Mormor 1915-2010

10.mars 2010 kl 18.40, da reiste min kjære Mormor hjem til Jesus.
Nå er det slutt, og jeg vil aldri få muligheten til å kjenne hennes varme myke hender i mine. Få en god, varm og trøstende klem på et mormors fang. Høre stemmen hennes i telefonen: "Nerheim... Vær så god?" Komme kjørende over fjellet til det lille hvite huset, kald og sliten og bli møtt av varm kveldsmat og en nyoppredd seng. Jeg har ikke lenger noen som legger min dag fremfor Gud, sammen med resten av slekten. Klippen i familien er borte, og med ett er min mor den eldste i min familie. Trøsten er at hun nå er i himmelen og har ingen smerter, der hun sikkert løper sammen med Morfar og ser hvert et bønnesvar klart som bare det.
Takk for alt Mormor, og nyt himmelriket til det fulle:)

Et spark bak...

Igår tok vi endelig ut sparken fra uteboden. Nå skal det sies til vårt forsvar at foran uteboden har det ligget en snøhaug på over 2 meter, så det har krevd litt graving:) (Takk og pris for at vi har en med traktor som måker gårdsplassen her...) Igår kveld var vi på sparketur, hele familen på en liten Nansen-spark som i følge min mann passer til dverger på tretten år... thihi:)
Det var deilig å kjenne vinden stryke i ansiktet mens vi suste nedover gatene, dog i et puslete og pysete tempo i forhold til hva jeg sparket med Silje og med Therese i min barndom. Nedover trapper, gjerne to i slengen, trange stier, ut på en trebro hvor det var viktig å få meiene på treplankene, og ikke i mellomrommene, eller kjørende på bilvei i full firsprang og gnistrete under meiene var det bare kult! Vel, vi hadde en koselig tur, selvom ryggen ble slengt rytmisk innn i en trepinne...
Synd at det idag var 6 grader pluss, og sparkeføre ser ut til å være over for denne gang.

Holi festival

He he he. Var innom vl.no idag og der hadde de en bildeserie fra Holi festival feiring i India. Og de som kjenner meg vet at fargerike bilder fra mitt India, ikke er noe jeg skipper over. Fikk meg til å tenke på vår deltakelse på en Holi feiring. Langfredag 2008, midt i Kolkata. Alle butikkene var stengt (hvem vil vel ha en horde av festglade mennesker fulle av malingspulver stormende inn i butikken...) og vi gikk og tuslet ned Sudder street etter en frokost på Blue Sky cafe (som alltid banana toast and pineapple shake). Plutselig kommer det en guttvalp mot meg og etter å ha lest reglene for Holi i en indisk avis på engelsk visste jeg at du alltid skal spørre om folk er med på feiringen. Det ble ikke spurt, kun klasket! (og jeg var ikke særlig blid...) Under litt skrubbing på hotell Galaxy (ikke så luksent som det høres ut...) ble vi observatører til et gateslagsmål, i farger! (Tenk om vi trauste nordmenn kunne slippe oss sånn løs..) Etter en stund lusket vi oss ut, men var stadig på vakt etter trommene som signaliserte fargekrig, og fikk tatt noen blinkskudd. (Husk, dette er totalt fremmende mennesker som jeg bare sa: "photo?!" til før jeg knipset) Det skal sies at når vi reiste fra Kolkata den påfølgende dagen var vannet under Howrah Bridge helt rosa av all fargen som folk vasket av seg, (her snakker vi om en elv som er like bred som Drammensælva...) og på flyet hjem en halv uke etterpå var det mange bleka huer med grønt og rosa innslag. Dumme turister...

Et godt sted å komme

Det er så viktig med de rette menneskene til de rette jobbene. Et arbeidssted blir utrolig bra hvis folk på tross av sine forskjellige egenskaper og liv, jobber mot et felles mål: et godt sted å være, både for alle de som arbeider der, men også for folk som benytter seg av stedets fasiliteter. Være seg en klesbutikk, et offentlig kontor, et mekanisk verksted eller et sykehus. Og da spesielt barneavdelingen. Jeg har desverre/heldigvis fått erfare hvordan det er å være på barneavdelingen ved Sykehuset Telemark (eller TSS som jeg kaller det..) Jeg sier desverre fordi jeg kunne ønske at mine fremtidlige barn aldri ville få behov for å reise på sykehus, men jeg sier også heldigvis for når uhellet først er ute så er dette stedet godt å komme til. Som mor kjenner jeg en fysisk smerte i hjerte-mage region, når mitt lille gull har det vondt. Jeg skulle så gjerne hatt hennes sykdom og smerte for at hun skulle slippe å ha det vondt! (hadde kanskje blitt litt slitsomt i lengden med konstant hoste og rennende nese...) Å komme ned til barneavdelingen med all sin fortvilelse, hodet fullt av spørsmål og en klagende jente på armen... det er muligens en helt forferdelig opplevelse. Men der nede blir en tatt personlig imot av en koselig dame som roer en engstlig mor ned med sitt milde smil og gode stemme, og en kjenner at en kan slappe litt av. Vi er fremme, her er det en løsning og det er godt å være her. (Kanskje det er sånn det blir å komme til himmelen?! Bare kjenne at nå er jeg trygg, det er godt å være her og i armkroken til Gud er det plass for alle. Glad det finnes bønn, så kan man få en smak av den følelsen mens man ennå lever her på jorden...) Vil bare si takk til de som ansetter mennesker til barneavdelingen, dere gjør en god jobb. Men den største takken går til de som daglig lindrer, redder og lapper sammen både barn og foreldre. Selvom dere er hyggelige så håper jeg det er lenge til vi sees igjen;)