En sommerlig uke :)

Mandag fikk guttene sommerklippen sin av Josef. 

Vi var på ordentlig hageselskap til middag og på kvelden så hørte jeg flotte arier, innslag fra West side story, klingende rene toner og lett stemning i Brevik kirke, sammen med Mor. 

Operagutta leverte sakene sine og jeg kan anbefale konserten deres, om du skulle være i nærheten :)

På tirsdag feiret vi min svigerinne med loff og reker, eller jordbær, til lunsj. Det var kun to stykker som manglet ellers så var alle barn, svigerdøtre og barnebarn samlet rundt et langbord. 

Det var en varm dag og på slike varme dager er det bare en badebalje i hagen som hjelper :)

Etter en varm dag med lite drikke, men mye oppkast, ble jeg lagt inn pga dehydrering.. Kjedelig! Men veldig deilig å få hjelp :) Fra jeg kom inn på legevakten, så gikk det bare en og en halv time før jeg var på enerom og så Tyskland gruse Brasil.

Onsdagen skrev jeg meg ut fra sykehuset og vi reiste til kysten. Først til campingplassen i Helgeroa og så til Stavern. Temperaturen nærmet seg de tredve og det kjentes ut som Syden, eneste forskjellen var at jeg kjente stor forskjell på hender og føtter, når jeg vasset ut til magen og prøvde å bade. Det ble med det. Da vi skulle reise videre nektet Pusen, så hun ble igjen og fikk seg en natt i campingvogn -Stor stas!

På kvelden var det sterkt å se alle barna som lå på gulvet i Super Sommer-teltet og ba til Jesus. Da lederne spurte om det var noen som ønsket å bli bedt for, spratt hendene i været. Jeg fikk mulighet til å høre Tomas Sjödin tale om å vente på den planen Gud har lagt i våre liv. Han brukte Moses som ventet i 40 år som eksempel og ja, det er kun Gud som kan se den hele og fullstendige planen over våre liv. Utrolig deilig å komme til forbønn foran scenen. 

Etter møtet skulle vi bare pysje, mate og kjøre. Det gikk ikke helt etter planen... Overalt møtte vi folk vi kjente og det var så koselig å prate sammen. Det er nesten det beste med slike stevner, alle de gode gamle kjente som man møter igjen enten det er her eller der :)

Torsdag møtte vi igjen den lille snuppa vår som hadde hatt det fortreffelig på overnatting med masse bading og tøys med sin store kusine. Hun skjønte ikke helt hvorfor hun måtte reise vekk fra alt som var så bra, men en rennende is senere så var vi på plass, både på Liv & Vekst og i hoppeslottet! 

Jeg har slitt med mye kvalme, noe oppkast og veldig liten matlyst den siste uken, så formen min var ikke helt på topp. Mens de andre gikk til stranda, fant jeg meg en sofa og slappet av. Da jeg våknet opp til lukten av agurksalat og kjente at det var tid for mat ble skuffelsen stor da alle middagsbillettene var kjøpt og jeg måtte gå uten mat.. Heldigvis så var det en kjøkkenhjelp som forbarmet seg over meg og la de siste smulene over på en tallerken. Det er lenge siden mat har smakt så himmelskt godt!! Lykke på jord!

Da jeg satt på voksenmøtet og satt stille med lukkede øyne under lovsang og bønn, så merket jeg at det var noen som satte seg ved siden av meg. Først på høyre side og la hånden på skulderen min, så på venstre side og la hånden på skulderen min. Bak meg stod det tre stykker og foran meg var det fullt. Akkurat der og da så var det mange som ba for meg og jeg smilte da jeg åpnet øynene mine og så de tomme stolene rundt meg. En varm følelse bredte seg i meg da Håkon Fagervik salvet meg med olje i pannen og ba sterkt og inderlig for meg. Det er godt å vite at han vil fortsette å be for meg når han kommer hjem til Levanger. Om ikke legevitenskapen kan hjelpe meg til å bli fullt ut frisk, så får jeg henvende meg til den øverste legen og be om helbredelse.

I dag har alt gått som en ekspress. Jeg har fått satt inn en veneport i åra mi og det vil da si at det er slutt på at sykepleierne skal bruke meg som en prøveklut og nålepute.

Jeg trodde det var et lite sprøytestikk og så hjem, men nå fem timer senere har jeg vært både på operasjonssal, oppvåkning og litt innlagt på kreftavdelingen. Ja ja, godt en ikke vet alt en skal igjennom.. 

Etter middag var det dessert av nyplukkede bringebær og de beste bærene er de som forviller seg inn over gjerde fra en fjern hage. 

Min uke har vært full av gode øyeblikk som gjør at jeg glemmer alle de vonde. Nå venter en helg med masse nye inntrykk, men akkurat i kveld så tror jeg at jeg skal hvile meg littegranne.. Kanskje brette tøy og høre på radioen? Eller skravle til langt på natt med en gammel venninne? Hvem vet..

Det gode livet gir..

Når livet er ganske så rått og brutalt, beskjedene er alt annet enn gode, øynene renner over av tårer og hodepinen truer seg igjennom flere lag med smertestillende -akkurat da er det så lett og grave seg enda lengre ned og være der.

Jeg skal innrømme at i det siste så har det vært mange tunge tanker, vonde tanker og hjerteskjærende oppdagelser. Jeg har helt siden jeg fikk diagnosen min (januar i 2013) valgt å være positiv og hatt som mål at jeg skal bli frisk, og at denne kreften skulle være en sånn "greie" som jeg ville referere til en gang i fremtiden.

Nå vet jeg at livet blir ikke som jeg trodde for ett år tilbake. 

Det vil aldri komme en dag der jeg kan kalle meg frisk og fri for kreft. Det vil heller være stadier av hvor tilstedeværende kreften er, hvor mye fokus den får og hvor mye behandling jeg trenger for å ha et godt liv. Medisinen som jeg får vil ikke være helbredende, men livsforlengende. Det er bare ett ord som skiller de, men et hav av muligheter og liv i mellom de.

For ikke å drukne i et hav av tårer, så har jeg begynt å skrive lister.

Ikke lister på alt som skal gjøres, men lister over goder. Gode lukter, smaker, lyder, gode steder og minner. Disse listene hjelper meg med å holde meg oppe, for i leten etter neste punkt ser jeg meg om etter alt som er positivt og godt i livet mitt. Sånn skal jeg fortsette hele sommeren igjennom.. Kanskje det på grunn av listene blir den beste sommeren ever, tross alt annet.. :)

Heia Rjukan!

Var på sykehuset i dag. Du har sikkert hørt om det, det sykehuset som noen ønsker å legge ned pga manglende pasientsikkerhet. Rjukan sykehus. 

Hadde time til røntgen kl tolv, førstemann etter lunsj. Kom inn presis kl tolv, tok to bilder og ble sendt videre opp til legen som skulle se på de. 

Der oppe ble jeg ganske trøtt ( hadde trent hardt hos fysioterapeuten litt tidligere på dagen) og spurte om å få ligge på undersøkelsesbenken til legen kom. Sykepleieren som var der hentet en pute til meg, så jeg skulle ligge litt bedre. Hadde så vidt fått lukket øynene så kom en hyggelig ung lege inn. Han kikket på bildene mine og klemte på akkurat det stedet som gjorde vondt. Leger har en helt spesiell evne til å treffe det verste stedet..

Siden jeg snart skal inn til Oslo på etterkontroll, og det ikke var så mye å gjøre med det vonde, så hentet han en nymotens fatle og ville personlig kontakte min lege i Oslo og fortelle om funnet. Selv kunne jeg bare gå ned i røntgenresepsjonen og hente en cd med bildene på for å ta med til min kreftlege, for sikkerhets skyld. 

25 minutter etter at jeg kom til sykehuset var jeg ute igjen med en cd med bilder, armen i fatle og diagnosen kragebensbrudd. 

Er ikke det effektivt, så vet ikke jeg. 

Det er kanskje ikke så rart at jeg på mandag står opp på et ukristelig tidspunkt for å rekke bussen inn til Oslo. Da skal jeg bli med på en demonstrasjon mot nedleggelsen av Rjukan sykehus, som de hevder ikke gjør jobben sin. 

Med kragebensbrudd, vond rygg og en hofteprotese skal jeg gå med krykker opp Karl Johan, for at de folkevalgte skal få opp øynene sine og høre på folket. 

Håper du blir med. For styret i Helse SørØst er på god vei til å slette ikke bare Rjukan sykehus av kartet, men hele samfunnet vårt. Og det burde de ikke få lov til. 

Sportssøndag

Jeg har trimma i dag. Fysio visste ikke noe om det, men jeg hadde bestemt meg for at rommet var for lite. Jeg skulle ut på gangen. 

Da jeg kom ut dit der gulvet var fargekodet bestemte jeg meg for å gå til den gule, men jeg satte meg ikke ned og hvilte på en stol, før jeg var ved den grønne stripen. Da hadde jeg gått 20 meter :)

Etter en liten pust i bakken, fikk jeg inn teknikken og gikk fra følgerene mine. Veldig kult!

Tilsammen så har jeg i dag gått 40 meter, men etterpå så sov jeg som en sten i 2 timer. Tar på å trene!

Gleder meg til fortsettelsen i morgen.

Jeg er på vei opp mitt fjell for å plante flagget mitt!

God søndag videre :)

En hellig stund på 506

I dag hadde vi en hellig stund på rom 506.

Jesus har jo sagt at "der to eller tre er samlet i mitt navn, der er også jeg." 

Jeg ble salvet i pannen og som før så brant det. Jeg kjente at vi fire som var i rommet var ikke alene. Vi fikk tekster, sang, bilder og kjente Guds hellige Ånd som var så nær. 

Tidligere denne uken har flere forskjellige "fått" tekster, setninger, ord uten helt å se sammenhengen, men når vi samlet oss, så samlet også disse tingene seg og vi fikk se en klarhet.

Nok er nok, og jeg skal overleve.

Jeg skal gå opp av den mørke kjelleren, skritt for skritt opp trappen. På veien skal jeg lære mer om Gud og Jesus, og når jeg møter Jesus på trappen, så er ikke det for å tilbringe tid i Himmelen med han, men for å holde meg tett inntil han resten av livet.

Min familie, slekt og venner skal ta av seg sin sørgekappe og finne frem sine gledesklær, for det skal bli en gledens dag når jeg er fri fra fangenskapet! Gled dere med meg, for det vil bli en god dag :D

Ha en velsignet kveld videre!

Herren velsigne deg og bevare deg.

Herren la sitt ansikt lyse over deg og være nådig.

Herren løfte sitt åsyn på deg, og gi deg fred.

Livet er fullt av kontraster.

Og akkurat det har jeg fått kjenne på de siste dagene. For bare noen dager siden så hadde jeg denne utsikten 

Nøt livets gode dager med sommer, sol, mangois, ikledd en knallblå bikini og en flott ny hatt

Livet var faktisk bare så godt!

På tirsdag kveld skulle jeg bare flytte på Pusen, slik at hun ikke skulle falle ut av sengen å slå seg. Det var ikke hun som slo seg, det var meg.

På et øyeblikk så hørtes et knas og lårhalsen min brakk tvers av! 

Jeg har født tre barn med minimalt med smertelindrende medikamenter og hvis jeg kunne kombinert alle disse tre fødslene, så var smertene ingenting imot det jeg kjente på tirsdag. Jeg skrek ned i madrassen, hylte, hulket og bet på madrassen, mens snørr og tårer fosset! OJeg klarte ikke å kontrollere mine smerter, de var så ekstremt intense og det aller verste jeg har kjent. 

AMK, legen og venner kom raskt på pletten, men for meg kjentes det som en evighet. 

Etter opphold på intensiven på Rjukan sykehus, helikoptertur til Rikshospitalet, før en ambulansetur til Radiumhospitalet hvor jeg ble operert på torsdag.

Ulikt de fleste andre 32-åringer så har jeg nå en hofte av metall og vil alltid pipe i sikkerhetskontrollen.. ;)

Livet er fullt av kontraster og veien man går er ikke alltid en highway, og akkurat nå føler jeg at jeg og min familie har fått litt nok.

I dag har jeg sovet ut narkosen min, i morgen skal jeg opp og stå på min nye hofte. For fysioterapeuten vil ikke la deg hvile, men jobbe, trene og komme seg videre i livet.

Borte bra, men hjemme best

især når borte er forbundet med sykehus, leger og masse spørsmål, og hjemme er forbundet med ro.. 

Sånn så jeg ut mens jeg satt på venterommet, minuttene sneglet seg avgårde og jeg prøvde å få tankene over på noe annet mens jeg blafret gjennom et ukeblad. Hadde forberedt meg på det verste, gruet meg max og fylt magen til randen av bekymringer..

Sånn så jeg ut når jeg satt å ventet på banen, på Montebello-stoppet. Det var kaldt, vinden blåste surt og rumpa frøs nesten fast i trebenken, men inni skjerfet smilte jeg stort. 

"Det hadde begynt å snø igjen. Store krystaller laget et vakkert mønster på den sorte jakken og håret som flommet nedover ryggen. Hun så ikke lenger på snøen som frosne tårer som himmelen sendte over henne, men englestøv og gode ønsker. Hun stoppet opp i virmelen av travle byfolk, vendte ansiktet opp og smilte takknemlig. I et lite øyeblikk var hun tilbake i barndommens verden, mens kalde flak smeltet på tungen og forsvant sammen med bekymringer, frykt og redsler."

Etter Grandiosa-middag rundt et stort bord med mange venner, hyttetur i vinduskarmen, lørdagsgodteri på en onsdag, utpakking fra en Oslo-residens, så ristet (elendig føre mellom Kongsberg og Gransherad..) vi oss hjem til Rjukan igjen og feiret med sushi og britisk krim.

Etter en kort natt med besøk av ny kretsmester i turning, så er første dose med ny medisin inntatt og jeg ser frem til at kreftcellene nå skal begå massedrap på seg selv og sine frender.

Farvel til overgangsalder og hetetokter (dere vil ikke bli savnet!!) og hallo til tørre hender og føtter (isi pisi..!), jeg skal leve!!

Takk for all forbønn, det har hjulpet! :D

Å være kristen vil ikke si at en aldri skal møte motgang eller bli rammet av sykdom og ulykker. Men når en blir rammet så trenger en ikke å frykte, for Gud er med. 

Hvis den Allmektige som har skapt meg, mine fine barn, vakre mann og gode familie, som sender en vakker blå time to ganger om vinterdagen og to fargesprakende himler om sommeren, som lar vårens blomster titte frem fra snødynen, lar naturens død bli et fargerikt skue, som strør den mørke himmelen full av vakre stjerner.. Hvis Han har lovet å være med meg i alle dager, inntil verdens ende, hva har jeg da å frykte?! Jeg har jo den sterkeste, største, beste og mest omsorgsfulle med meg hele tiden. 

Med Gud på laget, skal dette gå bra. Jeg trenger ihvertfall ikke frykte noe som helst på veien!

Gode gjerninger

"Hva kan jeg gjøre for deg?!"
"Hvordan kan vi hjelpe dere?"
"Er det noe du trenger så bare si ifra.."

Julen 2012 feiret vi hos svigermor og mannen, og det var det første ordentlige pusterommet som vi hadde hatt på mange måneder. Der i roen, freden og ettertanken fikk jeg tid til å puste og kjenne på hvordan livet som trebarnsmor var. Det var hektisk og den høsten som da var forbi hadde vært ganske så tung, fysisk og psykisk. Jeg følte meg fryktelig ensom og forlatt og egentlig litt venneløs.

2013 var ikke blitt to uker gammelt, før alt dette var snudd på hodet. Det var ikke bare selve livet som var snudd opp ned og på vranga, men også min oppfatning av verden rundt meg. Jeg var ikke lenger forlatt, ensom og en ubetydelig person, men kommet midt oppi mange menneskers tanker, bønner og dagligliv. Ikke bare de som var i min umiddelbare nærhet i hverdagen og familien, men for et stort antall mennesker verden over.

Nå har det gått et helt år.

For meg så har det egentlig ikke vært et grusomt år. Selvsagt har jeg gjennomgått prøver, behandlinger og traumer som jeg aller helst skulle vært foruten. Fysisk og psykisk, men det verste er en følelse. En følelse av at noe utrygt som har sneket seg inn i familielivet vårt. Det å ha en alvorlig kreftsykdom, som ikke bare påvirker meg, men alle oss. Plutselig slår den til, og tidspunktene passer aldri!

Men sykdommen har også ført med seg veldig mye godt. Jeg kjenner meg veldig rolig (noe jeg har gjort fra første stund) for jeg vet at dette styrer ikke jeg. Kontrollen over eget liv må gis over til de som med sin viten, vil gjøre alt for at jeg skal overleve. Men det aller beste har vært alle disse dryppene av gode gjerninger. Blomstene på døra. Postkassen full av blader. Middagsinvitasjoner. Barnepass når man egentlig ikke skal noen ting. Kort i posten. En nymåket gårdsplass. Det varmer så ufattelig masse, dere skulle bare visst hvor mange gledestårer det har blitt oppigjennom året..

Hvis det blir som onkologen min har forespeilet så vil jeg nok om kanskje bare to uker være igang med cellegift. Virkelig ikke det jeg hadde lyst til akurat nå. Jeg anser meg nå som så ferdig med det her sykdomsgreiene, men som sagt kreftsykdommen slår til når det passer den..
Men hvis det er det som skal til for at jeg skal komme meg igjennom dette, overleve og komme videre med livet mitt (og vårt), så er det bare å bite tenna i sammen og håpe på det beste.

Takk til alle dere som stiller sånn opp for oss. Ber og ber, og gir aldri opp. Sender tanke etter tanke, bønn etter bønn opp til Gud om at jeg skal bli helbredet. Jeg tror helt og holdent på at Gud vil helbrede meg, men jeg vet desverre ikke hvordan Hans timeplan og kalender ser ut..
Hvordan tiden fremover blir for oss, er igjen ganske uvisst. Blir jeg dausjuk, går det greit, får jeg ingen bivirkninger, jeg aner ikke. Ikke skal jeg søke på nettet etter "resultater" heller.

Jeg vet desverre hvordan det er å være på utsiden når noen er rammet av alvorlig sykdom, der man så gjerne vil hjelpe, men ikke vet hvordan. Jeg får daglig spørsmål om vi trenger hjelp til noe og i såfall hva. Svaret mitt må bli (akkurat nå) kom på besøk, ta meg med ut, få tankene mine vekk og over på noe annet. Men har du ikke muligheten, så ikke fortvil. Bruk din energi på å hjelpe noen i din umiddelbare nærhet, familie, venner, nabo, kjente, ukjente. Alle trenger vi å få og gi gode gjerninger i hverdagen vår.

God helg!

Vel anvendte penger?!

I dag har jeg hatt en liten bytur. Snøen lå fjærlett i gatene, temperaturen var deilig og kjære tre bein humpet rundt i gatene.. Etter en kaffe på kafeen og med en pose full av bokskatter fra biblioteket, fikk jeg tak i hva jeg trengte og ønsket meg. En ny hårbørste!

Det ble en Tangle teezer (takk for tipset Trine!), som er helt fantastisk å greie håret med. På dagens kveldstell var det ingen jenter som ropte og hylte, mens jeg prøvde å få ut de verste flokene. Guttungen ble helt salig når jeg greide han og Mannen likeså, selv har jeg ordnet mye med håret i kveld ;)

Har hørt så mye skryt om Moroccanoil, så da prøver vi ut en slik oljemikstur, slik at Barbiedukke-hår blir et fremmedord i dette huset.

Den gamle børsten ble i sin tid kjøpt på Swindons mest besøkte butikk, Poundland, og har den siste måneden blitt holdt litt sånn håpløst i sammen med en strikk. Det var en fryd å få kastet den.

Egentlig ganske så korttenkt og tåpelig av meg å gå hen å kjøpe flotte hårprodukter nå, for hvis det går som jeg har blitt forespeilet, så venter det meg cellegiftbehandling om bare noen få uker. Så mye gufne bivirkninger som den medisinen kan gi, så ser jeg ikke akkurat frem til det. Liksom ikke sånne planer jeg hadde for 2014..

Men jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe og orker ikke bruker mye tid og energi på noe som kanskje ikke vil komme til å skje, derfor velger jeg å se på det med naive øyne og ikke google noe som helst (!!), mens jeg børster mitt lange hår fritt for floker..

God kveld i stuen! :)

Til meg og alle dere kjære som følger meg.

Det var ikke en drøm, for jeg sov ikke. 

Det var ikke noe jeg fant på selv, for bildene var ikke mine.

Det bare kom til meg, som en vakker fortelling.

" Hun stod der i sin grå kjole med den sorte ulljakken hengende tungt nedover armene. Hun kikket opp og så ballongen sveve oppover og oppover, fortere og fortere til værs. Det hadde bare vært et lite øyeblikk uoppmerksomhet og så hadde hyssingen glidd ut av grepet hennes.

Mens ballongen steg og steg, sank hun selv lenger og lenger ned. Skoene ble våte, kjolen og jakken fyltes med vann og truet med å trekke henne ned, mens håret floket seg fast i det rotete underlaget. Hun kjempet ikke i mot. Bare la seg ned i fosterstilling, lukket øynene, klar for å drukne i en dam av egne tårer.

Det er det her som er slutten. Eller begynnelsen på slutten.

Det er sånn det er å dø...

Nå er det bare smerte, tårer, svette, oppkast, diaré, vonde krampetrekning og dårlige tanker igjen. Det er slutt. "Men jeg vil ikke dø, jeg vil leve!!!", skrek hun mens snørr og tårer dannet sorgerenner nedover ansiktet hennes. 

Hun var helt klar for at det ikke nyttet mer, men det var ikke de rundt henne.

Med kraften av venners gode tanker, positiv energi og kraftfulle bønner, ble tårene stilnet, smertene avtok og hun ble løftet med silketråder opp fra sitt våte element. Hun åpnet sakte øynene og satte seg opp. Rundt henne på alle kanter stod et hav av mennesker, nære, kjære, kjente og ukjente, alle holdt de en heliumballong i hånden. 

Hun reiste seg opp og så at denne fargerike menneskemengden som strømmet mot henne, hvor enn hun kikket så kom det flere til, fra alle verdens kanter. Som en gråsort lavastrøm med fargerike prikker bygget den seg opp under henne. De løftet henne opp.

Hun merket at hun steg og steg høyt til værs, som et fjell av gode mennesker. Hun kom opp av mørket og til den lyse himmelen. Hun fikk øye på den røde ballongen sin, strakte seg ut og grep et hardt tak om hyssingen.

Med ballongen trygt bevart i armene hennes forandret himmelen seg til mørk scene og hun hørte en stemme bak seg spørre om hun ville se hva som hadde foregått mens hun hadde ligget i dammen sin.

På en mørk scene foran henne lyste en spotlight på en mørk skikkelse som lå sammenkrøket på gulvet. Plutselig forandret spotlighten seg til en kjempestor mann med skinnende sølvhvit rustning. Han stod med et ben på hver side av skikkelsen på gulvet og i armene sine hadde han et stort sverd som han svingte rundt, og over seg i store bevegelser. Håret hans danset med.

Monsterne som stod rundt på alle sider, prøvde å angripe med sine store sverd, men gav etterhvert opp og stakk heller sverdet i sitt eget hjerte. Da de gjorde det forandret de utseende og krympet ned til så liten størrelse at de pilet forskrekket rundt og gjemte seg igjen. 

På gulvet våknet skikkelsen opp og tok i mot hånden til den hvitkledde og reiste seg opp. Og med ett hørtes høy sang fra alle kanter;

"The name of the Lord is

 a strong tower,

the rightous run in to it

 and they are saved

Blessed be the name of the Lord,

Blessed be the name of the Lord,

Blessed be the name of the Lord,

Most high. "

Jeg vet ikke med deg, men for meg så kom dette rett fra Gud.

Det lå en lapp i postkassa mi...

Det var en duplikatmelding. Det stod at jeg måtte hente noe fort som svint. Jeg ante ikke hva det var eller hvem den var fra. Var det noe jeg hadde bestilt, men glemt? Var det en budrunde jeg hadde vært med på? Fredrikstad, sa meg ingenting, og heller ikke avsenderen. Da jeg fikk pappesken fra den grønnkledde butikkdama ble jeg ennå mer forundra, for den var ganske så stor. Kjøpte med meg litt ferdigmiddag og løp ut igjen til de som ventet i bilen.

Vel inne i bilen kikket jeg litt opp i esken og skjønte hva det var jeg hadde fått. Tårene strømmet nedover kinnene, i bilen på vei hjem.

Oppi esken lå dette:

Et vakkert ullteppe fra Customaid. 

Tenk at jeg skulle få det!

Jeg kastet det rundt meg som et sjal. Dette teppet som er satt i sammen av alle disse lappene. Alle lappene som er strikket med omtanke og kjærlighet, for å gi varme til meg.

Tårene trillet atter engang, da jeg fant denne lappen sydd fast i det ene hjørnet. Tenk at jeg skulle være så heldig å få teppe nummer 63, og akkurat på denne dagen. Den dagen da ryggen verket på nye steder og jeg igjen kjente redselen gnage i bakhodet. Når skal dette marerittet ende?!

Etter middag tente vi opp i peisen, jeg satte meg i godstolen (som er ordentlig god på vonde ryggdager) og kastet teppet over meg. Det varmet. Det varmet fra peisens flammer. Teppet varmet på bena, men mest av alt varmet det i hjertet mitt.

Tusen, tusen takk til alle dere som har vært med å strikket lapper til dette teppet. Takk til dere som har sydd det så fint i sammen. Tusen takk til deg som sendte det til meg.

Det varmer. 

Det varmer i dobbel forstand.

Takk:)

Helgelykke

Hvilken lykke!! Etter å ha ligget flere uker kun på venstre side (pga store smerter i brystkassen) har jeg nå stått opp fra en hvil utført på høyre side! :)

Kanskje det er et bevis på at forrige ukes endagsstråling nå begynner å få resultater. Jeg har jo hatt de slått-i-bakken-dagene (kroppen har nok å holde på med inni seg, at den ihvertfall ikke orker å holde kropp og øyelokk åpne..) og selvom stråleområde ikke var så stort så har kjent smertene ved hvert åndedrag. Nå må jeg bare passe på å ikke bli smitta av de fire forkjøla folka jeg bor sammen med..

Men til kvelden legger jeg meg igjen på høyre side, med et smil :)

Et utfyllende svar til en leser..

For noen uker siden så skrev jeg et innlegg. Et innlegg om hvordan hverdagen min er, både på godt og vondt. Jeg fikk noen kommentarer, en svarte jeg på med en gang, den andre følte jeg ville gi et litt mer fullstendig svar til.

Det stod:

" With all due respect, mener du å si at det du kaller forbønn kan fjerne kreft? Eller at han gjør det hvis mange nok ber pent da? Og om man dør likevel, hva heter det da "Det var en mening med det"? Hilsen en som også har kreft, men som ikke trenger forbønn"

Det var og vil alltid være jeg som må gjennomgå de fysiske og psykiske prøvelsene, men jeg trenger ikke å gjøre det alene. Jeg tror at Gud passer på meg og at Han vil det beste for meg. Det vil ikke dermed si at jeg som kristen skal sveve på en rosa sky, men Han vil med sin hellige ånd være nær.

Da jeg fikk min kreftdiagnose så var det så alvorlig og overveldende at jeg kunne ikke gjøre annet enn å be om hjelp. Hjelp fra familie, hjelp fra venner og hjelp fra menigheten. Noen stod så nære at de hjalp meg med det praktiske, andre var så fjerne at de hjalp meg med å be. Jeg trengte ikke be til Gud om helbredelse for det var det et bønnenettverk (som ble verdenomspennende) som gjorde det for meg. Gud så hva jeg trengte før jeg så det selv.

Med sitt hellige nærvær så er Gud tilstede. 

Han er i bussjåførens smil. Han er i klemmen fra en barnehagetante. Han er i de vennlige ord som uttales i en forbigående samtale. Han er i de ømme blikkene jeg får. Han er i de vakre blomstene som kommer på døra. Han er i styrken som de andre sier jeg har. Han er i oppmuntringene når livet ikke blir helt som forventet. Han er i alle de gode tanker som tenkes om meg og min familie. Han er i de folede hendene som ber om Guds velsignelse over mitt liv.

Jeg har et stort ønske om å bli gammel, hvithåret og ha ansiktet fullt av rynker, mens huset er fullt opp av barn og barnebarn, og min kjære mann ved min side. Men om jeg får 30 eller 3 år, så vil jeg at det skal være gode år. År fulle av kjærlighet og gode opplevelser.

Men til svaret ditt.

Jeg tror av hele mitt hjerte at Gud kan helbrede meg. Jeg tror at Gud med legevitenskapen vil gjøre meg frisk. Jeg tror at den forbønnen som jeg har fått har vært en vesentlig grunn til at kreften har gått så mye tilbake. Jeg tror at Gud gir meg styrke til å takle sykdommen i min hverdag. Dette er noe jeg tror, jeg vet ikke, men jeg velger å håpe at det vil gå i oppfyllelse. 

Hvis det nå ikke skulle gå den riktige veien, så håper jeg at jeg klarer å være positiv helt til slutten. For det er hyggeligere å være sammen med noen som smiler og ler, enn noen som tar sorgene på forskudd. Selvsagt vil jeg bli lei meg, for jeg vil jo miste selve livet, men jeg trenger ikke miste livet mens jeg ennå lever.

Tror jeg slutter her..

Lykke til med alt ditt, oppi alt annet.

Ønsker deg og alle andre lesere en fin helg :)

En god pause i den travle hverdagen.

Jeg er velsignet heldig. 

Den siste uken har jeg og mine fire fineste vært på Montebello-senteret på Mesnali.

Blandt vakker kunst fra mange av Norges kjente samtidskunstnere har vi fått samlet krefter, fått inspirasjon og hjelp til veien videre.

Selvom høsten kom og det regnet ute så gjorde det ingenting.

Når ettermiddagene kan tilbringes i det varme bassenget, i klatreveggen eller se på kino -ja så kan det bare hølje ned! Og barna har aldri vært så slitne etter endt barnehage som her, sovnet på et blunk etter en aktiv dag både inne og ute.

Veldig stas da brannbilen kom og de fikk alle prøve vannslangen.

Ble det væromslag så var det lett å sette seg ut blandt de siste sommerblomstene, 

nyte stillheten og utsikten,

 

 

ta en tur til fjells (som ble adskillig lenger enn planlagt..)

 Deilig med solbærtoddy før regnet kom tilbake igjen:)

eller sette seg i en av de mange koselige krokene rundt omkring i bygget.

Her fra en smal passasje i kjelleren

eller den flotte sofaen i resepsjonen. 

De dagene det var skikkelig guffent ute, så var det fyr på peisen:)

Maten var det ikke noe å utsette på. Full buffe til morgen, lunsj og middag -og oppvasken var det noen andre som tok. Skikkelig husmorsferie:)

Mat for store

og små:)

I spisesalen var det alltid friske blomster på bordene. Måtte faktisk bort å kjenne på de da vi kom, for det virket nesten for utrolig.

Hvor enn man gikk så var det noe estetisk vakkert å se på.

 Camilla Prytzl sine fat med blomster og sommerfugler prydet en vegg i auditoriet.

På dørene var det nærbilder av blomster eller flotte fargespill og i en gang mellom det nye og det gamle bygget så lyste disse flotte bjørketrærne opp om kvelden.

 Det var rikelig med Montana-hyller rundt omkring, myke flotte møbler og tøffe lamper

Det som faktisk var skikkelig stilig var alle de svææære landskapsbildene som var trykket på aliminium og hang rundt omkring inne og ute, med eller uten lys.

Omgivelsene, interiøret, eksteriøret, smakene, fravær av lyd var veldig godt. Men det beste var alle disse flotte menneskene som vi ble kjent med under kurset. Inspirerende foredragsholdere, proffesjonelle Montebello-arbeidere, hyggelige barnehagefolk og ikke minst de fine folka som er i nogenlunde samme situasjon som oss. 

Takk for at dere gjorde oppholdet vårt så bra, håper vi sees igjen og lykke til med alt!

Mer av det gode.

Til tider så blir livet litt nok.

Når man etter å ha kjempet seg igjennom slaget for så å bare bli slått på nytt. Når bølge etter bølge prøver å trekke deg ned under vann. Når man må bruke all fysisk og psykisk energi på å holde seg oppe.

Da kan det være tungt.

Så tungt at en bare har lyst til å gi opp. La seg selv bli slått sønder og sammen. La seg drukne i melakoli og triste sanger. Finne en spade og grave seg ned.

Jeg har vært der.
Jeg kom meg opp.
Og jeg akter ikke å gå ned der igjen, for det er ikke et blivende sted.

Så derfor tar jeg på meg sekken min og fyller den med det som er godt.

Spise frokost på trappa, mens årets siste solstråler varmer på kroppen.
En vuggende formiddagshvil i hengekøya, mens gresset kiler meg i ryggen.
Kose meg med iskrem og kaffi på Rjukanbadet.
Lage en smakfull middag fra bunnen, og helst fra en oppskrift jeg ikke før har prøvd.
Prestere noe jeg trodde ville bli for krevende, fysisk eller mentalt.
Et glass vin på en tirsdagskveld.
Bygge hus og garasjer i fargerike duploklosser, mens barna fantaserer, bygger og river om hverandre.
Sitte i godstolen, med teppe om beina, lese en god bok og nyte en kopp god te.
Synge stille sanger for alle mine små når det nærmer seg leggetid.
Timer alene foran dataen hvor jeg igjen kan kreere og skape.
En spennede britisk krim på opptak.
Være nær den mannen jeg elsker.
Planlegge spennede turer, korte og lange, fjerne og nære.
Muligheten til å ta en lang varm dusj om kvelden og så legge seg i rent sengetøy.
Nyte nærheten av en jentekropp som sovner ved siden av meg i senga.

Det som er så bra med denne sekken min er at jo mer jeg putter oppi, jo lettere blir den. Så når slagene kommer, hopper jeg lett til siden. Når bølgene vil drukne meg, så flyter jeg på bølgetoppene. Der jeg før brukte mye energi på holde meg oppe, flyr jeg nå som en heliumballong.

Vi går nå inn i en sesong med kaldere vær, mørkere kvelder, tykkere klær og store skjerf. Ikke la alt dette få prege din hverdag slik at du gjemmer deg ned og bort fra alt som er godt. Løft heller hodet opp fra skjerfet, trekk lungene fulle av frisk høstluft, hopp og sprett i det falne løvet, la solen få varme dine kinn og se alle de vakre fargene som naturen nå kler seg i. Når kvelden kommer kan man fylle stuen med levende lys, herlige venner og gode minner fra dagen.

Dette er min utfordring til deg i dag;
Fyll din sekk med det som er godt for deg -akkurat nå. Skriv det opp i en bok så du ikke glemmer dine goder, men kan ta de fram når du trenger de.

Dagens påfyll for meg er en rolig sykkeltur, en fysiotime, en formiddagshvil, en god middag (i forhåpentligvis någenlunde rolige omgivelser..) og et skrivekurs til kvelden.

Ekte kjærlighet!

Noen tror kjærligheten bare vises i langstilkede røde roser, romantiske middager med levende lys, hjerteformede konfektesker eller lange våte kyss.

Men de tar feil.

Kjærlighet er å bære, stable og flytte rundt på ti eldgamle støvete og skitne stoler, og alle andre smarte kjøp jeg gjør.

Kjærlighet er å reise på Ikea med handleliste, slik at jeg slipper å være med.

Kjærlighet er å snu bilen riktig vei, slik at jeg kan bare sette meg inn og kjøre.

Kjærlighet er når han kommer hjem en tirsdag med kveldskos fra butikken, når jeg sa vi bare trengte melk og brød.

Kjærlighet er å stå opp tidlig med de små, sånn at jeg kan ligge litt lenger og våkne sakte.

Kjærlighet er å melde seg til å steke pannekaker til middagen.

Kjærlighet er å gå ut med søpla, uten at en trenger å si noe som helst.

Kjærlighet er å finne søte små lapper med hyggelige ord.

Kjærlighet er når mannen er familiens sjåfør, mens vi andre småsover hele veien hjem.

Kjærlighet er å ta med barna alene på Rjukanbadet, sånn at jeg kan få være hjemme og slappe av.

Kjærlighet er å få en kopp nytrukket te.

Kjærlighet er å stå med armene åpne når jeg trenger en klem.

Kjærlighet er å sitte ved siden av MR-maskinen og stryke bena mine for å vise at du er med.

Kjærlighet er å holde humøret og motet mitt oppe når utfordringene står i kø.

Kjærlighet er å grave et plantehull når man så absolutt ikke har lyst til å gjøre noe som helst.

Kjærlighet er å vaske, tørke, brette og legge klær på plass i skapet.

Kjærlighet er å gjøre det vakkert med litt maling, blomster, lys eller bilder.

Kjærligheten er alle disse små drypp i hverdagen som gjør at begeret nesten flyter over av velsignelse, glede og gode stunder. Takk for at du overøser meg med din kjærlighet til meg. Takk for at du er min og jeg kan få lov til å ære din. 

Gratulerer med 10 års bryllupsdag, elskede Henrik!

Elsker deg!

Positive vinduskonvolutter.

Det har tatt litt tid, men nå har følelsene mine for visse vinduskonvolutter snudd fra skremmende og vonde klumper i magen til å bli til noe godt. Jeg er faktisk veldig heldig som er inne i et system som tar så godt vare på meg at jeg kan bare slappe av og la andre ta avgjørelsene for meg. 

Jeg startet dagen i dag med å klemme puppen min flat som ei pannekake og ta ultralyd av den, for siden å legge meg i en klaustrofobisk trang tunnel å ta bilder av hele kroppen. Moro å være på etterkontroll..

Men idag gikk det rikitg så godt :)

Ultralyden viste en markant tilbakegang på kreftsvultsen, så da ble jeg så utrolig lettet, glad og avslappet at da jeg senere på dagen tok MR, så sovnet jeg inne i den trange og bråkete maskinen. Det er ikke vanlig! Imorgen er siste dag med undersøkelser, så skal all innsamlet informasjon gjennomgås av legene før jeg får svar. 

I motsetning til sist, så er jeg denne gang veldig avslappet.. Jeg er jo på god vei med å bli frisk, så da er det jo ikke noe vits å kaste bort tida på å bekymre meg for fremtiden.

Vinduskonvolutter merket med Oslo Universitetssykehus er egentlig veldig gode brev å finne i postkassa, for jeg er jo under behandling og blir tatt godt vare på av profesjonelle leger som vet hva de snakker om. Tenk så heldig jeg er!

Hageterapi

Sitte på knærne med høye støvler og regnjakke på. Gresset og bakken er våt av mange dagers regnvær, og det fortsetter å regne. Med små krefter må man bruke små redskaper, og sakte men sikkert så blir gress, røtter, jord og stein fjernet. Kunne sikkert gått mye fortere å være to hvor en kan dirigere og en kan grave. Og sittestilling, arbeidsmåte og ressursbruk ville nok sjokkert både fysioterapeut, fastlege og kreftsykepleier.. Men akkurat idag var det ikke bare hagestell, men også terapi.

Å se fingrene grave og skrape vekk jord, mens neglene fylles med jord og jeg tenker; "Takk og pris, så har jeg ikke lakket neglene ferdig før helgens selskap.." det er faktisk veldig deilig. Bare for en stakkars liten time kose meg med å bygge og skape den fantastiske hagen jeg ser for mitt indre øye. 

Hage er ikke gjort med et trylleslag. Ideene til vår hage tenker jeg nøye igjennom. Hva vil jeg ha hvor og hva vil vi ha ut av vår hage? På kalde vinterdager kan jeg glede meg over tiden som skal komme og når frosten slipper taket så er det en fornøyelse å surre rundt i hagen og se hva som titter opp av jorda og hvor det spirer. Noe må klippes, noe må fjernes og flyttes, men som regel så er jeg veldig fornøyd med de hage- og plantevalgene jeg har tatt. 

Lykken er stor når plantedrømmene mine kommer på tilbud og det da er "meant to be". 

Mens smertene trykket i nakken når jeg gravde og bena nesten ikke ville flytte seg pga hoftevondt, så var det bare å dytte de signalene langt vekk -for nå ville jeg plante mine barndomsminner. Etter sten for sten, og bøtte for bøtte kunne jeg endelig sette ned skjærsminen ved tørkestativet. År etter år vil den vokse seg stor og sterk, sende ut sin nydelige blomsterduft og samtidig skjule våre håndklær og truser. Med tanke på at dreneringsrøret fra takrenna går like forbi plantehullet, så burde busken få alt det vannet den trenger i fremtiden, og akkurat nå i starten så trenger jeg ikke å tenke så veldig mye på vanning...

Noen av dere vil sikkert mene at det var regelrett idioti av meg å bruke alenetid på å holde på ute i hagen til jeg ble både våt og kald. Det mest fornuftige ville jo kanskje vært å sitte under etter teppe og lese en av mine ørten uleste bøker, eller ta en hvil..?! Men for dere som er så heldige at dere "dessverre" ikke har opplevd noe i nærheten av mine fem siste måneder, så kan jeg vel ikke si annet enn hold munn! Dere tror kanskje dere vet hvordan det kan være å havne oppi en lignende situasjon som min, men det å havne på en sånn fysisk- og psykisk karusell hvor man ikke har kontroll over øyeblikket og må overlate alt til andre, samtidig som en faktisk har en sykdom som mange dør av! Ja, da er det ikke alltid like kult..

Så akkurat idag ville jeg bare være litt "vanlig" igjen og gjøre ting som jeg normalt ville gjort på denne tiden av året, vær eller ikke vær. For noen ganger vil man bare glemme, ta en ekstra dose med morfin og late for så bare en stakkars liten time at alt er som det engang var. Alle dere som dessverre har vært i någenlunde samme situasjon som meg, skjønner vel kanskje hvorfor det var så veldig viktig for meg i dag å heller grave i jorda enn å lese en god bok.

Og hva er vel bedre etter en arbeidsøkt enn å spise god lunsj, ta en varm dusj og så hvile seg før middag?! Hagearbeid tar tid om dagen, men jeg håper å samle nok krefter slik at jeg om noen dager kan gå ut å plante enda en busk til min drømmehage.

God kveld!

I feel pretty!

Eller kanskje ikke helt..

Men frisøren sier at det tilslutt vil se veldig fint, naturlig og bra ut, men akkurat nå så ser jeg ut som en karakter fra Tolkien.. 

Sist jeg skulle inn på kontroll i Oslo så bestemte jeg meg for; at hvis jeg ikke skal ha cellegift, så skal jeg nå gjøre noe "vilt" med håret mitt. Sist jeg gjorde noe spennende med håret mitt tilbragte jeg hele mai i en rød snekkerbukse.. og DET er jo noe som nesten føles som et helt annet liv siden!

Så får jeg håpe at når jeg nå først bruker så mye penger på håret, at jeg får ha det. Det kan vel egentlig kalles litt spenning i hverdagen, men jeg trenger ikke sånne spenninger i mitt liv akkurat nå. Hadde vært deilig å få hverdagslivet tilbake nå og kjenne at det er godt å være Dagrun. 

Nå som solen stråler, brisen er varm og håret får vakre lyse striper:)

Tudelidu, nå skal håret skylles..!