Tikk, takk, tikk, takk,

Vi har fått oss en fin liten veggklokke :)

Den er i "hvit" porselen, en vakker gullkant rundt den hele og tall med fine former. Minner litt om fonten til Arne Jacobsen (Alle de koppene med en bokstav på..)

Den trenger ikke batteri, for når den stopper opp åpner man bare glasslokket og trekker opp med en liten nøkkel (nøkkelen har vi dessverre ikke, så har du en ubrukt liggende, bare si ifra..)

Glasslokket holdes på plass av en metallring i kobber og en fin liten lås:)

Sammen med de røde rørstolene og respatexbordet, så vil klokken passe godt inn på kjøkkenet (nytt bilde kommer kanskje når den har blitt hengt opp..) 

Det som er litt kult er at jeg kjøpte den på Brukt på Nytt og betalte bare 30,- for den. Hurra for alt annet enn Oslo-priser her i byen :)

Fikk med meg noen andre skatter også, så fortsettelse følger ;)

Ha en fin kveld videre!

Borte bra, men hjemme best

især når borte er forbundet med sykehus, leger og masse spørsmål, og hjemme er forbundet med ro.. 

Sånn så jeg ut mens jeg satt på venterommet, minuttene sneglet seg avgårde og jeg prøvde å få tankene over på noe annet mens jeg blafret gjennom et ukeblad. Hadde forberedt meg på det verste, gruet meg max og fylt magen til randen av bekymringer..

Sånn så jeg ut når jeg satt å ventet på banen, på Montebello-stoppet. Det var kaldt, vinden blåste surt og rumpa frøs nesten fast i trebenken, men inni skjerfet smilte jeg stort. 

"Det hadde begynt å snø igjen. Store krystaller laget et vakkert mønster på den sorte jakken og håret som flommet nedover ryggen. Hun så ikke lenger på snøen som frosne tårer som himmelen sendte over henne, men englestøv og gode ønsker. Hun stoppet opp i virmelen av travle byfolk, vendte ansiktet opp og smilte takknemlig. I et lite øyeblikk var hun tilbake i barndommens verden, mens kalde flak smeltet på tungen og forsvant sammen med bekymringer, frykt og redsler."

Etter Grandiosa-middag rundt et stort bord med mange venner, hyttetur i vinduskarmen, lørdagsgodteri på en onsdag, utpakking fra en Oslo-residens, så ristet (elendig føre mellom Kongsberg og Gransherad..) vi oss hjem til Rjukan igjen og feiret med sushi og britisk krim.

Etter en kort natt med besøk av ny kretsmester i turning, så er første dose med ny medisin inntatt og jeg ser frem til at kreftcellene nå skal begå massedrap på seg selv og sine frender.

Farvel til overgangsalder og hetetokter (dere vil ikke bli savnet!!) og hallo til tørre hender og føtter (isi pisi..!), jeg skal leve!!

Takk for all forbønn, det har hjulpet! :D

Mandag morgen treghet...

I dag følger jeg ikke psykologens råd.. 

Jeg tasser rundt i pysjbukse, kosesokker og en stor, ny og god Skappel-genser.

Mens jeg koser meg foran en brennvarm peis

Men om en stund så skal jeg komme meg på badet, stelle meg litt, få på rent undertøy, før jeg sniker på meg Skappel-genseren igjen, og olabukse. Tror jeg kommer til å bo i denne favoritten i tiden fremover:) Der andre må vente i år så er jeg så heldig å ha en supereffektiv svigermor som forvandlet en genser ut av noen garnnøster på bare to uker -hvor heldig er ikke jeg :D

Å være kristen vil ikke si at en aldri skal møte motgang eller bli rammet av sykdom og ulykker. Men når en blir rammet så trenger en ikke å frykte, for Gud er med. 

Hvis den Allmektige som har skapt meg, mine fine barn, vakre mann og gode familie, som sender en vakker blå time to ganger om vinterdagen og to fargesprakende himler om sommeren, som lar vårens blomster titte frem fra snødynen, lar naturens død bli et fargerikt skue, som strør den mørke himmelen full av vakre stjerner.. Hvis Han har lovet å være med meg i alle dager, inntil verdens ende, hva har jeg da å frykte?! Jeg har jo den sterkeste, største, beste og mest omsorgsfulle med meg hele tiden. 

Med Gud på laget, skal dette gå bra. Jeg trenger ihvertfall ikke frykte noe som helst på veien!

Gode gjerninger

"Hva kan jeg gjøre for deg?!"
"Hvordan kan vi hjelpe dere?"
"Er det noe du trenger så bare si ifra.."

Julen 2012 feiret vi hos svigermor og mannen, og det var det første ordentlige pusterommet som vi hadde hatt på mange måneder. Der i roen, freden og ettertanken fikk jeg tid til å puste og kjenne på hvordan livet som trebarnsmor var. Det var hektisk og den høsten som da var forbi hadde vært ganske så tung, fysisk og psykisk. Jeg følte meg fryktelig ensom og forlatt og egentlig litt venneløs.

2013 var ikke blitt to uker gammelt, før alt dette var snudd på hodet. Det var ikke bare selve livet som var snudd opp ned og på vranga, men også min oppfatning av verden rundt meg. Jeg var ikke lenger forlatt, ensom og en ubetydelig person, men kommet midt oppi mange menneskers tanker, bønner og dagligliv. Ikke bare de som var i min umiddelbare nærhet i hverdagen og familien, men for et stort antall mennesker verden over.

Nå har det gått et helt år.

For meg så har det egentlig ikke vært et grusomt år. Selvsagt har jeg gjennomgått prøver, behandlinger og traumer som jeg aller helst skulle vært foruten. Fysisk og psykisk, men det verste er en følelse. En følelse av at noe utrygt som har sneket seg inn i familielivet vårt. Det å ha en alvorlig kreftsykdom, som ikke bare påvirker meg, men alle oss. Plutselig slår den til, og tidspunktene passer aldri!

Men sykdommen har også ført med seg veldig mye godt. Jeg kjenner meg veldig rolig (noe jeg har gjort fra første stund) for jeg vet at dette styrer ikke jeg. Kontrollen over eget liv må gis over til de som med sin viten, vil gjøre alt for at jeg skal overleve. Men det aller beste har vært alle disse dryppene av gode gjerninger. Blomstene på døra. Postkassen full av blader. Middagsinvitasjoner. Barnepass når man egentlig ikke skal noen ting. Kort i posten. En nymåket gårdsplass. Det varmer så ufattelig masse, dere skulle bare visst hvor mange gledestårer det har blitt oppigjennom året..

Hvis det blir som onkologen min har forespeilet så vil jeg nok om kanskje bare to uker være igang med cellegift. Virkelig ikke det jeg hadde lyst til akurat nå. Jeg anser meg nå som så ferdig med det her sykdomsgreiene, men som sagt kreftsykdommen slår til når det passer den..
Men hvis det er det som skal til for at jeg skal komme meg igjennom dette, overleve og komme videre med livet mitt (og vårt), så er det bare å bite tenna i sammen og håpe på det beste.

Takk til alle dere som stiller sånn opp for oss. Ber og ber, og gir aldri opp. Sender tanke etter tanke, bønn etter bønn opp til Gud om at jeg skal bli helbredet. Jeg tror helt og holdent på at Gud vil helbrede meg, men jeg vet desverre ikke hvordan Hans timeplan og kalender ser ut..
Hvordan tiden fremover blir for oss, er igjen ganske uvisst. Blir jeg dausjuk, går det greit, får jeg ingen bivirkninger, jeg aner ikke. Ikke skal jeg søke på nettet etter "resultater" heller.

Jeg vet desverre hvordan det er å være på utsiden når noen er rammet av alvorlig sykdom, der man så gjerne vil hjelpe, men ikke vet hvordan. Jeg får daglig spørsmål om vi trenger hjelp til noe og i såfall hva. Svaret mitt må bli (akkurat nå) kom på besøk, ta meg med ut, få tankene mine vekk og over på noe annet. Men har du ikke muligheten, så ikke fortvil. Bruk din energi på å hjelpe noen i din umiddelbare nærhet, familie, venner, nabo, kjente, ukjente. Alle trenger vi å få og gi gode gjerninger i hverdagen vår.

God helg!

Hvitt og hvitt, og hvitt i hvitt.

Overalt hvor jeg ser så er det hvitt. Luften er så full av snø av fjelltoppene ikke synes, åpner jeg døren så virvles fnuggene inn og smelter i samme sekund. Vender jeg ansiktet mot vinden, må jeg lukke øynene mens nesen blir kald og våt.

Det er endelig blitt ordentlig vinterføre her og det er et vakkert syn.

I dag tok jeg meg en liten tur rundt Admini. Vasset i snø til knærne og kjente gleden i hjertet mitt. 

Hun hevdet sikkert at det ikke gjorde henne noe..

men hun så litt kald ut der med bare bryster og en topplue av snø.

Trærne er tynget ned som en treårings forsøk på muffinsglasur.

Men snøen lager også sterke kontraster og hjelper oss med å se noen konturer klarere.

Trærne rammer så fint inn et landskap i hvitt.

Men i alt det hvite, så vil alle vårens malejobber lyse mot en som på høylys dag. 

Admini står der på toppen og er riktig så staselig.

Et flott bygg over en tidsepoke som er forbi, men som i disse dager blir gjenskapt etter beste evne.

En inngang for hjelpere og en inngang for de viktige, ikke helt vanlig praksis i dagens Norge...

Standhaftig er det uansett.

I går var vi en tur oppe i bakken. Gleden over å ha en ekstra helgedag midt i uken, er jo at en kan gjøre ting sammen som en ikke fikk tid til forrige helg.

Stå på slalom.

Kjøre kjelke.

Eller spise pølser fra termos, med kalde røde kinn.

Det er deilig å være inne, tenne lys, fyre i peisen.

Sette seg ned med en god bok ("Munch" av Steffen Kverneland anbefales på det varmeste. Et utsøkt stykke arbeid over en kunstner uten sidestykke.)

Og vente på den blå timen.

Om dagen ser det sånn ut, men øyestraks ser det slik ut

Guri, så vakkert!!

Et vakkert blått strøk over alle detaljer, mens man gjør ferdig middagen og tenner litt flere lys.

Det er godt å leve.

Både i et hvitt og et blått landskap.

God middag!

Vel anvendte penger?!

I dag har jeg hatt en liten bytur. Snøen lå fjærlett i gatene, temperaturen var deilig og kjære tre bein humpet rundt i gatene.. Etter en kaffe på kafeen og med en pose full av bokskatter fra biblioteket, fikk jeg tak i hva jeg trengte og ønsket meg. En ny hårbørste!

Det ble en Tangle teezer (takk for tipset Trine!), som er helt fantastisk å greie håret med. På dagens kveldstell var det ingen jenter som ropte og hylte, mens jeg prøvde å få ut de verste flokene. Guttungen ble helt salig når jeg greide han og Mannen likeså, selv har jeg ordnet mye med håret i kveld ;)

Har hørt så mye skryt om Moroccanoil, så da prøver vi ut en slik oljemikstur, slik at Barbiedukke-hår blir et fremmedord i dette huset.

Den gamle børsten ble i sin tid kjøpt på Swindons mest besøkte butikk, Poundland, og har den siste måneden blitt holdt litt sånn håpløst i sammen med en strikk. Det var en fryd å få kastet den.

Egentlig ganske så korttenkt og tåpelig av meg å gå hen å kjøpe flotte hårprodukter nå, for hvis det går som jeg har blitt forespeilet, så venter det meg cellegiftbehandling om bare noen få uker. Så mye gufne bivirkninger som den medisinen kan gi, så ser jeg ikke akkurat frem til det. Liksom ikke sånne planer jeg hadde for 2014..

Men jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe og orker ikke bruker mye tid og energi på noe som kanskje ikke vil komme til å skje, derfor velger jeg å se på det med naive øyne og ikke google noe som helst (!!), mens jeg børster mitt lange hår fritt for floker..

God kveld i stuen! :)

Er ikke jeg heldig!?

Siste julegaven under treet denne julen var til meg, fra min mann og barna.

Det var en stor hvit pakke med rødt pakkebånd med klistremerket "Blått til Lyst" festet på. For meg er det alltid en vinneroppskrift, for jeg simpelthen elsker den interiørbutikken som vi har her på Rjukan. Etter at de begynte å ta inn varer fra det Danske merket Bloomingville, så er jeg bare blitt ennå mer glad i stedet. Og innehaveren er bare helt fantastisk! Du er god og ditt smil gjør meg alltid glad! <3

Etter en runde i tenkeboksen, ferdig med småsyka og endelig knekt koden for hvordan det var mulig å få hengt opp dette i vater, så kom de endelig opp i går kveld og resultatet er smaching!

Vi bruker veldig lang tid på å få ting på plass, så i mellomtiden har vi det bare tomt..

Nå er disse kvadratmeterene med veggplass fylt opp med fem flotte bokser.

Teppet mitt begynner også å ta form, men jeg sliter med å få det kvadratisk, nå er det bare skikkelig diamantforma.. Gode tips og råd, tas i mot med takk!

Opalinen vår kom fint frem i de grå boksene.

Alle er ikke fylt opp, men det ordner seg nok ;)

Litt utenfor de andre står et vakkert gulleple med mange barndomsminner..

Den siste boksen er hengt opp ved siden av tven, og det passer så fint sammen med den grå sjenken, den grå veggen og det grå taket. Den vakre blomsterlampen i kobber kjøpte jeg ifjor, for penger fra min manns tante og onkel. Et lite lysglimt i en vond tid.

Guri, skulle nesten tro vi var skikkelig trendy ;) Nå er det hvitt, litt tre, grått og noen innslag av kobber i stua. Kunne sikkert ha plukket ut alt nå, men det er jo bare slike fine forelskelser som har fulgt oss opp igjennom livet. Nå har de endelig fått en fin plass og bokhyllen vår kan fylles med bøker og kun bøker.

Til meg og alle dere kjære som følger meg.

Det var ikke en drøm, for jeg sov ikke. 

Det var ikke noe jeg fant på selv, for bildene var ikke mine.

Det bare kom til meg, som en vakker fortelling.

" Hun stod der i sin grå kjole med den sorte ulljakken hengende tungt nedover armene. Hun kikket opp og så ballongen sveve oppover og oppover, fortere og fortere til værs. Det hadde bare vært et lite øyeblikk uoppmerksomhet og så hadde hyssingen glidd ut av grepet hennes.

Mens ballongen steg og steg, sank hun selv lenger og lenger ned. Skoene ble våte, kjolen og jakken fyltes med vann og truet med å trekke henne ned, mens håret floket seg fast i det rotete underlaget. Hun kjempet ikke i mot. Bare la seg ned i fosterstilling, lukket øynene, klar for å drukne i en dam av egne tårer.

Det er det her som er slutten. Eller begynnelsen på slutten.

Det er sånn det er å dø...

Nå er det bare smerte, tårer, svette, oppkast, diaré, vonde krampetrekning og dårlige tanker igjen. Det er slutt. "Men jeg vil ikke dø, jeg vil leve!!!", skrek hun mens snørr og tårer dannet sorgerenner nedover ansiktet hennes. 

Hun var helt klar for at det ikke nyttet mer, men det var ikke de rundt henne.

Med kraften av venners gode tanker, positiv energi og kraftfulle bønner, ble tårene stilnet, smertene avtok og hun ble løftet med silketråder opp fra sitt våte element. Hun åpnet sakte øynene og satte seg opp. Rundt henne på alle kanter stod et hav av mennesker, nære, kjære, kjente og ukjente, alle holdt de en heliumballong i hånden. 

Hun reiste seg opp og så at denne fargerike menneskemengden som strømmet mot henne, hvor enn hun kikket så kom det flere til, fra alle verdens kanter. Som en gråsort lavastrøm med fargerike prikker bygget den seg opp under henne. De løftet henne opp.

Hun merket at hun steg og steg høyt til værs, som et fjell av gode mennesker. Hun kom opp av mørket og til den lyse himmelen. Hun fikk øye på den røde ballongen sin, strakte seg ut og grep et hardt tak om hyssingen.

Med ballongen trygt bevart i armene hennes forandret himmelen seg til mørk scene og hun hørte en stemme bak seg spørre om hun ville se hva som hadde foregått mens hun hadde ligget i dammen sin.

På en mørk scene foran henne lyste en spotlight på en mørk skikkelse som lå sammenkrøket på gulvet. Plutselig forandret spotlighten seg til en kjempestor mann med skinnende sølvhvit rustning. Han stod med et ben på hver side av skikkelsen på gulvet og i armene sine hadde han et stort sverd som han svingte rundt, og over seg i store bevegelser. Håret hans danset med.

Monsterne som stod rundt på alle sider, prøvde å angripe med sine store sverd, men gav etterhvert opp og stakk heller sverdet i sitt eget hjerte. Da de gjorde det forandret de utseende og krympet ned til så liten størrelse at de pilet forskrekket rundt og gjemte seg igjen. 

På gulvet våknet skikkelsen opp og tok i mot hånden til den hvitkledde og reiste seg opp. Og med ett hørtes høy sang fra alle kanter;

"The name of the Lord is

 a strong tower,

the rightous run in to it

 and they are saved

Blessed be the name of the Lord,

Blessed be the name of the Lord,

Blessed be the name of the Lord,

Most high. "

Jeg vet ikke med deg, men for meg så kom dette rett fra Gud.

Et opphold er over

Da er oppholdet på Rjukan sykehus over for denne gang.

Denne gang, som alle tidligere ganger, har det vært et godt opphold. Service til fingerspissene av de alltid hyggelige sykepleierne, dyktige legene og flinke hjelpepleierne. Mat og drikke har vært spesialtilpasset og jeg er såpass sterk at jeg nå kan reise hjem. Jeg glemmer alltid å ta med meg klær til hjemtransporten, så gjett om det var deilig å vrenge av seg klærne og ta en lang og etterlengtet dusj..

 Godt å være hjemme igjen!

Ikke helt i form..

Det begynte med litt sår hals, ble slapp og kvalm, etter oppkast og mye medisiner, så ble jeg i går lagt inn på Rjukan sykehus.

Her ligger jeg, sover en del, drikker litt og prøver å få i meg litt mat..

Guri så gåen jeg er!!

Snart er alt klart...

Tidligere denne uken så begynte jeg på en gevinst til søndagens juletrefest. Et maleri som nå er helt ferdig og som står og venter i gangen sammen med det andre som vi skal ha med oss..

Bordene er dekket, juletreet er pyntet, drikken står til kjøling, kakene er bakt, kaffen trakter vi i morgen og listen over gevinster til voksenlotteriet er skrevet. Det er Ingolf barnehage som arrangerer juletrefesten, men vi har hele Rjukan bak oss, for listen over sponsorer er lang! Sponsorer som har gitt blomster, godteposer, gavekort, fruktkurver, penger og en hel haug med gaver til barne- og voksenlotteriet.

Siden jeg er i både komiteen og i gruppen for utlodding så har jeg en viss oversikt over hva som skal loddes ut i morgen, og jeg kan bare si at dette er det flotteste som har vært her på Rjukan (ihvertfall som jeg har opplevd..)

 Det er bussturer til Oslo, middag for to, fruktkurver, hårprodukter, pynteting, bilvaskehefter, kinobilletter, gavekort på pizza, sportstøy, billetter til Rjukanbadet, lydbøker, en kjempestor lekebrannbil som spruter ordentlig vann (!!), blomster, brettspill, kjøkkenutstyr, verktøykasse, quiltet aftenbønn (aldeles nydelig..!), gavekort fra flere bedrifter, et dza-maleri og mye mye mer! Det er helt vilt mye fint!!

Med tanke på at vi på Rjukan ikke akkurat er bortskjemte med søndagsåpne kafeer, så burde store og små benytte seg av denne muligheten til å drikke kaffe, få seg en melisbolle, kjøpe noen lodd, svinge seg rundt juletreet, synge med i sangen og er vi riktig så snille så kommer kanskje nissen innom med en sekk på ryggen?!

Dørene åpner kl 14 og jeg håper det blir en hyggelig fest for store og små, helt til klokken slår 16.

Vel møtt og jeg håper jeg får treffe alle jeg kjenner og mange flere ;)

For de av dere som er utenbys, men gjerne skulle hatt noen lodd..! Ta kontakt med meg på telefon, så kanskje vi kan fikse noen lodd ;)

One year ago...

Hmmm... Det er noe rart med meg og datoer. Noen datoer sitter som spikret og gjerne ett år etter en spesiell hendelse kan jeg oppleve den time for time. Ta for eksempel barna mine sine ett års dager, da har jeg tenkt "for akkurat ett år siden så.. var jeg bare gravid, hadde jeg mega møkkavondt, fikk jeg en liten jente (to ganger) / liten gutt (en gang) opp på magen min, viste vi frem vår nye skatt til resten av familien.." Sånn driver jeg å tenker mens ballonger blir blåst opp, kaker blir pyntet med ett lys, gaver blir pakket opp og skravla sitter løst.

Nå om dagen er jeg i samme modus, dog ikke så positivt.

I dag har det vært planleggingsdag i barnehagen, som alle andre 2.januar'r tidligere år.

I dag, er det akkurat ett år siden jeg våknet opp på natta og nakken min var knekt. Noen timer senere klarte jeg ikke å komme meg ut av senga for å trøste lillemann, og ble hentet av ambulanse. 

Da startet det hele. 

I morgen, er det ett år siden første CT ble tatt. Det har blitt mange CT- og MRbilder siden det.

Om en uke, er det ett år siden jeg fikk beskjed fra fastlegen min at jeg hadde kreft.

Om to uker, er det ett år siden jeg kom inn til Radiumhospitalet for behandling.

Kommer nok til å være i kontakt med ganske mange minner, følelser og tanker som jeg trodde var gjemt og glemt nede i en liten skuff. Men skuffen er ikke låst, så den vil bli åpnet..

Slutten på noe gammelt, starten på noe nytt.

Det er noe helt spesielt med nyttårsaften. 

Den lukker og åpner dører, bringer håp og tro om fremtiden, samtidig som en epoke er forbi. Den siste dagen i året 2013, og den får meg til å se bakover på året som har gått. Et år som ble alt annet enn det jeg kunne forestilt meg for nøyaktig ett år siden, på forrige nyttårsaften..

I kveld pyntet vi bordet med sølvstjerner, vårt fineste porselen og de vakreste glass (dog nå har vi ett mindre... ), hvite blomster og masse levende lys. 

Kompis fikk også bordet sitt tidsriktig dekorert ;)

Rundt bordet samlet vi gode venner og familie, til en hyggelig stund, med som alltid smakfull mat ;)

Vi er velsignet med tre barn som alle tre har et godt sovehjerte, så når det knittret og knattret som verst rundt husveggene her, lå de alle tre fint og sov. Ser ikke helt vitsen med å holde ungene våkne eller vekke de til midnatt (vi får jo bare trøtte barn i morgen..), så da er det hyggeligere å tenne litt stjerneskudd og smelle av noe fyrverkeri tidligere på kvelden.

Noen vil kanskje hevde at 2013 må ha vært det verste året jeg noen gang har opplevd.

De tar feil.

2013 har vært et år fullt av velsignelser og bønnesvar, takknemlighet og glede, latter og smil, men tross alt dette positive ville jeg vel egentlig ikke gjennopplevd året på nytt, hvis det var mulig...

Takk for alle oppmuntrende meldinger, telefoner, kort, blomster og gaver som har kommet til meg i en jevn strøm hele året igjennom. Takk for alle som sender gode tanker, ønsker om gode dager, at jeg skal bli helbredet og daglig løfter meg fremfor Gud i bønn, eller legger en lapp og tenner et lys i vinduet for meg. 

Jeg håper og tror at 2014 vil bli et godt år, på mange måter.

Godt nytt år. Og takk for det gamla.