Blomstrende grener

Jeg tror rett og slett at jeg er forelsket.

Etter en fantastisk flott sommerdag (trodde jo at det skulle regne og være kjipt i dag, men så ble det det motsatte!) sammen med gode venner, så har jeg nå bestemt meg for å få skaffet oss et Japansk prydepletre. 

Tror det hadde passet perfekt ved siden av flaggstangen og porten i stakittgjerdet. Tenk så koselig å komme på besøk, gående den veien fra og bli møtt av et knallrosa tre!

I mellomtiden så får jeg sitte her i stolen, i en overveldende blomsterduft og drømme om den perfekte hagen (den en gang skal bli..)

Syntes det ble ganske så koselig i storstua :) Rosa i sofaen, blomster i vannbad og suppeterine med motiv av epleblomster. 

I tvstua bugner det nå i vinduskarmen, takk Elisabeth :)

Ganske så fornøyd med epletreet vårt, tenk hvis alle disse blomstene blir til epler :), men det er synd å si at jeg ikke har sett et stripete insekt rundt det.. :(

Sånn ser nabotreet ut, plantet samme dag som det andre, men i en helt annen forfatning..

Meeen nå har det kommet noen få små blomster på det :)

Guri! Så fine frukttrærne er akkurat på denne tida! Nyt det!

Alt klart for den store dagen.

Skjortene er ikke strøket og jeg har ikke dusjet meg, men ellers så ser det ut til at det meste er på plass. Finner nok alt av søljer, sløyfer og forhåpentligvis rene strømpebukser.. Alt er ikke helt på stell, men fest blir det allikevel :)

Ute er det nå staselig pyntet i rødt, hvitt og blått. 

Og inne sørget Farfar for at den nasjonalistiske stemningen kom. Jeg er veldig fornøyd med flaggdropsene som jeg kom over i en butikk i Oslo :)

Med reker og sushi lader vi nå opp til morgendagen. Kvelden blir ikke lang, for det skal morgendagen bli. 

Ønsker alle en riktig så fin 17. mai, håper dagen blir bra uansett hvordan været er :)

Et opphold er over.

Etter seksten dager i Oslo var det veldig deilig å komme hjem i går. Drosjesjåføren ble helt trollbundet av det vakre landskapet han kjørte i, og ja det er vakkert i Telemark. 

Jeg har vært til behandling på sykehuset i Oslo. En behandling jeg håper vil fungere,  svar vil jeg få om noen uker..

Hatt mine daglige runder på denne steinharde benken, umåtelig fascinert over at det faktisk går ann og at det blir så presist. 

Er det noe som er sikkert så er det at det er kjedelig å være på sykehus. 

Men disse (og andre på avdelingen) har gjort det mer levelig. Vi har spist de fleste måltider i sammen, reist på utflukt til CCVest i sammen og vært på konsert med Siri Nilsen. 

Jeg er også så heldig å ha mye familie og venner i Oslo som har kjørt meg rundt

(Her tante på nittien i full fart på ring 3)

Tatt meg med ut for å spise, sånn at jeg faktisk fikk i meg noe middagsmat..

Og etter denne turen på Sagene lunsjbar ble det biltur i Maridalen. 

Med plukking av hvitveis til slutt. 

En søndag kom mor og far inn på besøk. En dag med mye kjøring på kryss og tvers av Oslo.

Først møttes vi ved Ullevål Hageby, før vi reiste på kunstutstilling på Kjelsås. 

Etter litt improvisert jazzmusikk ble vi sultne. Reiste helt til Bygdøy, før vi endte opp på Smalhans på St. Hanshaugen. 

Ikke et dårlig valg. 

Jeg har vært hjemme hos folk for koselige stunder,

det ene stedet som var under oppussing gav meg mye inspirasjon 

Sjekk det nydelige gulvet!!

Men jeg har også vært heldig å fått låne en leilighet, et lite fristed med god kaffe

Men mest av alt muligheten for at familien kunne komme inn en langhelg. Fikk oss noen timer i Frognerparken, da ikke statuer, men lekeplassen. 

Men besøket var så lenge siden at Mammahjerte blødde av lengsel på slutten.

 Da var det helt eventyrlig godt å komme hjem, bli møtt med klem etter klem og timer med "Se her nå mamma. Se", men det var litt utfordrende når alle tre ville ha min fulle oppmerksomhet hele tiden. 

Kvelden ble avsluttet med deilig kake. "Nesten bursdag for Mamma da.."

Nå skal det bli godt å bare være hjemme. 

Til ettertanke..

I min jobb som livredder har jeg deltatt på flere kurs for å oppdatere og forbedre min arbeidshverdag. På et av kursene hadde vi en øvelse som var som følger: Vi deltakere svømte frem og tilbake i idrettsbassenget mens instruktørene stod på kortendene av bassenget. Hver gang de blåste i fløyta og senket armene skulle vi vende kroppen vår ned og dykke helt til bunns. I begynnelsen gikk det som smurt å dykke fire meter ned, for så å komme opp og svømme videre. Etterhvert som klokken gikk, flere og flere metere ble tilbakelagt og en hadde dykket over ti ganger, så kjente man det. Lykken var å svømme på det laveste når signalet kom, for da klarte en å komme ned, fremfor å "mislykkes" på dypet. Etter tyve minutter var en rett og slett utmattet der en hang over bassengkanten og hev etter pusten.

I vinter og vår synes jeg at mitt og min familie sitt liv har føltes som en sånn svømmetest. Når vi i begynnelsen fikk en kjip beskjed eller en stor prøvelse i hverdagen, så klarte vi fint å komme oss igjennom den. Etterhvert har det blitt tyngre og bare små endringer i hverdagen har noen ganger føltes som uoverkommelige utfordringer. Det har blitt vanskeligere å holde seg flytende for utfordringene har stått i kø og hopet seg opp for oss. 

Det som har holdt meg flytende er alle de fine stundene innimellom og den gode følelsen som prestasjon gir. Klare å komme seg videre og se etter det positive, når prøvelsene kommer en etter en..

Nå håper jeg at svømmetesten er over og vi kan gå sommeren i møte i vårt eget tempo.

En morgen på Frogner.

Jeg er sånn halvveis våken, i glippen mellom de mørke gardinene siver det inn et grått lys og jeg skjønner at det er ikke morgen helt ennå. Klokken viser halv seks og det er kroppen som vil opp, ikke hodet. Mens det går mer og mer opp for meg at jeg MÅ stå opp, så savner jeg akkurat nå en mekanisk seng eller en søsterhjelp. Korsryggen er stiv av smerter og det nytter ikke å rulle ut av sengen, kan jo bli enda verre resultater.. Med fingre og hender som smerter tar jeg et tak i madrassen og får dyttet meg opp i en slags sittende stilling, før jeg snur meg sakte utover kanten og dingler med bena. Nå MÅ jeg få opp farten og komme meg på do, så jeg finner krykkene og humper nedover gangen. Med benet strukket rett ut på det varme badegulvet kjenner jeg igjen søvnen overmanner meg. Jeg kommer meg inn på soverommet, nå i et mer behagelig tempo og legger meg under den fremdeles varme dyna. 

Neste gang jeg våkner så vet jeg at det er morgen. Damen i leiligheten over krysser taket mitt konstant med sine høyhælete sko og jeg kjenner at hele kroppen verker etter påfyll av medisiner. Hvorfor tok jeg ikke et sugerør i vannglasset, så slapp jeg å sette meg opp en gang til!?! Igjen samme prosedyre, bare denne gangen enda vondere siden kroppen er fri for smertestillende.. 

Med medisiner skvulpende i magen ligger jeg å lytter etter lyder som ikke er der, ser etter den andre i enden av dunlandskapet, men nei. Denne gangen er det 130 kvm med stillhet som venter meg og det føles tomt og ensomt. En ting er å ligge i en sykeseng og vite at det bare er meg, noe annet er å oppsøke et felles sted og finne det forlatt. 

Jeg legger meg på siden for å avlaste den vonde ryggen og sovner mens medisinene gjør jobben sin. 

Jeg våkner fra en drøm og aner ikke helt hvor jeg er. Telefonen piper og den travle hverdagen til alle de andre krever et svar fra meg. Det er rart å være så på siden av samfunnet og samtidig være med. 

Når andre er ferdige med lunsjen, er jeg ferdig med senga. Før jeg etter frokost finner sofaen. Går ikke ann å henge med, når kroppen sier nei og stopper helt opp.