Til ettertanke..

I min jobb som livredder har jeg deltatt på flere kurs for å oppdatere og forbedre min arbeidshverdag. På et av kursene hadde vi en øvelse som var som følger: Vi deltakere svømte frem og tilbake i idrettsbassenget mens instruktørene stod på kortendene av bassenget. Hver gang de blåste i fløyta og senket armene skulle vi vende kroppen vår ned og dykke helt til bunns. I begynnelsen gikk det som smurt å dykke fire meter ned, for så å komme opp og svømme videre. Etterhvert som klokken gikk, flere og flere metere ble tilbakelagt og en hadde dykket over ti ganger, så kjente man det. Lykken var å svømme på det laveste når signalet kom, for da klarte en å komme ned, fremfor å "mislykkes" på dypet. Etter tyve minutter var en rett og slett utmattet der en hang over bassengkanten og hev etter pusten.

I vinter og vår synes jeg at mitt og min familie sitt liv har føltes som en sånn svømmetest. Når vi i begynnelsen fikk en kjip beskjed eller en stor prøvelse i hverdagen, så klarte vi fint å komme oss igjennom den. Etterhvert har det blitt tyngre og bare små endringer i hverdagen har noen ganger føltes som uoverkommelige utfordringer. Det har blitt vanskeligere å holde seg flytende for utfordringene har stått i kø og hopet seg opp for oss. 

Det som har holdt meg flytende er alle de fine stundene innimellom og den gode følelsen som prestasjon gir. Klare å komme seg videre og se etter det positive, når prøvelsene kommer en etter en..

Nå håper jeg at svømmetesten er over og vi kan gå sommeren i møte i vårt eget tempo.