Nedtur...

Nakkebruddet mitt er desverre ikke så stabilt som jeg håpet på.. Ergo så må jeg leve dag og natt med denne utrolig kjedelige nakkekragen, helt til jeg skal på kontroll på Radiumhospitalet i april. Hurra, ennå over fire uker med denne stive plastikken rundt halsen min!!
Om det har blitt noen tårer idag?!
Ja, gjett om..
Må nok ikke sette meg så store forventninger før neste kontroll, for hvis det blir negativt svar kommer jeg til å skikkelig i kjelleren. ( og da ikke den kjelleren som trenger en snarlig opprydning...)

En nakke til besvær...

Jeg tror at det hele startet natt til 2. januar, da jeg våknet av intense smerter i nakken.
Hva som skjedde? Ante det ikke da, men en vesentlig og viktig tapp i nakkevirvel nummer to brakk tvers av.
Hvordan det kjentes ut? Vanskelig å beskrive smerten, men når den nådde toppunktene så så jeg bare et hvitt lysglimt og jeg visste at jeg kunne ikke besvime før jeg hadde gitt beskjed til Mannen om hva som skjedde med meg. Det verste var vel det at med to sovende barn på rommet måtte jeg være stille som en mus, da jeg helst ville brøle som en løve av smerte.
Hvorfor det skjedde? Kreften, som for meg var ukjent på det tidspunktet, hadde svekket benstrukturen i nakkevirvelen så kraftig at den rett og slett brakk..
Hva det har resultert i? De siste to månedene så har jeg dag og natt gått med en stiv nakkekrage. Den er varm, klør og er fryktelig ubehagelig, det verste er at den fører med seg så mye smerter at om morgenen våkner jeg av de smertene og ikke noe annet...

Idag tirsdag så har jeg time til CT. Det skal tas nye bilder av nakken min og etterpå har jeg time med legen som forhåpentligvis vil formidle beskjed om at mine dager med stiv nakkekrage er over. Krysser fingrene for det... Jeg vil nok ikke være kragefri, men kanskje jeg kan begynne å bruke en mykere variant og kanskje jeg kan gå noe uten krage?! Det hadde vært skjønt.

I helgen så kjørte vi tur retur Skien og det fylket lever virkelig opp til sitt navn, for en skal lete lenge etter å finne mer hivinfiserte veier enn her. Lappeteppe-veiene er faktisk ikke de verste, for der vet en at det er hull og hump og dump.
Men de med nylig lagt dekke.. De flotte veiene som entreprenører har fikset, men der de desverre ikke har gravd dypt nok, så når våren kommer hopper og danser bilen verre enn verst. Og jeg vet ikke om det sier mest om veistandarden eller min helsesituasjon, men når en må ta to morfintabletter for å overleve turen hjem, ja da er det liksom ikke helt ok..
Bilturer hvor jeg tidligere slappet godt av og sov det meste av veien har nå blitt til opplevelser hvor jeg er så anspent og finkjemmer veien for hiv, for da må hodet vekk fra nakkestøtten ellers gjør det VONDT!!
Heldigvis lenge til neste biltur.

Et hverdagsliv.

Det er internasjonal kvinnedag idag og siden jeg har blogg burde jeg vel skrive om noe kvinnedagstema, meeen det er liksom ikke helt fokuset mitt om dagen.

Jeg venter på solen. Jeg lengter etter at solen igjen skal skinne på huset vårt og jeg kan sitte på trappa og nyte varme stråler mens jeg drikker litt te. Jeg trenger energi og jeg vet at solen vil gi meg den energi og håp som jeg trenger. For når dagene blir så ensformige og jeg er så sliten, så er det liksom så kjedelig å våkne om morgenen.. Når jeg våkner klokken åtte så må jeg få i meg medisinene mine, vente de femten minuttene det tar før de fungerer, før jeg kan bevege meg ut av senga. Etter en liten stund er jeg sliten, må hvile og da sovner jeg. Jo mer jeg sover, jo trøttere bli jeg.. På en optimal dag så har jeg to hviler a kanskje halvannen til to timer og når klokken er ti på kvelden er jeg helt knekt! Guri min malle! Er det rart jeg ikke får gjort noe særlig om dagen, og jeg trenger energi?!

Min svigermor er kreftsykepleier og visste nok veldig hva som kom til å skje og hvordan hverdagen min ville bli da hun tidlig i januar kom med litt pudder til meg. For de dagene når en vil friske seg litt opp. Jeg trodde disse dagene var i Oslo, men de dagene er nå (og fremover?!)
Heldigvis så har jeg fire gode grunner for å kjempe videre. Mannen min og de tre barna våre. Finnes mange mange flere grunner for å leve, men akkurat disse fire er de viktigste for meg. Jeg biter virkelig tennene mine i sammen og gjør alt i min makt for at denne kreften ikke skal ta meg og vår hverdag, men det er så kjedelig når veien fra god til dårlig er så kort, mens den andre veien er fryktelig lang og strevsom.. Takk og pris for Mannen som gjør alt i hans makt for at hverdagen min (og vår) skal være god og minst mulig strevsom.

Akkurat nå er det desverre mange som må gå gjennom mye av det samme som meg. Det er desverre altfor mange som har kreft, hvor livet blir snudd opp ned og hverdagen er rett og slett anderledes. Forhåpentligvis så har man en eller flere grunner til å kjempe og overleve kreften på, hvis ikke så må man finne en grunn. For uten en grunn må det være lett å gi opp.

Kanskje det ble litt kvinnedagssak allikevel.. Til alle dere kvinner som kjemper med kreftsykdom av ett eller annet slag; ikke gi opp, men finn en grunn til å overleve!

Et besøk er forbi...

Nå har Mor akkurat satt seg på bussen og begynt på den lange veien hjem. Egentlig ikke så langt til Skien, men når buss og tog ikke korsponderer så tar det tid.. Mor kom opp på torsdag for å hjelpe oss i huset og med barn, og det har virkelig vært god hjelp!

Når foreldrene ikke har hørt at minstejenta har hostet seg våken, så har hun tilbragt resten av natta i Mormor sin seng. Når gullgutten har våknet og ønsket seg en morgenflaske, så har Mormor kommet til unnsetning. Klesvasker er blitt satt på, oppvaskmaskiner er fylt opp, bleier er byttet, middager er laget, Lillebror er blitt foret, alt i alt så har alt gått veldig smurt. På kveldene har vi voksne vært ganske så slitne, men kost oss oppi sofaen med tv, samvær og snæxbollen i nærheten;)

I tillegg så har Mor hjulpet meg med noen småprosjekter som jeg har tenkt på siden før jul.. 

 Steve McCurry-bildet mitt som jeg fikk til 30-årsdagen min rammet jeg inn i forrige uke og med hjelp fra Mor så kom det opp på veggen:)

 Under ble det plass til både barnas bokkasse og dukkehuset som Pusen fikk til jul:)

Kjøkkenet har fått seg en oppgradering da vi igår kveld vasket over benken og smurte inn benkeplaten med ny frisk olje. Nå skinner benkeplaten som aldri før og jeg trenger ikke uroe meg for vannsøl:)

Med god hjelp fra vaskedamene, så fikk vi idag hengt opp en hylle på kjøkkenet. Hyllen har hengt ute i lekestua, men blir nå erstattet av en blå en, slik at det forhåpentligvis ikke blir noe savn.

 For inne på kjøkkenet vårt kommer hylla til sin rett..

 med gullsommerfugl fra Mornington Hotell i Gøteborg

 og selvsagt mitt vakre roseservise som jeg fikk til 30 årsdagen min. Arvet etter min Farmor og etter at det har vært i bruk hos mine foreldre i tyve år, så starter det nå en ny og lang karriere hos oss.

Med roseserviset endelig på plass så kom det også fine nye rosa roser.

Tusen takk Mor!

Den matlysten, den matlysten...

På tirsdag ble jeg skrevet ut fra sykehuset etter en lang uke med intravenøs antibiotika. Nå driver jeg og tygger på antibiotika i tablettform... All den antibiotikaen er ikke bra for magen og matlysten, så nå tar jeg i tillegg tabletter for å stilne kvalmen for å få i meg mat. Det har blitt noen halvspiste middagsmåltider i de siste ukene..
Men nå har vi fått en stor pose med hjemmebakst fra Siri og det smaker:) Tusen takk!
Så om jeg ikke får i meg middagsmat, så spiser jeg ihvertfall til de andre brødmåltidene og det bør vel være godkjent.. Det positive i alt det her er at kortison-kiloene som jeg la på meg i Oslo, heldigvis er på vei av og det gjør ingenting;)