Til ettertanke..

I min jobb som livredder har jeg deltatt på flere kurs for å oppdatere og forbedre min arbeidshverdag. På et av kursene hadde vi en øvelse som var som følger: Vi deltakere svømte frem og tilbake i idrettsbassenget mens instruktørene stod på kortendene av bassenget. Hver gang de blåste i fløyta og senket armene skulle vi vende kroppen vår ned og dykke helt til bunns. I begynnelsen gikk det som smurt å dykke fire meter ned, for så å komme opp og svømme videre. Etterhvert som klokken gikk, flere og flere metere ble tilbakelagt og en hadde dykket over ti ganger, så kjente man det. Lykken var å svømme på det laveste når signalet kom, for da klarte en å komme ned, fremfor å "mislykkes" på dypet. Etter tyve minutter var en rett og slett utmattet der en hang over bassengkanten og hev etter pusten.

I vinter og vår synes jeg at mitt og min familie sitt liv har føltes som en sånn svømmetest. Når vi i begynnelsen fikk en kjip beskjed eller en stor prøvelse i hverdagen, så klarte vi fint å komme oss igjennom den. Etterhvert har det blitt tyngre og bare små endringer i hverdagen har noen ganger føltes som uoverkommelige utfordringer. Det har blitt vanskeligere å holde seg flytende for utfordringene har stått i kø og hopet seg opp for oss. 

Det som har holdt meg flytende er alle de fine stundene innimellom og den gode følelsen som prestasjon gir. Klare å komme seg videre og se etter det positive, når prøvelsene kommer en etter en..

Nå håper jeg at svømmetesten er over og vi kan gå sommeren i møte i vårt eget tempo.

Til meg og alle dere kjære som følger meg.

Det var ikke en drøm, for jeg sov ikke. 

Det var ikke noe jeg fant på selv, for bildene var ikke mine.

Det bare kom til meg, som en vakker fortelling.

" Hun stod der i sin grå kjole med den sorte ulljakken hengende tungt nedover armene. Hun kikket opp og så ballongen sveve oppover og oppover, fortere og fortere til værs. Det hadde bare vært et lite øyeblikk uoppmerksomhet og så hadde hyssingen glidd ut av grepet hennes.

Mens ballongen steg og steg, sank hun selv lenger og lenger ned. Skoene ble våte, kjolen og jakken fyltes med vann og truet med å trekke henne ned, mens håret floket seg fast i det rotete underlaget. Hun kjempet ikke i mot. Bare la seg ned i fosterstilling, lukket øynene, klar for å drukne i en dam av egne tårer.

Det er det her som er slutten. Eller begynnelsen på slutten.

Det er sånn det er å dø...

Nå er det bare smerte, tårer, svette, oppkast, diaré, vonde krampetrekning og dårlige tanker igjen. Det er slutt. "Men jeg vil ikke dø, jeg vil leve!!!", skrek hun mens snørr og tårer dannet sorgerenner nedover ansiktet hennes. 

Hun var helt klar for at det ikke nyttet mer, men det var ikke de rundt henne.

Med kraften av venners gode tanker, positiv energi og kraftfulle bønner, ble tårene stilnet, smertene avtok og hun ble løftet med silketråder opp fra sitt våte element. Hun åpnet sakte øynene og satte seg opp. Rundt henne på alle kanter stod et hav av mennesker, nære, kjære, kjente og ukjente, alle holdt de en heliumballong i hånden. 

Hun reiste seg opp og så at denne fargerike menneskemengden som strømmet mot henne, hvor enn hun kikket så kom det flere til, fra alle verdens kanter. Som en gråsort lavastrøm med fargerike prikker bygget den seg opp under henne. De løftet henne opp.

Hun merket at hun steg og steg høyt til værs, som et fjell av gode mennesker. Hun kom opp av mørket og til den lyse himmelen. Hun fikk øye på den røde ballongen sin, strakte seg ut og grep et hardt tak om hyssingen.

Med ballongen trygt bevart i armene hennes forandret himmelen seg til mørk scene og hun hørte en stemme bak seg spørre om hun ville se hva som hadde foregått mens hun hadde ligget i dammen sin.

På en mørk scene foran henne lyste en spotlight på en mørk skikkelse som lå sammenkrøket på gulvet. Plutselig forandret spotlighten seg til en kjempestor mann med skinnende sølvhvit rustning. Han stod med et ben på hver side av skikkelsen på gulvet og i armene sine hadde han et stort sverd som han svingte rundt, og over seg i store bevegelser. Håret hans danset med.

Monsterne som stod rundt på alle sider, prøvde å angripe med sine store sverd, men gav etterhvert opp og stakk heller sverdet i sitt eget hjerte. Da de gjorde det forandret de utseende og krympet ned til så liten størrelse at de pilet forskrekket rundt og gjemte seg igjen. 

På gulvet våknet skikkelsen opp og tok i mot hånden til den hvitkledde og reiste seg opp. Og med ett hørtes høy sang fra alle kanter;

"The name of the Lord is

 a strong tower,

the rightous run in to it

 and they are saved

Blessed be the name of the Lord,

Blessed be the name of the Lord,

Blessed be the name of the Lord,

Most high. "

Jeg vet ikke med deg, men for meg så kom dette rett fra Gud.

Litt skriverier..

Har tidligere nevnt at jeg har begynt å skrive litt. Det er bare litt råtekst og jeg vet ikke om det skal brukes til noe, men akkurat nå er det godt å skrive. I søken etter de riktige ordene, setningene og beskrivelsene, så kommer stemningen frem og det er godt å bruke tid på noe som hjelper meg å bearbeide noe av det jeg har vært igjennom.

I min kunstneriske frihet så kan jeg legge til og ta bort elementer, for å få det akkurat sånn som jeg vil. Teksten leser jeg opptil flere ganger og det er så mange overstrykninger, piler og streker i forskjellige farger at jeg nesten ikke klarer å renskrive kladden. Når teksten er "ført inn" så er den ikke ferdig ...det går bare så mye mindre papir når jeg gjør rettelser på dataen ;)

Men her er et lite utdrag (som helt sikkert kommer til å bli retta på utallige ganger til...)

               "(...) Den velkjente listen med de kjære navnene var et fargerikt kart av beskrivelser, tanker, tall og koder som bare hun kunne svaret på. Listen fikk sin begynnelse allerede i sommer da de første tingene ble stablet i et hjørne på soverommet. Etterhvert som haugen av poser ble større, ble også listen mer utfyllende. "Err'e mulig?!" Mange ble så sjokkert at hun var så godt i gang, og nesten ferdig med julegavene. Det var ikke ment for å stråle seg i glansen av imponerende ord eller legge et press på andre, men det hun kunne ha kontroll over, tok hun kontroll over.

               De hadde bestemt seg for å ta en bytur. En hyggelig bytur med pyntede barn og rolige foreldre. Etter å ha kost seg innhyllet i duften av nytraktet kaffe og ferske bakvarer på byens flotte konditori gikk de til parken. Under høye trær i en gammel ærverdig park var den grønne bakken nå dekket helt til. I et hav av gule og oransje blader stod de og smilte bredt til kameraet som foreviget en lykkelig familie. Om et par måneder kom bildet til å henge på kjøleskapsdøra til venner og familie og ønske god jul.

               Da de kom hjem lå det en beskjed på svareren.

              (...) Tårene rant nedover kinnene. Triste tårer, tårer for lettelse, fortvilelse og glede. Hun var blitt hørt. De skulle ta tak i problemet og lette hverdagen hennes. Bare så ergelig at hun igjen måtte forlate mann og barn. I en tid når de nå bare skulle glede seg til resten av livet sammen var det sneket seg inn en usikkerhet. En usikkerhet som de ikke hadde noen kontroll over.

              (...) I tiden frem til hun fikk innkallelsesbrevet benyttet hun tiden sin godt. De rundt henne sa at hun var så flink. Men få visste hva hun skulle gjøre i førjulstida."

De som bor på Rjukan vil nok finne noen "kunstneriske friheter" ;)

Men innkallelsesbrevet er kommet, avtaler er kansellert, barnehjelpen har sagt ja og hverdagen er igjen snudd på hodet. Så får jeg inderlig håpe at det holder med et lite kort opphold.

Det er egentlig ganske lite som slår følelsen når jeg sitter foran et blankt ark, et hvitt lerret eller et nytt dokument, og vite at dette tomme landskapet som er foran meg skal ved hjelp av mine hender fylles med fantastiske bilder som jeg har i hodet mitt.

Akkurat nå fylles dokument på dokument med renskreven tekst, flyttet fra ark på ark med flyktige setninger, overstrykninger, skriblerier og løsrevne ord.

Hvilken fantastisk følelse det er å se at det blir en orden i notater, tanker og levd liv.

Et frø er sådd:)

Blandt røde hyller fulle av tynne, tykke, tunge, lettleste, utenlandske, illustrerte, surrealistiske, spennende, triste, morsomme bøker ble det i går sådd et frø.

Under skrivekurset som ble holdt på Rjukan bibliotek ved Aasne Linnestå lærte jeg utrolig mye. Jeg ble undervist i flere teknikker for hvordan man kan skrive fortellinger eller dikt, men det viktigste jeg oppdaget var at dette var veldig givende og jeg var sulten på mer. 

Det er ikke alltid så viktig å bruke de lange flotte setningene med intrikate vendinger og stemninger, noen ganger kan det være best å skrape det helt ned til beinet. Har alltid vært litt skeptisk til dikt, for jeg er så elendig på rim, men haiku (japansk diktform fra 1100-tallet) passet meg bra.

Her kommer mitt Haiku-dikt:

Rød blomsterkrans

sommerfuglen flyr

mot Gud.

Tolk det som du vil, men funder litt over det og gi meg "svaret". Kult å se om det stemmer med det jeg tenkte på.. :)

Nå ligger jeg i sengen og leser setninger både en og to ganger, tenker, funderer og drømmer meg bort. Ikke bare til bokens fantasiverden, men også til den drømmen som jeg ikke visste jeg hadde inni meg. 

Drømmen om en dag å se min egen bok stå der til salgs. 

God å ta på, fin å se til, mindblowing illustrasjoner, tekst som leseren ønsker å komme tilbake til og med det usedvanlige navnet mitt, preget på forside, med gull. 

En dag, ja en dag hadde det vært gøy om jeg kunne høste fruktene av frøet som ble sådd i går.

Tusen takk til Aasne for en fantastisk flott kveld!