Nye tider..

Schoolbag in hand, she leaves home in the early morning. Waving goodbye with an absent-minded smile. I watch her go with a surge of that wellknown sadness. And I have to sit down for a while. 

The feeling that I'm loosing her forever, and without really entering her world. I'm glad whenever I can share her laughter, that funny little girl. 

Teksten står Abba for, følelsen som den gir er det vel flere foreldre som kjenner seg igjen i. Plutselig og samtidig hvis jeg tenker godt etter så har det jo gått seks år å få en seksåring. En seksåring som går sammen med nabojenta til skolen, ei som jeg gjør lekser med på kvelden og får seg nye venner. Jeg kjenner stolthetsfølelsen vokse i hjertet over hvor flott jente hun har blitt og gleder meg til fortsettelsen <3

Hvorfor må det i teorien bli neste dag, før jeg endelig slår av lyset og sier god natt?! Dagene er jo så fulle av inntrykk og opplevelser at øynene renner og hodet nesten sprenges. Tenk om jeg kunne vært et barn og lagt meg tidlig, istedenfor å være en voksen som må vente til barnet sover, før en selv kan legge seg. Og når jeg har muligheten griper jeg den ikke, men blir sittende oppe langt og lengre en langt over leggetid. Det som opptar meg er samtaler, et hekleteppe fullt av blomster og en bok med et hemmelig blomsterspråk. 

Nå langt over midnatt, midt i mørket, sier jeg god natt og sovner før hodet treffer puta. :)

Til ettertanke..

I min jobb som livredder har jeg deltatt på flere kurs for å oppdatere og forbedre min arbeidshverdag. På et av kursene hadde vi en øvelse som var som følger: Vi deltakere svømte frem og tilbake i idrettsbassenget mens instruktørene stod på kortendene av bassenget. Hver gang de blåste i fløyta og senket armene skulle vi vende kroppen vår ned og dykke helt til bunns. I begynnelsen gikk det som smurt å dykke fire meter ned, for så å komme opp og svømme videre. Etterhvert som klokken gikk, flere og flere metere ble tilbakelagt og en hadde dykket over ti ganger, så kjente man det. Lykken var å svømme på det laveste når signalet kom, for da klarte en å komme ned, fremfor å "mislykkes" på dypet. Etter tyve minutter var en rett og slett utmattet der en hang over bassengkanten og hev etter pusten.

I vinter og vår synes jeg at mitt og min familie sitt liv har føltes som en sånn svømmetest. Når vi i begynnelsen fikk en kjip beskjed eller en stor prøvelse i hverdagen, så klarte vi fint å komme oss igjennom den. Etterhvert har det blitt tyngre og bare små endringer i hverdagen har noen ganger føltes som uoverkommelige utfordringer. Det har blitt vanskeligere å holde seg flytende for utfordringene har stått i kø og hopet seg opp for oss. 

Det som har holdt meg flytende er alle de fine stundene innimellom og den gode følelsen som prestasjon gir. Klare å komme seg videre og se etter det positive, når prøvelsene kommer en etter en..

Nå håper jeg at svømmetesten er over og vi kan gå sommeren i møte i vårt eget tempo.

En morgen på Frogner.

Jeg er sånn halvveis våken, i glippen mellom de mørke gardinene siver det inn et grått lys og jeg skjønner at det er ikke morgen helt ennå. Klokken viser halv seks og det er kroppen som vil opp, ikke hodet. Mens det går mer og mer opp for meg at jeg MÅ stå opp, så savner jeg akkurat nå en mekanisk seng eller en søsterhjelp. Korsryggen er stiv av smerter og det nytter ikke å rulle ut av sengen, kan jo bli enda verre resultater.. Med fingre og hender som smerter tar jeg et tak i madrassen og får dyttet meg opp i en slags sittende stilling, før jeg snur meg sakte utover kanten og dingler med bena. Nå MÅ jeg få opp farten og komme meg på do, så jeg finner krykkene og humper nedover gangen. Med benet strukket rett ut på det varme badegulvet kjenner jeg igjen søvnen overmanner meg. Jeg kommer meg inn på soverommet, nå i et mer behagelig tempo og legger meg under den fremdeles varme dyna. 

Neste gang jeg våkner så vet jeg at det er morgen. Damen i leiligheten over krysser taket mitt konstant med sine høyhælete sko og jeg kjenner at hele kroppen verker etter påfyll av medisiner. Hvorfor tok jeg ikke et sugerør i vannglasset, så slapp jeg å sette meg opp en gang til!?! Igjen samme prosedyre, bare denne gangen enda vondere siden kroppen er fri for smertestillende.. 

Med medisiner skvulpende i magen ligger jeg å lytter etter lyder som ikke er der, ser etter den andre i enden av dunlandskapet, men nei. Denne gangen er det 130 kvm med stillhet som venter meg og det føles tomt og ensomt. En ting er å ligge i en sykeseng og vite at det bare er meg, noe annet er å oppsøke et felles sted og finne det forlatt. 

Jeg legger meg på siden for å avlaste den vonde ryggen og sovner mens medisinene gjør jobben sin. 

Jeg våkner fra en drøm og aner ikke helt hvor jeg er. Telefonen piper og den travle hverdagen til alle de andre krever et svar fra meg. Det er rart å være så på siden av samfunnet og samtidig være med. 

Når andre er ferdige med lunsjen, er jeg ferdig med senga. Før jeg etter frokost finner sofaen. Går ikke ann å henge med, når kroppen sier nei og stopper helt opp. 

Livet er fullt av kontraster.

Og akkurat det har jeg fått kjenne på de siste dagene. For bare noen dager siden så hadde jeg denne utsikten 

Nøt livets gode dager med sommer, sol, mangois, ikledd en knallblå bikini og en flott ny hatt

Livet var faktisk bare så godt!

På tirsdag kveld skulle jeg bare flytte på Pusen, slik at hun ikke skulle falle ut av sengen å slå seg. Det var ikke hun som slo seg, det var meg.

På et øyeblikk så hørtes et knas og lårhalsen min brakk tvers av! 

Jeg har født tre barn med minimalt med smertelindrende medikamenter og hvis jeg kunne kombinert alle disse tre fødslene, så var smertene ingenting imot det jeg kjente på tirsdag. Jeg skrek ned i madrassen, hylte, hulket og bet på madrassen, mens snørr og tårer fosset! OJeg klarte ikke å kontrollere mine smerter, de var så ekstremt intense og det aller verste jeg har kjent. 

AMK, legen og venner kom raskt på pletten, men for meg kjentes det som en evighet. 

Etter opphold på intensiven på Rjukan sykehus, helikoptertur til Rikshospitalet, før en ambulansetur til Radiumhospitalet hvor jeg ble operert på torsdag.

Ulikt de fleste andre 32-åringer så har jeg nå en hofte av metall og vil alltid pipe i sikkerhetskontrollen.. ;)

Livet er fullt av kontraster og veien man går er ikke alltid en highway, og akkurat nå føler jeg at jeg og min familie har fått litt nok.

I dag har jeg sovet ut narkosen min, i morgen skal jeg opp og stå på min nye hofte. For fysioterapeuten vil ikke la deg hvile, men jobbe, trene og komme seg videre i livet.

Litt grammatiske tanker på en søndagskveld...

Jeg vet ikke med deg, men det er noe som jeg synes begynner å bli en skikkelig farsott, og altfor mye misbrukt, så er det symboler.

Plutselig så kan liksom ikke folk skrive (enten på Facebook eller i meldinger); "Skal på fjelltur med vennegjengen. Gleder meg :) " Nå må de utbroderes i det vide og det brede.. "Skal på fjelltur med vennegjengen. Ski. Snøkrystall. Pølser. Solbriller. Kopp med kakao. Bål. Stjernehimmel. Vinglass. Ølflaske. Gleder meg. Smilefjes med stor munn. Smilefjes med hjerteøyne. Hjerte. Hjerte. Tommel opp."  Før turen har startet, så har man allerede sagt hva den skal inneholde. Blir det da spennende å høre om en tur, som en egentlig vet alt om?!

Jeg har bodd med et spansk par. De brukte, uten egentlig å tenke seg om, tegn som talestøtte. Snakket de om en jeger som var på harejakt, så viste de tegn for både hare, jeger og skyte, selvom vi skjønte hva de snakket om uten at de trengte å bruke alle disse tegnene.

Har vi blitt helt prega over hvordan de prater rundt Middelhavet, eller klarer vi ikke å uttrykke oss uten alle disse tegnene?! Skjønner at det kan være litt morsomt, men MÅ man liksom gjøre det ca hele tiden?!

En annen ting er også alle disse utropstegnene. I mine øyne (og ører) så betyr liksom ett utropstegn at en hever stemmen, to at en roper og tre at en skriker. Fire må jo da være at en står på verandaen og hyler alt en klarer. Hva gjør da de som må uttrykke seg med å bruke ti femten utropstegn? Skriker verre enn en flyalarm?

Og om ikke utropstegn var ille. Hva med alle disse punktumene? Du trenger ikke skrive linje på linje med masse prikker, vi skjønte det etter de tre første. Ett er et punktum finale, to kan være en skrivefeil, men tre er en liten pustepause til ettertanke...

Tenker ikke at de det gjelder kommer til å endre måten de skriver på, men kanskje de tenker seg om en ekstra gang før de setter det sekstende punktumene eller det sjette hjertet på rad.

God natt og sov godt!

For all you dear English speaking readers, the next paragraph might have some misspellings, but I think it will be better than Google that give you the "right" words, put it in a box and toss it in to a sentence, that many times makes no sence.

I don't know how it is in England, but here in Norway some people can't send a message without putting either an extreme amount of exclemationmarks, dots or symbols for everything. I mean are they really sitting in front of there computers and screaming while they make so many bodymovements that the cups fly around the room?! Seriouslly?!

How about we all tune down on Facebook and rater get more open face to face?!

Vi sitter der side om side, ringer, informerer og forklarer, i et rom som er nøytralt koselig. Det er lyse lette gardiner som står til de lyse veggene, det er noen sofaer og mulighet for å lage seg både kaffe og smøre litt brødmat. Bladene som ligger fremme informerer om ting en ikke ønsker å tenke på, og derfor ikke leser om. Middagen kommer i noen metallbokser midt på dagen og blir ikke rørt før de fjernes på kvelden. Hvem orker vel ihjelkokte poteter og torsk, når man strengt tatt glemmer å spise, kun fordi fokuset er et helt annet sted.

Vi kjenner hverandre ikke, vi kommer mest sannsynlig aldri til å treffes igjen, men akkurat nå deler vi noe. 

Vi deler rom.

Vi går til dette rommet og prøver å sette oss inn i et språk vi aldri tidligere har hørt. Vi prøver å tyde tall, er de positive? eller negative? Går det fremover? eller er det et tilbakeskritt?

Vi sitter ved hver vår seng. Bak et tynt forheng lages det et lite privatliv. Vi prøver å konsentrere oss om den lille i sengen foran oss, for mer makter vi ikke. Vi skvetter til når alarmen går, men setter oss rolig tilbake når en finner ut at det ikke er ens eget barn som har utløst en alarm.

Den lille ligger i sin seng.

En seng som er stor, men ikke så stor at det er plass til oss foreldre ved siden av. Det er ledninger, teiper, veneflon og sonder. Det suser, bruser og piper, innimellom kommer det noen kraftige host og alle rundt sier bra! Du er så flink!

Hvor lenge vi blir vet ingen. Hvor lenge vi lever vårt liv med pauseknappen på er uvisst, men man sier optimistisk til pleierne (som ikke kommer på jobb før om noen dager) takk skal du ha, koselig og jeg håper vi ikke sees mer. Man får et smil tilbake og replikken iligemåde :)

De som klager på skatten, at de betaler så mye for å kunne bo her i landet, de har aldri opplevd verdien av Norges velferdssystem. De har ingenting å klage på, derfor klager de på skatten. 

Jeg er lykkelig for å kunne bidra til et velfungerende Norge. Et Norge som henter og bringer oss med helikopter til landets beste sykehus, slik at det lille barnet kan få den beste behandlingen som det trenger, der barnet sliter med sykdommen som herjer.

Betal din skatt, hold kjeft og pris deg lykkelig for hver dag som går der hverken du eller noen av dine kjære får noe igjen for skattepengene "dine".

For når det handler om sekunder og minutter, så skal du være glad for at du ikke skal måtte dra frem lommeboka og betale for at du eller barnet ditt skal overleve.

Den regningen, den tar Norge.

De tar den for at du skal ha det godt og kunne bruke din tid og energi på det aller viktigste; våke over den lille som ligger i senga og ikke har det godt.

Et A4-liv

Våkne tidlig opp, dusje og stelle seg på badet, før en smører nister og vekker barna. Få alle ut til halv åtte, levere i barnehagen og komme seg på jobb. Sitte bak en pult, gjøre en jobb, ta noen telefoner, spise formiddagsmat med arbeidskollegaer, skravle og lese avisa, før en går tilbake til pulten og gjør ferdig arbeidet sitt før klokka er fire. 

Reise avgårde, hente barn i barnehagen, lage enkel Toro-middag som en spiser i sammen. Leke litt sammen før leggetid, lese og synge for barna, før en selv ser på Dagsrevyen eller tar seg en løpetur. Slappe litt av, organisere morgendagen og så legge seg for kvelden.

Ja, noen ganger så hadde det vært deilig å ha et "standard" liv, men 2014 er kanskje året da vi skal kjøre emosjonell berg-og-dal-bane?!?

Vi er ihvertfall godt i gang..

I våre baderomsskaper.

Fikk den store ånden over meg og ryddet litt i skuffer og skap på badet. Kastet kremer og oljer kjøpt tidlig på 2000-tallet, ting som vi ikke lenger har bruk for og flasker med en pitteliten slant i bunn..

Begynte å lese innholdsfortegnelsen og ved første øyekast så det slik ut..

Jeg tok nok litt hardt i min søken etter produkter med parabener, så ved nærmere ettersyn så ble utvalget slik:

Davidoff sin dusjgele, Lacoste sin dusjsåpe og Babor krem er alle flotte dyre produkter for menn, så jeg synes det er litt skammelig at foreksempel Lacoste sin hadde seks-sju forskjellige parabener. Body Shop tester ikke på dyr og Lush lukter fantastisk langt ned i gata, men dessverre masse parabener, akkurat som den superdigge L-kremen. Oriflame sin leppepomade, såper og kremer fra Dove og Nivea kremer er alle lett tilgjengelige i de fleste matbutikker, men dessverre så får du med mer enn du kanskje ønsker.. 

Parabener er noen ufyselige greier som lar produktene vare lenger, men kan være kreftfremkallende og hormonforstyrrende. 

Derfor vil jeg si at 50% av produktene i "støtt rosa sløyfe aksjonen"-posen passet skikkelig dårlig!

Vi har ikke så mange forskjellige produkter, men prøver å holde oss til noen faste som fungerer. 

Da er det jo deilig å se at disse merkene/produktene ikke hadde parabener og det beste er jo når de er såpass opplyste ovenfor sine kjøpere at de har skrevet "Sans paraben" på forsiden, så trenger man ikke lure.

Vil oppfordre alle til å sjekke hva som egentlig står i skapene dine. (Tar ca 10 min og kan lett kombineres med å pusse tenna på kvelden..)

Kanskje kaster du ut alt som inneholder parabener, velger å ikke smøre barna dine inn med noe som kanskje ikke er godt for de, eller velger å lese innholdsfortegnelsen en ekstra gang før du handler kroppspleieprodukter neste gang.

Og bare så du vet det, selvom Nivea sin solkrem er lett tilgjengelig i alle matbutikker, så burde du ta deg tid til å handle barnesolkremen på apoteket. Husk alltid å spørre om produkter inneholder parabener, de som selger bør bli klar over hva de faktisk selger og vi som forbrukere kan selvsagt stille krav! 

Det er jo ikke lenge siden kjeks og melpakker ble merket med "Palmeolje-fri" og det var jo ikke først og fremt produsentene som ønsket det, men pga press fra forbrukerne.

Sammen er vi sterkere!

Gode gjerninger

"Hva kan jeg gjøre for deg?!"
"Hvordan kan vi hjelpe dere?"
"Er det noe du trenger så bare si ifra.."

Julen 2012 feiret vi hos svigermor og mannen, og det var det første ordentlige pusterommet som vi hadde hatt på mange måneder. Der i roen, freden og ettertanken fikk jeg tid til å puste og kjenne på hvordan livet som trebarnsmor var. Det var hektisk og den høsten som da var forbi hadde vært ganske så tung, fysisk og psykisk. Jeg følte meg fryktelig ensom og forlatt og egentlig litt venneløs.

2013 var ikke blitt to uker gammelt, før alt dette var snudd på hodet. Det var ikke bare selve livet som var snudd opp ned og på vranga, men også min oppfatning av verden rundt meg. Jeg var ikke lenger forlatt, ensom og en ubetydelig person, men kommet midt oppi mange menneskers tanker, bønner og dagligliv. Ikke bare de som var i min umiddelbare nærhet i hverdagen og familien, men for et stort antall mennesker verden over.

Nå har det gått et helt år.

For meg så har det egentlig ikke vært et grusomt år. Selvsagt har jeg gjennomgått prøver, behandlinger og traumer som jeg aller helst skulle vært foruten. Fysisk og psykisk, men det verste er en følelse. En følelse av at noe utrygt som har sneket seg inn i familielivet vårt. Det å ha en alvorlig kreftsykdom, som ikke bare påvirker meg, men alle oss. Plutselig slår den til, og tidspunktene passer aldri!

Men sykdommen har også ført med seg veldig mye godt. Jeg kjenner meg veldig rolig (noe jeg har gjort fra første stund) for jeg vet at dette styrer ikke jeg. Kontrollen over eget liv må gis over til de som med sin viten, vil gjøre alt for at jeg skal overleve. Men det aller beste har vært alle disse dryppene av gode gjerninger. Blomstene på døra. Postkassen full av blader. Middagsinvitasjoner. Barnepass når man egentlig ikke skal noen ting. Kort i posten. En nymåket gårdsplass. Det varmer så ufattelig masse, dere skulle bare visst hvor mange gledestårer det har blitt oppigjennom året..

Hvis det blir som onkologen min har forespeilet så vil jeg nok om kanskje bare to uker være igang med cellegift. Virkelig ikke det jeg hadde lyst til akurat nå. Jeg anser meg nå som så ferdig med det her sykdomsgreiene, men som sagt kreftsykdommen slår til når det passer den..
Men hvis det er det som skal til for at jeg skal komme meg igjennom dette, overleve og komme videre med livet mitt (og vårt), så er det bare å bite tenna i sammen og håpe på det beste.

Takk til alle dere som stiller sånn opp for oss. Ber og ber, og gir aldri opp. Sender tanke etter tanke, bønn etter bønn opp til Gud om at jeg skal bli helbredet. Jeg tror helt og holdent på at Gud vil helbrede meg, men jeg vet desverre ikke hvordan Hans timeplan og kalender ser ut..
Hvordan tiden fremover blir for oss, er igjen ganske uvisst. Blir jeg dausjuk, går det greit, får jeg ingen bivirkninger, jeg aner ikke. Ikke skal jeg søke på nettet etter "resultater" heller.

Jeg vet desverre hvordan det er å være på utsiden når noen er rammet av alvorlig sykdom, der man så gjerne vil hjelpe, men ikke vet hvordan. Jeg får daglig spørsmål om vi trenger hjelp til noe og i såfall hva. Svaret mitt må bli (akkurat nå) kom på besøk, ta meg med ut, få tankene mine vekk og over på noe annet. Men har du ikke muligheten, så ikke fortvil. Bruk din energi på å hjelpe noen i din umiddelbare nærhet, familie, venner, nabo, kjente, ukjente. Alle trenger vi å få og gi gode gjerninger i hverdagen vår.

God helg!

One year ago...

Hmmm... Det er noe rart med meg og datoer. Noen datoer sitter som spikret og gjerne ett år etter en spesiell hendelse kan jeg oppleve den time for time. Ta for eksempel barna mine sine ett års dager, da har jeg tenkt "for akkurat ett år siden så.. var jeg bare gravid, hadde jeg mega møkkavondt, fikk jeg en liten jente (to ganger) / liten gutt (en gang) opp på magen min, viste vi frem vår nye skatt til resten av familien.." Sånn driver jeg å tenker mens ballonger blir blåst opp, kaker blir pyntet med ett lys, gaver blir pakket opp og skravla sitter løst.

Nå om dagen er jeg i samme modus, dog ikke så positivt.

I dag har det vært planleggingsdag i barnehagen, som alle andre 2.januar'r tidligere år.

I dag, er det akkurat ett år siden jeg våknet opp på natta og nakken min var knekt. Noen timer senere klarte jeg ikke å komme meg ut av senga for å trøste lillemann, og ble hentet av ambulanse. 

Da startet det hele. 

I morgen, er det ett år siden første CT ble tatt. Det har blitt mange CT- og MRbilder siden det.

Om en uke, er det ett år siden jeg fikk beskjed fra fastlegen min at jeg hadde kreft.

Om to uker, er det ett år siden jeg kom inn til Radiumhospitalet for behandling.

Kommer nok til å være i kontakt med ganske mange minner, følelser og tanker som jeg trodde var gjemt og glemt nede i en liten skuff. Men skuffen er ikke låst, så den vil bli åpnet..

Slutten på noe gammelt, starten på noe nytt.

Det er noe helt spesielt med nyttårsaften. 

Den lukker og åpner dører, bringer håp og tro om fremtiden, samtidig som en epoke er forbi. Den siste dagen i året 2013, og den får meg til å se bakover på året som har gått. Et år som ble alt annet enn det jeg kunne forestilt meg for nøyaktig ett år siden, på forrige nyttårsaften..

I kveld pyntet vi bordet med sølvstjerner, vårt fineste porselen og de vakreste glass (dog nå har vi ett mindre... ), hvite blomster og masse levende lys. 

Kompis fikk også bordet sitt tidsriktig dekorert ;)

Rundt bordet samlet vi gode venner og familie, til en hyggelig stund, med som alltid smakfull mat ;)

Vi er velsignet med tre barn som alle tre har et godt sovehjerte, så når det knittret og knattret som verst rundt husveggene her, lå de alle tre fint og sov. Ser ikke helt vitsen med å holde ungene våkne eller vekke de til midnatt (vi får jo bare trøtte barn i morgen..), så da er det hyggeligere å tenne litt stjerneskudd og smelle av noe fyrverkeri tidligere på kvelden.

Noen vil kanskje hevde at 2013 må ha vært det verste året jeg noen gang har opplevd.

De tar feil.

2013 har vært et år fullt av velsignelser og bønnesvar, takknemlighet og glede, latter og smil, men tross alt dette positive ville jeg vel egentlig ikke gjennopplevd året på nytt, hvis det var mulig...

Takk for alle oppmuntrende meldinger, telefoner, kort, blomster og gaver som har kommet til meg i en jevn strøm hele året igjennom. Takk for alle som sender gode tanker, ønsker om gode dager, at jeg skal bli helbredet og daglig løfter meg fremfor Gud i bønn, eller legger en lapp og tenner et lys i vinduet for meg. 

Jeg håper og tror at 2014 vil bli et godt år, på mange måter.

Godt nytt år. Og takk for det gamla.

Noen sier 2. jeg sier 13.

Tretten innholdsrike år med den kjekkeste mann på jord. Guri, så heldig som jeg er!

Ikke bare er han omsorgsfull, kjærlig, snill og hyggelig. Han er for meg en trofast klippe når det stormer som verst, en jeg vet vil være med meg gjennom alt og elske meg tross alt.

Du er vel frisk og tilbake i arbeid igjen snart nå vel?!

I det siste er det en del som har spurt meg om det og det er kanskje ikke så rart for jeg ser jo ganske så frisk ut, og nå er det jo snart slutt på muligheten til å være sykemeldt så da må man vel jobbe..?!

Men oj..hadde det bare vært så vel.

Idag var jeg hos legen, fikk påfyll i magen og vi hadde en prat om de tingene man egentlig ikke snakker om. Det var både godt og vondt å få bekreftet fra en med medisinsk kunnskap at de vonde tankene som noen ganger melder seg, faktisk har rot i virkeligheten.
Med mindre jeg havner i en bilulykke eller lignende så kommer jeg nok mest sannsynlig til å dø av kreft. Så grenseløst urettferdig alvorlig sjuk er jeg. Og dosetten med smertestillende vil nok for resten av mitt liv være min trofaste følgesvenn.
Heldigvis så er det ingen som kan se noen tegn på at det vil skje i nær fremtid, for det går fremover, men en dag så kommer nok kurven min til å gå nedover igjen. Og det må jeg være innstilt på.

Daglig prøver jeg å være tilstede for mine barn og min mann. Derfor har jeg kanskje ikke overskudd til å være gjøre ordne alt det andre, for energien min tillater det ikke. Daglig må jeg lade meg opp med å sove på dagen, slik at jeg kan være tilstedeværende på ettermiddagen. Hvis barna må bli nødt til å vokse opp uten meg, så skal de ihvertfall huske meg som en som var der, ikke bare fysisk, men også psykisk. En som tok seg tid til å lese, leke, male, tegne og tøyse, mens rotet fløyt litt og støvdottene danset.
Jeg vil heller være, være, være enn gjøre, gjøre, gjøre.

Men aller helst vil jeg bli skikkelig gammel, rynkete, hvithåra og leve  livet til det fulle med huset fullt av mann, barn og barnebarn!

En pluss en, pluss en, pluss en, pluss...

Ord over grind, av Haldis Moren Vesaas

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram, 
var lova som gjalt oss to. 
Anten vi møttest tidt eller sjeldan 
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu 
når eg har stått litt og sett mot huset 
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant 
som no over knastande grus 
og smile glad når du ser meg stå her, 
skal eg ha ein heim i mitt hus.

Det diktet sier så mye og da jeg tok dette bildet tenkte jeg på det, men også det faktum at uansett hvor mye vi lukker oss inne med kjetting, dobbeltlås og alarm så vil verden utenfor trenge seg inn. Vannet vil finne sin naturlige vei.

Selvom enkelte hevder at hvert menneske er en øy, så må vel målet og det dyptliggende ønske i en hver være å bygge broer over til en annen øy. 

Hvis du var rød og jeg var blå, hvilken lillatone ville vår fillerye ha?!

Hvis jeg var tyttebær og du var de blå, hvilken smak ville vårt syltetøy ha?! Ville det passe best til pannekaker eller søndagens viltsteik?!

Hvordan finner vi den perfekte balanse som gjør at vi eier vårt teppe og syltetøyet blir vårt favorittpålegg?!

Det er ikke lett å se seg selv i et vannspeil forstyrret av alle dråpene.

En dråpe er ikke bare litt vann, dråpen lager krusninger, ringer i vannet og vokser utover.

Heldig er den som har sin vanndam fri for forstyrrelser og lever livet uten bekymringer. 

For oss andre så priser man seg kanskje lykkelig over at vanndammen i dag ser sånn nogenlunde klar ut. Hva morgendagen og fremtiden vil bringe av regn, aner vi ikke. Det finnes ikke noen yr.no app for å sjekke vår lokale værmelding.

Et frø er sådd:)

Blandt røde hyller fulle av tynne, tykke, tunge, lettleste, utenlandske, illustrerte, surrealistiske, spennende, triste, morsomme bøker ble det i går sådd et frø.

Under skrivekurset som ble holdt på Rjukan bibliotek ved Aasne Linnestå lærte jeg utrolig mye. Jeg ble undervist i flere teknikker for hvordan man kan skrive fortellinger eller dikt, men det viktigste jeg oppdaget var at dette var veldig givende og jeg var sulten på mer. 

Det er ikke alltid så viktig å bruke de lange flotte setningene med intrikate vendinger og stemninger, noen ganger kan det være best å skrape det helt ned til beinet. Har alltid vært litt skeptisk til dikt, for jeg er så elendig på rim, men haiku (japansk diktform fra 1100-tallet) passet meg bra.

Her kommer mitt Haiku-dikt:

Rød blomsterkrans

sommerfuglen flyr

mot Gud.

Tolk det som du vil, men funder litt over det og gi meg "svaret". Kult å se om det stemmer med det jeg tenkte på.. :)

Nå ligger jeg i sengen og leser setninger både en og to ganger, tenker, funderer og drømmer meg bort. Ikke bare til bokens fantasiverden, men også til den drømmen som jeg ikke visste jeg hadde inni meg. 

Drømmen om en dag å se min egen bok stå der til salgs. 

God å ta på, fin å se til, mindblowing illustrasjoner, tekst som leseren ønsker å komme tilbake til og med det usedvanlige navnet mitt, preget på forside, med gull. 

En dag, ja en dag hadde det vært gøy om jeg kunne høste fruktene av frøet som ble sådd i går.

Tusen takk til Aasne for en fantastisk flott kveld!

Mer av det gode.

Til tider så blir livet litt nok.

Når man etter å ha kjempet seg igjennom slaget for så å bare bli slått på nytt. Når bølge etter bølge prøver å trekke deg ned under vann. Når man må bruke all fysisk og psykisk energi på å holde seg oppe.

Da kan det være tungt.

Så tungt at en bare har lyst til å gi opp. La seg selv bli slått sønder og sammen. La seg drukne i melakoli og triste sanger. Finne en spade og grave seg ned.

Jeg har vært der.
Jeg kom meg opp.
Og jeg akter ikke å gå ned der igjen, for det er ikke et blivende sted.

Så derfor tar jeg på meg sekken min og fyller den med det som er godt.

Spise frokost på trappa, mens årets siste solstråler varmer på kroppen.
En vuggende formiddagshvil i hengekøya, mens gresset kiler meg i ryggen.
Kose meg med iskrem og kaffi på Rjukanbadet.
Lage en smakfull middag fra bunnen, og helst fra en oppskrift jeg ikke før har prøvd.
Prestere noe jeg trodde ville bli for krevende, fysisk eller mentalt.
Et glass vin på en tirsdagskveld.
Bygge hus og garasjer i fargerike duploklosser, mens barna fantaserer, bygger og river om hverandre.
Sitte i godstolen, med teppe om beina, lese en god bok og nyte en kopp god te.
Synge stille sanger for alle mine små når det nærmer seg leggetid.
Timer alene foran dataen hvor jeg igjen kan kreere og skape.
En spennede britisk krim på opptak.
Være nær den mannen jeg elsker.
Planlegge spennede turer, korte og lange, fjerne og nære.
Muligheten til å ta en lang varm dusj om kvelden og så legge seg i rent sengetøy.
Nyte nærheten av en jentekropp som sovner ved siden av meg i senga.

Det som er så bra med denne sekken min er at jo mer jeg putter oppi, jo lettere blir den. Så når slagene kommer, hopper jeg lett til siden. Når bølgene vil drukne meg, så flyter jeg på bølgetoppene. Der jeg før brukte mye energi på holde meg oppe, flyr jeg nå som en heliumballong.

Vi går nå inn i en sesong med kaldere vær, mørkere kvelder, tykkere klær og store skjerf. Ikke la alt dette få prege din hverdag slik at du gjemmer deg ned og bort fra alt som er godt. Løft heller hodet opp fra skjerfet, trekk lungene fulle av frisk høstluft, hopp og sprett i det falne løvet, la solen få varme dine kinn og se alle de vakre fargene som naturen nå kler seg i. Når kvelden kommer kan man fylle stuen med levende lys, herlige venner og gode minner fra dagen.

Dette er min utfordring til deg i dag;
Fyll din sekk med det som er godt for deg -akkurat nå. Skriv det opp i en bok så du ikke glemmer dine goder, men kan ta de fram når du trenger de.

Dagens påfyll for meg er en rolig sykkeltur, en fysiotime, en formiddagshvil, en god middag (i forhåpentligvis någenlunde rolige omgivelser..) og et skrivekurs til kvelden.

Ekte kjærlighet!

Noen tror kjærligheten bare vises i langstilkede røde roser, romantiske middager med levende lys, hjerteformede konfektesker eller lange våte kyss.

Men de tar feil.

Kjærlighet er å bære, stable og flytte rundt på ti eldgamle støvete og skitne stoler, og alle andre smarte kjøp jeg gjør.

Kjærlighet er å reise på Ikea med handleliste, slik at jeg slipper å være med.

Kjærlighet er å snu bilen riktig vei, slik at jeg kan bare sette meg inn og kjøre.

Kjærlighet er når han kommer hjem en tirsdag med kveldskos fra butikken, når jeg sa vi bare trengte melk og brød.

Kjærlighet er å stå opp tidlig med de små, sånn at jeg kan ligge litt lenger og våkne sakte.

Kjærlighet er å melde seg til å steke pannekaker til middagen.

Kjærlighet er å gå ut med søpla, uten at en trenger å si noe som helst.

Kjærlighet er å finne søte små lapper med hyggelige ord.

Kjærlighet er når mannen er familiens sjåfør, mens vi andre småsover hele veien hjem.

Kjærlighet er å ta med barna alene på Rjukanbadet, sånn at jeg kan få være hjemme og slappe av.

Kjærlighet er å få en kopp nytrukket te.

Kjærlighet er å stå med armene åpne når jeg trenger en klem.

Kjærlighet er å sitte ved siden av MR-maskinen og stryke bena mine for å vise at du er med.

Kjærlighet er å holde humøret og motet mitt oppe når utfordringene står i kø.

Kjærlighet er å grave et plantehull når man så absolutt ikke har lyst til å gjøre noe som helst.

Kjærlighet er å vaske, tørke, brette og legge klær på plass i skapet.

Kjærlighet er å gjøre det vakkert med litt maling, blomster, lys eller bilder.

Kjærligheten er alle disse små drypp i hverdagen som gjør at begeret nesten flyter over av velsignelse, glede og gode stunder. Takk for at du overøser meg med din kjærlighet til meg. Takk for at du er min og jeg kan få lov til å ære din. 

Gratulerer med 10 års bryllupsdag, elskede Henrik!

Elsker deg!

La humla suse..

Se for deg et scenario så ille at til og med ikke Tom Cruise med sine eksplosjoner og hopp kan fikse det. Et scenario som ikke bare vil ramme to tre personer i en trang norsk dal, men som vil få verdensomspennende dimensjoner. En tragedie som vil ramme hver eneste en av oss sju milliarder her på jorden. Forhåpentligvis så er den kun i oppstarten, noe som gjør at vi klarer å snu..?!

For noen år tilbake ble vi norske forbrukere anbefalt å hamstre litt ekstra ris. For da var prisene på denne råvaren steget såpass mye at det om ikke lenge ville være tomt i hyllene på Rema og Kiwi. Da var det jo ekstra viktig at vi som har ris som en biting i vår husholdning (når vi er lei av potet og pasta til kjøttet vårt...) får fylt opp skapene våre. 

Hallo! Hva med alle de millioner mennesker som gikk en usikker og sulten fremtid i møte?!

Nå ser eksperter og forskere en ny krise som kommer mot oss farlig fort. En krise som vil ødelegge måten vi nå produserer mat på. I bikuber over hele verden dør biene. Noen hevder det er sprøytemidler, andre at det er for lite blomster rundt omkring eller at det ikke var så lurt at biene ble matet med sukker.. Hvem vet? Det eneste som er sikkert er at våre gule- og svartstripete insekter går igjennom en krise. Fjerner du et ledd i kjeden, så får det konsekvenser for de andre.

I år etter år svinser og summer de rundt oss. Finner litt nektar her, blir gul(l)støvete i drakten der, for siden å bli tiltrukket av en ny blomsterduft et annet sted. Sånn går dagene hele sommeren igjennom og sånn kan vi nyte (bokstavlig talt) fruktene av våre venners iherdige innsats.

Det finnes mange produkter på markedet som skal gjøre det bedre for oss sommermennesker. Vepsefangere hvor en kan pine de i en sjø av sukker, fluepapir som en kan henge på kjøkkenet (les Emil sine erfaringer med det, før du går til innkjøp av de..) eller den verste; en rackert med strøm som dreper insekter i et svisj! Huff!

Kan vi ikke i år kjøpe noe som heller hjelper disse flyvende insektene?! 

Jeg tror det var Felleskjøpet som reklamerte for et frøteppe som en kunne legge ut. En fjernet alt ugress, gress og steiner før en la ut denne duken med frø, så var det bare å legge jord oppå, vanne og opp av jorda kom det en vakker blomstereng:) Eller hva med å plante en sommerfuglbusk i hagen? Som navnet tilsier så simpelthen elsker sommerfuglen busken fordi den lukter så søtt! Da jeg jobbet på et hagesenter så behøvde vi ikke gjøre noe for å selge denne planten, alle de ørten sommerfuglene som svirret rundt gjorde at buskene forsvant fra hyllene!

I dag har jeg gjort en liten ting for våre stripete venner. Jeg har plantet litt frø. Solsikker oppe ved lekehuset til jentene og langs gjerdet ble det Moonflower og Erteblomster. Det stod at erteblomstfrøene egentlig skulle ligge 12 timer i vann, men med tanke på den mengden med regn som er varslet de neste dagene, så tror jeg de skal få vann nok..!

Vil du vite mer om denne humlete situasjonen, så gå inn på Norges største hageblogg  Moseplassen, hvor Anne som driver den ønsker å gjøre oss alle til humlevenner. Dette er et ganske så viktig budskap som jeg ønsker å utfordre tre andre bloggere å skrive litt om.

Fru bever er en flott dame med fantastiske beskrivelser og skildringer som jeg ofte kjenner meg igjen i. Jeg antar at hun har en fengende historie om en humle eller to, som jeg vil humre av..

Marie Alette er en økovenlig jente med et fornuftig hodet plantet på toppen! Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med henne og være en del av hennes og mannens liv videre:)

Ida frosk har god tid når det kommer til frokostene sine. Akkurat nå holder hun på med en bok og humlens budskap passer perfekt inn på kaffebordet til Norges befolkning.

Håper dere tar utfordringen og lykke til!

Til alle dere andre; Neste gang du ser en humle eller bie, ikke bli redd, sinna eller irritert. Den bare jobber for deg, så smil og ønsk den lykke til på ferden:) Og husk, de som er innendørs og sliter med å komme ut.. hjelp de oppi en kopp eller åpne opp vinduet!

En mage full av sommerfugler og jernklumper.

Om noen dager skal jeg inn til første kontroll. Da skal jeg ta alle slags mulige bilder av hele kroppen min og endelig få noen svar på om de tre siste måneders opplegg har fungert.
Jeg kan vel ikke si annet enn at jeg er redd. Skikkelig redd for hva de skal finne..

I påsken ble jeg minnet på en historie. Historien om Jesus og den lamme ( Luk. 5, 17-26 ). En mann var så syk og lam i beina at fire av hans venner bestemte seg for å bringe han frem for Jesus. Da de kom frem til huset hvor Jesus talte, var det klin umulig å komme inn døra, så de gikk opp på taket og brøt det opp. Det må ha vært et ganske forstyrrende for både Jesus og alle de som hørte på, men vennene var overbevist om at Jesus kunne hjelpe den lamme, så de bare fortsatte med rivingen. Da hullet var stort nok firte de båren ned og da Jesus så vennenes tro, sa Jesus at den lamme bare skulle ta båren sin å gå. Og det var akkurat det han gjorde.

Historien har vært en liten tankevekker for meg..
Som den lamme er jeg også fanget i en helsesituasjon hvor jeg ikke kan gjøre så mye fra eller til, men stole på folkene rundt meg. Det er ikke noe jeg har gjort for å fått det og det er ingenting jeg kan gjøre for å bli kvitt det.. Men imotsetning til den lamme så har jeg ikke bare fire venner som bærer meg fremfor Jesus, men nærmere fire tusen.

I de nå mange stundene når min tro er svak, tårene strømmer og jeg tenker mer på døden enn livet.. Så vet jeg heldigvis at det er mange mange der ute som ber for meg, tenker på meg og som ønsker meg alt godt. Det som er ganske så ufattelig for meg å gripe er hvor mange jeg ikke vet hvem er eller aldri har møtt, som daglig ber for min helbredelse. Folk følger bloggen min, sender meg positive hilsener og her om dagen stod det en nydelig blomsteroppsats på døren min -jeg blir husket på, takk.

Jeg må nå bare stole på at i de stundene når min tro er svak, så ser Jesus mine forbederes tro og bare på grunn av deres tro, så vil han si til meg; ta båren din og gå.
Så får jeg bare inderlig håpe at Guds helbredende kraft jobber inne i kroppen min og at legene på Radiumhospitalet vil kunne gi meg mange positive svar i uken som kommer. Jeg krysser alt som krysses kan for at undersøkelsene skal være så smertefrie som mulig og at det vil være mange gode nyheter.