Hardt, kaldt og brutalt.

Som ved et trylleslag er alt anderledes. Det livet man kjenner er på ett øyeblikk blitt til et ukjent univers. Man blir sugd ut av sin kjente tilværelse. Som en filledukke blir man kastet inn i en virvelstrøm hvor alt bare snurrer og man har mistet kontroll og grep over eget liv.

Et liv er over. En mann er død. Han er hos Gud.

Jeg kjenner en smerte som river i hjertet over urettferdighet og sorg. Det er ikke mye jeg kan gjøre for dere, men dere er i mine tanker, bønner og hjerte. Må vår Herre gi dere kraft, styrke, ro og hvile i dagene som ligger foran dere. Må Herrens herlighet lyse over dere i deres nød og fortvilelse. Må Herrens beskyttende engler være nær og omslutte dere.

Det ber jeg om i Jesu navn. Amen.

Jeg logger ut...

Akkurat nå brytes kroppen min ned. Ryggraden, det sterkeste som skal holde alt annet oppe. Rak, rett, smidig og stødig skal den stå der og passe på at alt i kroppen henger sammen. Med kraftig stråling, medisiner og noe som føles som arkeologiske utgravninger skal alt mitt rusk raskes sammen og føres bort. Det skal skrapes, tømmes og tæres, før kroppen skal gi seg tid til å bygge opp alt fra bunnen igjen.

Jeg har hørt det bli sagt at en sommerfugl kan fly selvom 70 prosent av vingene er ødelagt. Det lover godt med tanke på at min helbredelse. Langt inni kroppen min er det store skader, men det er et godt håp om at det skal bli bra igjen. Og jeg kan flakse likeglad omkring som hvilken som helst annen sommerfugl.

Det er bare så synd at det er en stund til, for akkurat nå er det bare vondt. Det er vondt å kjenne en sånn dunkende vedvarende smerte, langt inne i meg. Det brenner.. Kan formelig kjenne hvordan kreftceller river og sliter i meg og egentlig ikke vil slippe taket. Det gjør meg sliten, ufattelig sliten. Så nå trenger jeg hvile.

Inntil krefter og overskudd er tilbake igjen.. God kveld.

Som et barn.

Jeg strikker babytepper. Det begynte med en tilgang på en stor sort søppelsekk full av restegarn, et lite frø i magen og tid foran tven. Over noen få år har det jo nå blitt tre spennende og utfordrende tepper, til de små som har ligget i magen min. Gutt?! Jente?! Det kribler, prikker og pirrer på en helt spesiell måte:) Det eneste jeg har visst er at den nye babyen i magen skal få et helt spesielt teppe, strikket med ekte kjærlighet fra en Mamma som venter spent.

Nå er det jeg som kjenner meg som et barn.

Jeg er omsluttet av et teppe så mykt, varmt og kjærlig. Det har de vakreste farger i rødt, rosa, oransje lilla, gul, grønn, blå, hvit, grå, litt sort... og det skinner som gull! I mørket gløder det som solen og det har all himmelens stjerneglans. Maske for maske ligger det beskyttende rundt meg og jeg kjenner meg så varm og rolig. Liggende i et trygt varmt favn omsluttet av kjærlige armer, kjenner jeg at jeg finner ro, hvile og trøst. Og det er godt å bare slippe alt og slappe helt av.

Med din omtanke, bønn og omsorg for meg, er du med og strikker dette teppet. Jeg har ikke ord for å uttrykke den kjærlighet som strømmer over og omslutter meg, men jeg er så evig takknemlig. Takk.

I dag lader jeg opp:)

Fikk en bok av sosionomen her på sykehuset, en liten barnefortelling om kreftceller, blodceller, oppkast og håravfall. Kjente at den ikke var helt min greie, (hverken tekst eller illustrasjoner...) så nå er jeg godt i gang med min egen historie til barna.
Med byggeklosser, knapper og gulltråd, håper jeg at det vil være lettere for de å forstå hva som har skjedd, skjer og vil komme til å skje i kroppen til Mamma. Og om ikke annet så koser jeg meg ihvertfall med å være litt kreativ, ser på tv i pysjen og spiser sjokolade:)

I dag kan dere glede dere over og med meg, for i ettermiddag skal jeg endelig få se, kjenne, holde, ta, snuse, omfavne, smelte inn i mine barn igjen. Bustete hår, strålende smil, høye lyder, småkjekling, babypludring og bare ALT som er en del av meg! Å, som jeg gleder meg! Mitt hjerte nesten sprenger over av glede og forventning!

Jeg teller ned med et smil om munnen!

Ha en fin fredag og en god start på helgen!

En indre kamp.

"Etter et par tre dager vil du kjenne at strålingen vil begynne å ha en effekt. Du vil føle deg litt slappere enn normalt og ha et større behov for å hvile."

En av mine kvalifikasjoner er det at jeg er god på å slappe av på biltur og det er mange ganger at jeg kan lukke øynene og kjenne at nå var det godt å hvile. Men jeg tar meg jo aldri egentlig den friheten det er å bare slappe helt av. Kan jo hende jeg kan gå glipp av noe...

Men nå har jeg ingenting jeg skulle sagt. Plutselig som lyn fra klar himmel, så kommer en helt ufattelig lammende følelse. Den er så tung, så ulidelig tung og helt umulig å riste av seg. Den setter setter seg i bena, armene, skuldrene og til og med fingrene kjennes ut som om de veier ti kilo for mye! Og når man har ti fingre, så blir jo det kjappe hundre kilo bare der..
Nå jeg bare lukke øynene og kjenne hvordan kroppen går inn i en stillstand og slår seg selv på stand by-modus. Og passer det ikke helt å sove (når man venter på regningen, grønn mann eller pusser tennene..) så er det jo bare å åpne øynene. Men tilslutt har jeg ingenting jeg skulle sagt for øyelokkene veier jo også noen kilo..

Akkurat nå foregår det en helt vanvittig heftig kamp inne i kroppen min. Det stråles med kraftig styrke over et stort område på kroppen min, kroppen min er full av gode og vonde medisiner og alt det syke skal ut. For en mekanisme som til vanlig aldri får noen medisiner enn en paracet i ny og ned, så skjønner jeg jo at det her er en heftig overgang. Kroppen min jobber nå konstant, hele tiden, natt og dag, for å bli frisk! Så da er det egentlig helt okay at den innimellom er så sliten at den bare må gå helt i dvalemodus, så får det bli min oppgave å lytte til min egen kropp, slå av hodet mitt og la den synkende følelsen ta helt overhånd.

For akkurat nå er jeg ikke herre over min egen kropp, jeg er satt på sidelinjen.

Der magien skjer!

Stort flott, luftig under taket, behagelig romtemperatur, litt deilig musikk i bakgrunnen (helt til Bono bestemte seg for å hoppe, harke og tøyse..) og midt i tommet står det en snedden sort steinbenk. En kan nesten trekke tråder til gammeldagse offerbenker, men det blir for drøyt;)

Oppå benken plasseres jeg etter millimillimillimeter og stabiliseres med en heldekkende ansiktsmaske. Masken er av all annen kvalitet og kan IKKE sammenlignes med de flotte, mykgjørende og føle-seg-som-ny-maskene man får på Bodyshop... Masken min er hard, tett, strammer og skal sitte som et skudd der den klipses fast til underlaget. Når den er på, så kommer jeg virkelig ingen vei.. Så er det pip, bip, summing, litt during, noen teiper som festes, sprittusjmerker som skribles på, mer bibing og fiksing. Alt mens jeg bare må konsentrere meg på å puste rooolig, slappe av, ikke tenke på masken som føles tre nummer for liten, men vite at om pittelitt, bare pittelitt lenger nå, så skal den av.. pust rooolig...

Mens jeg ligger der perfekt og stille som er min oppgave, så fikser et strålende lys resten. Det går rett på angrep, ikke noe nøling og oppdraget er å drepe det som drepes skal! Jeg kjenner jo ingenting, det brenner ikke og det gjør ikke vondt -og det er nesten litt rart med tanke på hvor heftig det faktisk er. Det forgår en indre maktkamp inne i kroppen min, de vonde begynner nok snart å skjønne at de er et tapende lag, for mot vitenskap, medisin, legene, lyset og ikke minst Gud som overvåker det hele, så har de ikke noe der å gjøre.

Litt ekstremt kraftig strålende lys i noen uker (inneklemt i min ubehagelige maske..), vel det klarer jeg helt fint, når resultatet er et langt liv. Et langt godt liv med verdens beste mann, våre elskede barn og alle de gode vi har rundt oss. Jeg kan ikke skjønne annet enn at livet mitt blir bare bedre og bedre -og jeg er så takknemlig og velsignet!

En tryggende trall...

Du omgir meg på alle sider

Og held meg fast i di hand

Du omgir meg på alle sider

Og held meg fast i di hand.

Når min veg går gjennom tette skodda

nær ved bratte stup og djupe vatn.

Då er du nær meg, på alle sider,

ja du leier gjennom vatn.

Du omgir meg på alle sider

Og held meg fast i di hand

Du omgir meg på alle sider

Og held meg fast i di hand.

Når mi tru er svak og motet sviktar

og eg kjenne kalde redslevindar.

Då veit eg trass alt at du er nær meg

Du har lova væra med kvar ein dag.

Du omgir meg på alle sider

Og held meg fast i di hand

D omgir meg på alle sider

Og held meg fast i di hand.

Et sted å komme tilbake til:)

Skrubbsultne etter en formiddag med moderne kunst var det helt himmelskt å komme inn på Lofoten fiskeresturant på Tjuvholmen. Nydelig treretters fiskemiddag akkompagnert med hyggelig prat, dyptpløyende spørsmål og visjoner for 2013.
Stort pluss for frottekluter og håndkrem på toalettene (og Torstein som skjønte at sånn liker Dagrun) samt desserten som kom i nydelige "norgesglass". Så god og mektig var maten at vi faktisk ikke klarte å få i oss all desserten, men da vi gikk fra restauranten så følte vi oss ikke som stinne pølser, men bare gode og mette:)

Vi kunne bare ha bordet til halv seks, men sannelig fløy timene i godt lag:) Jo mere vi er sammen jo bedre blir vi kjent, og så mye hyggeligere er det å møtes neste gang igjen. Jeg er minst av fire søstre, men jeg synes søskenflokken min blir bare bedre og større og flottere for hver gang. Jeg sitter inne i min herlige krattskog og gleder meg over alle disse flotte menneskene som beriker livet mitt hver eneste dag. Tenk så flott!

Tusen takk for en herlig søndag! Jeg smiler, nyter og gleder meg til den store klisjefesten vi skal ha med varme bål, blomster, lys, gitarspill og sang:) Leve livet!

Det nye store på Tjuvholmen.

En klar kald vintersøndag med is på vannet og solen som står lavt. Skinnet og varmen er forfriskende til den lille stunden med kulde, før man gjør som de andre ...trasker inn på Astrup Fearnley museet. Flott bygg, nydelig beliggenhet og et nytt stort trekkplaster i hovedstaden -det perfekte sted for å tilbringe kvalitetstid med flotte Jensen-gutter:)

Inne er det store rom, svære bilder av varierende kvalitet og uttrykk, sikkert veldig mye dyptpløyende essayarbeid og tankevirksomhet bak verkene, men det blir liksom ganske så mye skrot. Sammenraste bygninger av grise-/ kuhud?! Litt avkapp fra en fineerplate-snekker-jobb. En oppblåsbar delfin med noe ikea-kjøkkenstæsj under. En stabel med noen gamle aviser pakket inn i hyssing.. Ja, det var liksom ikke så mange steder jeg kunne tenke meg å sette meg ned på en benk, nyte utsikten og reflektere over alt det vakre i livet. Med mindre man liker peniser, pupper, skriblerier og en trang til at alt liksom skal provosere.
Det mest vittige er jo å observere de stakkarsene som virkelig prøver å forstå og komme på innsiden av hva kunsteren egentlig mener å uttrykke. Hva kunsteren vil at vi skal oppnå med verket hans, hvor han vil ta oss videre..

Det hele toppet seg med verket "Man coming out of a woman", en ekkel plastikkskulptur som lå i et hjørne og viste et underliv med en hårete beskodd mannsfot komme ut av vaginaen. Ikkje greit.
Eller filmen fra 1976 som viser en maskekledd naken mann med boksehansker, som bokser og tafser på seg selv...

Astrup Fearnley museet. Fint bygg, nydelig beliggenhet, men ikke helt min greie...

Jeg har det godt:)

Kjære alle dere som sender meg så mye god oppmuntring, lykkeønskninger, positive tanker og ber så sterkt for meg. Det varmer hele meg å kjenne den kjærligheten og omtanken som dere viser meg og min familie.

Jeg har det veldig bra. Jeg er rolig og har på en måte innfunnet meg med at akkurat nå så er livet sånn. Det er en god del jeg må gi slipp på for det er ikke opp til meg å bestemme eller avgjøre, men Norges beste folk er på saken. Og jeg vet at de vil gjøre det ypperste for at jeg ikke bare skal bli helt frisk igjen, men at jeg også skal ha det godt mens jeg er syk. Kan ikke huske sist jeg har fått en slik oppvartning som her ..frokost på senga, morgestell i mitt eget tempo, kremer og hårføning og blir jeg litt sliten så er det fullt mulig å legge seg nedpå senga igjen. Luksus for en trebarnsmor:)

Det kommer nok tøffere dager når tårene blir for mange og KOFFFOR!! blir det som svirrer rundt i hodet mitt. Men akkurat nå har jeg det godt og det er det jeg velger å fokusere på.

Vil bare ønske dere en god kveld og helg, og ikke la min sykdom legge en demper på deres glede. Det hjelper liksom ingen av oss.. og ikke er det noe vits heller!

Total endring av vinterens planer..

For to uker siden våknet jeg opp med helt ekstreme smerter i nakken. Heldigvis var de så intense at jeg ikke ignorete de, men måtte ta kontakt med legen. Heldigvis tok legen det alvorlig og ville ha noen bilder.
For en uke siden ble jeg bedt om å møte hos legen, sammen med min mann. Da skjønte jeg at det var alvorlig og han overleverte meg skrekkelige vonde og dårlige nyheter.
Etter en uke med undersøkelser i Skien, så er jeg nå kommet inn til Radiumhospitalet i Oslo.

Rart å tenke på at for to uker og noen dager siden så bygde vi snømann, snølykter, gikk på tur og gledet oss over å være hjemme igjen etter en uke på juleferie i Skien. Det skulle bli litt godt å komme inn i hverdagens rytme og rutine, med barnehage, jobb og husstell. Et nytt år, full av flotte muligheter:)

Nå ligger jeg her på rommet mitt. I morgen blir ryggen min gjort om til et hemmelig kodekart av farger, streker og kryss. Et språk som bare de strålende englene forstår.
På veggen ved siden av senga har jeg fått opp mitt eget krigskart. Et indre bilde av ryggen min med alle dets fremmede former som skal bort. Det blir mange slag, jeg skal vinne de alle og til slutt står jeg på toppen, planter flagget og erklærer kroppen min for min og kun min!

Som et brennende kors i min panne.

Når man har vendt seg til snorke, kose, sutte, sovelydene til familien (må jo ærlig innrømme at det ikke bare er plass til to stykker i dobbeltsenga hjemme...) så er det fryktelig rart og inderlig ensomt å ikke høre de. Plutselig føler jeg meg så veldig alene. Da blir den store, myke og regulerbare senga, med rød alarmtråd ikke nok. For det eneste jeg ønsker er mitt normale hektiske og helt fantastiske liv tilbake!!
Men det er litt godt å være i Skien, kunne sende en melding og vips så er hele dagen fylt opp av besøk...
I ettermiddag fikk jeg forbønn med håndpåleggelse og salving. For noen av dere så blir nok det helt ekstremt fjernt og ganske så hokuspokus, men for meg så var det så godt:)
Korset som ble salvet i pannen min brant og jeg kjente en kraft så inderlig sterk. Den spredde seg til et helt spesifikt sted på kroppen min og sammen vibrerte disse motpolene mot og med hverandre. For en helt vanvittig følelse å kjenne Gud virke sånn på kroppen min. Det vonde må bare vike for nå er det Kongenes Konge og Herrenes Herre som styrer.
Jeg kjenner en ro, indre styrke og kraft. Dette skal gå bra. Det må bli bra og jeg SKAL bli helt frisk!
Det blir bare litt anderledes vinter og vår enn det jeg hadde regnet med for en liten uke siden...

Tusen takk til alle som løfter meg opp for Gud, ber for meg, sender en liten tanke, trøster mine kjære og i det hele tatt er med meg. Jeg er helt overveldet over alle som tenker på meg. Hadde jeg hatt tid og krefter så skulle jeg takket dere alle personlig, men vi får ta det på et senere tidspunkt:)