Vi sitter der side om side, ringer, informerer og forklarer, i et rom som er nøytralt koselig. Det er lyse lette gardiner som står til de lyse veggene, det er noen sofaer og mulighet for å lage seg både kaffe og smøre litt brødmat. Bladene som ligger fremme informerer om ting en ikke ønsker å tenke på, og derfor ikke leser om. Middagen kommer i noen metallbokser midt på dagen og blir ikke rørt før de fjernes på kvelden. Hvem orker vel ihjelkokte poteter og torsk, når man strengt tatt glemmer å spise, kun fordi fokuset er et helt annet sted.

Vi kjenner hverandre ikke, vi kommer mest sannsynlig aldri til å treffes igjen, men akkurat nå deler vi noe. 

Vi deler rom.

Vi går til dette rommet og prøver å sette oss inn i et språk vi aldri tidligere har hørt. Vi prøver å tyde tall, er de positive? eller negative? Går det fremover? eller er det et tilbakeskritt?

Vi sitter ved hver vår seng. Bak et tynt forheng lages det et lite privatliv. Vi prøver å konsentrere oss om den lille i sengen foran oss, for mer makter vi ikke. Vi skvetter til når alarmen går, men setter oss rolig tilbake når en finner ut at det ikke er ens eget barn som har utløst en alarm.

Den lille ligger i sin seng.

En seng som er stor, men ikke så stor at det er plass til oss foreldre ved siden av. Det er ledninger, teiper, veneflon og sonder. Det suser, bruser og piper, innimellom kommer det noen kraftige host og alle rundt sier bra! Du er så flink!

Hvor lenge vi blir vet ingen. Hvor lenge vi lever vårt liv med pauseknappen på er uvisst, men man sier optimistisk til pleierne (som ikke kommer på jobb før om noen dager) takk skal du ha, koselig og jeg håper vi ikke sees mer. Man får et smil tilbake og replikken iligemåde :)

De som klager på skatten, at de betaler så mye for å kunne bo her i landet, de har aldri opplevd verdien av Norges velferdssystem. De har ingenting å klage på, derfor klager de på skatten. 

Jeg er lykkelig for å kunne bidra til et velfungerende Norge. Et Norge som henter og bringer oss med helikopter til landets beste sykehus, slik at det lille barnet kan få den beste behandlingen som det trenger, der barnet sliter med sykdommen som herjer.

Betal din skatt, hold kjeft og pris deg lykkelig for hver dag som går der hverken du eller noen av dine kjære får noe igjen for skattepengene "dine".

For når det handler om sekunder og minutter, så skal du være glad for at du ikke skal måtte dra frem lommeboka og betale for at du eller barnet ditt skal overleve.

Den regningen, den tar Norge.

De tar den for at du skal ha det godt og kunne bruke din tid og energi på det aller viktigste; våke over den lille som ligger i senga og ikke har det godt.