Snart kommer vinter'n..

og vi forbereder oss som best vi kan:)

I helgen har Mannen lødd og lødd og lødd og lødd og lødved. Tilslutt hadde han stablet boden fra innerst til ytterst, fra topp til bunn med tilsammen 5,5 storsekker med ved. Imponert!

Vi har enda to storsekker fra ifjor som vi skal fyre opp først og masse ubehandla materiale fra loftstua som bare må kuttes i passelige lengder. Tror ikke vi kommer til å fryse i vinter:)

Jeg lør ikke ved. Ferdig snakka.

Jeg plukker, sylter og safter, og sånn deltar jeg til å forberede oss på vinterens utrøstelige kulde, da vi bare lengter etter bare føtter, åpne dører og solvarm utetrapp. Før har jeg alltid syltet, men i år har jeg laget saft. Mye lettere, bare slenge alt oppi gryta med litt vann, koke opp, sile av, måle opp, helle oppi sukker, koke og få det på flasker. (Når jeg skrev det sånn, så hørtes det jo litt slitsomt ut..) I år har det blitt mange spennende smaker, rips, solbær og blåbær er de safe, mens jordbær med krydder, bringebær+rabarbra og rips+bringebær er kun eksperimenter, som forhåpentligvis vil smake;) Tilsammen så står det over 15 (!!) liter med saft i kjelleren:) Hurra!

En annen kveld- og kjøre-bil-gesjeft jeg holder på med er hekling. 

Tusen takk til alle som har gitt med poser på poser med garn, uten deres rester så hadde det blitt et lite og kjedelig teppe. Og selvsagt takk til Arne og Carlos som har skrevet om oppskriften på primulateppe i sin nye hageheklebok. Planen er å hekle et nytt slumreteppe til hele familien, og helst innen jul.. Men jeg har jo ganske så mange prosjekter gående på en gang, så vi får se når det blir ferdig. Det må ihvertfall bli mye større før jeg kan være fornøyd! 

Så får jeg bare håpe og be om at de revmatiske plagene som jeg har fått i fingre og hender snart kan bli borte (en av de mange "små" bivirkningene ved hormonbehandlingen min..) sånn at tempoet kan være litt fortere enn to lapper om dagen. Blir jo aldri bygge-hytte-og-telt-teppe i det tempoet..

En tid med amoniakkforgiftning er forbi..

Etter snart fem år med ukentlige vasker av tøybleier, har jeg nå idag satt på det som mest sannsynlig er den siste. Antar at noen av dere nå roper yes! mens dere tar en liten seiersdans, men for meg så er det faktisk ganske vemodig.

I fem år har vi vasket, tørket, brettet og knyttet bomullsflakene rundt ei lita rumpe, og noen ganger også på storesøster. Men takket være de våte tøybleiene så har de sluttet lenge før normalen og heller sprunget rundt med ei lita truse :) På badet har det hengt ullbukser til lufting og på verandaen har de skitne bleiene blitt plassert. På sommeren har de svettet og oset gammel urin, men på vinteren har de vært som små luktfrie isklumper. Tomme lomme lom bom! sier det i vaskemaskinen før isen er helt smeltet bort.

Mange har spurt oss om hvorfor vi gadd å begynne med tøybleier. Svaret er egentlig veldig enkelt, men og allsidig.
På de fem årene så har det aldri vært en sår stump i dette huset! Rumpene har hatt luft (selv med bleie på), så bleieskiftet har faktisk gått veldig fort, vi har alltid vasket med vann (våtservietter svir!) og har det vært antydning til sårhet så har vi strødd på med potetmel istedenfor den klissete sinksalven.
Et annet aspekt som en ikke kommer utenom er miljøhensynet. Tør nesten ikke tenke på hvor mange kilo våte tisse og bæsjebleier vi ville ha kasta i søpla de siste årene, når det strengt tatt ikke var nødvendig. Gremmes over at vi nå desverre skal være med på dette søppelracet -ute av øyet, ute av sinn..
En tredje faktor er hvis vi har sett at det på en lørdagskveld at det begynner å bli tomt for bleier, ja så har vi bare satt på en vask:) Og vaskemaskinen har jo så godt av å få vaska seg ordentlig på 90 grader og med litt eddik i skyllevannet.

Hvorfor vi slutter, hvis vi synes det er så fantastisk?!
Det har seg slik at gutter og tøybleier ikke er sånn en herlig kombinasjon, da de har en tendens til å sprute ut alt tisset sitt på en liten flekk. En stakkars liten ullbukse med lanolin klarer ikke å holde stand mot det trykket, og da går det igjennom. Med to storesøstre som har et ekstremt stort forbruk av klær i løpet av dagen, så orker jeg ikke å ha flere unødvendige skift på minstemann også.
En tøybleie ligger som støpt rundt hoftene på en liten baby, og siden Kompis ikke krabber ennå, så vil vi legge tilrette som best vi kan for at han skal klare det innen jul, og da må tøybleiene av.

Så nå vasker jeg opp de siste skitne, pakker vekk ullbukser, lanolin og rispapir, og håper at flere gjør som vi har gjort, bruker tøybleier på sine små. Og hvis vi en sen lørdagskveld ser at vi er tom for papirbleier, så kan vi heldigvis bare gå ned i kjelleren og hente fram noen i bomull :)

10 år med den aller aller beste!

10 års bryllupsdag ble feiret i tosomhet på Tuddal høyfjellshotell. Vi drømte en gang om Paris, lurte på om vi skulle spise med utsikt over Rjukan, men fikk vår dose av Svalbard på andre siden av Gaustatoppen.

Bordet var stanhaftig dekket med gammelt servise, fjellblomster, flagg og gafler en kunne drept en mann med.. ;) I bakgrunnen var det rolig fjellandskap som regjerte.

Etter to apperitiffer (ørrettatar og gulrotsuppe), en blomkålsuppe til forrett, en fantastisk ørretcaspacio, en velsmakende and med tilbehør til hovedrett og en epleterte til dessert burde man hatt store problemer med å gå fra bordet. Selvom maten var veldig god, må jeg desverre si at ved endt måltid så var jeg ikke mett. Og det er jo ikke så bra...

 Men hva gjør vel egentlig det, når jeg kan nyte kvelden sammen med denne kjekke mannen!

I salongen ble det etter middag og utover kvelden servert kaffe i gamle mugger og nytt porselen.

Hvis du er glad i gamle ting, liker skogens ro og ikke blir stressa av mange ting i alle kroker, så burde du ta turen til Tuddal og dets vakre hotell.

Morgenen etterpå var det frokost fra halv ni og til alle var ferdige (+ i boka!), med lunkne brød, hjemmelagde syltetøy og knekkebrød. Og hvis en ville ha litt ekstra etterpå så var det bare å gå inn i bakeriet, legge litt kling i kassa og ta med seg bakvarer hjem. 

Det var akkurat det vi gjorde, bare at istedenfor å ta det med hjem, fant vi oss en sten og spiste det på Råen, på vei hjem:)

Takk for alle hyggelige meldinger, blomster og gaver i anledning vår bryllupsdag. Spesielt takk til Mormor, tante og kusine som kom og passet våre barn slik at vi kunne bare være oss to :)

Ekte kjærlighet!

Noen tror kjærligheten bare vises i langstilkede røde roser, romantiske middager med levende lys, hjerteformede konfektesker eller lange våte kyss.

Men de tar feil.

Kjærlighet er å bære, stable og flytte rundt på ti eldgamle støvete og skitne stoler, og alle andre smarte kjøp jeg gjør.

Kjærlighet er å reise på Ikea med handleliste, slik at jeg slipper å være med.

Kjærlighet er å snu bilen riktig vei, slik at jeg kan bare sette meg inn og kjøre.

Kjærlighet er når han kommer hjem en tirsdag med kveldskos fra butikken, når jeg sa vi bare trengte melk og brød.

Kjærlighet er å stå opp tidlig med de små, sånn at jeg kan ligge litt lenger og våkne sakte.

Kjærlighet er å melde seg til å steke pannekaker til middagen.

Kjærlighet er å gå ut med søpla, uten at en trenger å si noe som helst.

Kjærlighet er å finne søte små lapper med hyggelige ord.

Kjærlighet er når mannen er familiens sjåfør, mens vi andre småsover hele veien hjem.

Kjærlighet er å ta med barna alene på Rjukanbadet, sånn at jeg kan få være hjemme og slappe av.

Kjærlighet er å få en kopp nytrukket te.

Kjærlighet er å stå med armene åpne når jeg trenger en klem.

Kjærlighet er å sitte ved siden av MR-maskinen og stryke bena mine for å vise at du er med.

Kjærlighet er å holde humøret og motet mitt oppe når utfordringene står i kø.

Kjærlighet er å grave et plantehull når man så absolutt ikke har lyst til å gjøre noe som helst.

Kjærlighet er å vaske, tørke, brette og legge klær på plass i skapet.

Kjærlighet er å gjøre det vakkert med litt maling, blomster, lys eller bilder.

Kjærligheten er alle disse små drypp i hverdagen som gjør at begeret nesten flyter over av velsignelse, glede og gode stunder. Takk for at du overøser meg med din kjærlighet til meg. Takk for at du er min og jeg kan få lov til å ære din. 

Gratulerer med 10 års bryllupsdag, elskede Henrik!

Elsker deg!

Den blårosa sommerdagen

Det var en deilig sommerdag at Pelle sa til Kari

Nå går vi ut i skauen for det er så mye bær

Så får vi med oss Lillebror og Kjellemann og Mari

For det er nok å ta av, det er mange tuer der

Men vi må ha en plukkekopp og den må være stor

Så stormet alle sammen inn i kjøkkenet til mor

Og Pelle fikk et melkespann og Kari fikk et krus

og Mari fikk en melkekopp og Kjell et kremmerhus

Så fløy de opp i skauen i en glad og vilter flokk

Og Lillebror fløy sist og skulle plukke i et lokk.

Alf Prøysen skrev en idyllisk sang om en blåbærtur. Så vakker er sangen at selv uten skrytebilder på Facebook og Instagram så får en lyst til å komme seg ut i skogen og plukke skogens blå smaragder. 

Himmelen var blå, Tinnsjøen var blå og overalt i skogen hang de søte bærene og ventet på oss:) Den fine bilen ble kjørt opp på den skrekkelige grusveien og vi labbet i vei.

 Kompis fant ikke roen, ville ikke sove og likte aldeles ikke den sterke sola, mens Pusen satt og gråt "Je vil hjem..!", storsøster prøvde å trøste de små med å finne blåbær som de kunne spise og vi voksne føyk over tuene med bærplukkerne våre. Etter en halvtimes plukking var det bare å pakke sammen, få med barna og innse at det var for mange insekter, kryp og ukjente ting i Atråskogen til at Pusen kunne trives. En blir ikke speider sånn med en gang...

Det er tydelig at det er mye bær i skogen for oppi bøtta var det nesten to kilo med blåbær, umodne tyttebær, blader, kvist og kvast. Så får vi se hvor mye brukende bær jeg kan lage saft på (meldt dårlig vær, så da blir det rens og kok i morgen..) og er vi heldige så kan vi voksne ta en kveldstur litt senere i uka, mens ungene sover:)

 Vel hjemme i trygge omgivelser fikk vi koselig besøk i fra Bø. 

Sang, vann, lek, frukt, grillmat og slikkepinner, og selvsagt veldig hyggelig prat sånn innimellom:)

En rosa hortensia er plantet i hagen. 

Når vi ser den kan vi tenke tilbake på denne deilige sommerdagen:)

Første steg er tatt...

Hvilken dag, hvilken tur og hvilken suksess!

Lillebror (heretter kalt Kompis) og jeg har startet på en reise. En reise som vi ikke vet helt hvor vil føre oss, hvor mye det vil koste av tid og krefter, men jeg bare vet at det er riktig og viktig å ta reisen i sammen med vår lille Kompis. Siden vi akkurat har startet så er det uvisst å si hvordan veien videre vil bli, hvor mange svinger, humper og dumper det er eller hvor mange stopp det vil bli, men vi er ikke alene. Sammen med oss har vi Line med hennes spesialkompetanse og veska er full av skjeer, biteutstyr, bamseflasker og smakfull mat. 

Målet ligger mange år frem i tid, så vi har god tid på oss. 

Men mens vi jobber oss nærmere mot målet, så gleder vi oss over flotte fremskritt og resultater underveis. Line var veldig imponert over hvordan Kompis håndterte bamseflasken, hans smil og tålmodighet (slikt som varmer et Mammahjerte..) og jeg gleder meg over hjemmeleksene vi skal gjøre til neste gang vi møtes.

Etter årets hittil lengste tid bak rattet (for meg) så er jeg nå helt knekt! Sittende i sofaen, omgitt av stearinlys og med magen full av sushi så ble øyelokkene fryktelig tunge.. 

En lang dag og en lang tur senere kan jeg legge meg med et stolt smil på leppene. 

Fy søren, så flink jeg har vært i dag, skikkelig Supermamma.

Men, den supreste var så absolutt Kompis! Det er han som skal ha all fremtidig ære, for det er han som skal gjøre jobben. Vi foreldre skal bare støtte, veilede og hjelpe han på veien. Og når resultatene vil komme på løpende bånd, så er det bare å smile, le og glede oss sammen med Kompis. Dette vil bli veldig bra! :)

En extreme søndag:)

For andre år på rad så ble det arrangert Mini Triathlon i Tveitoparken. Utrolig imponerende at dette proffe arrangementet finner sted og iår var over hundreogfemti barn i alle aldre er med. Veldig bra at så mange bedrifter sponser, for det koster jo ingenting å være med! :) 

Men mest skryt må jeg virkelig gi til primusmotor bak det hele, Tommy Storøygard, som etter å ha vært med Norseman Extreme Triathlon (du veit.. den der de starter med å svømme fra Eidsfjord, sykler over Hardangervidda og så avslutter treningsøkta med å løpe en maraton som ender på Gaustatoppen. En sånn liten trimtur på en 15 timer..) igår stod og heia frem barna i målområdet. Skikkelig kult!

Vi jentene kom litt sent.. så Mammaen hadde fått opparbeidet seg en liten svette allerede før løpet startet. Gull var med ifjor, men for Pusen var alt dette ukjent..

 Klar. Ferdig. Gå! 

 50 meter vassing i 14 grader kaldt vann ble litt i tøffeste laget for Pusen, men Mammaen leide, halte og dro..

Litt kaos på T1..

 men så var vi igang.. (se etter to rosa sykkelhjelmer og en Mamma med grå sekk)

 

"Heia! Heia! Kom igjen!"

Å sykle 300 meter gikk som en lek, og det var så gøy at Pusen nektet å forlate sykkelen for å begynne på løpedelen, men Mammaen var også med på racet..

 Så opp på hofta bar det og Mammaen løp og løp og

 etter 200 meter hadde jeg heldigvis en heiadame som fikk meg helt i mål.

Sliten og gjennomsvett, men vi var i mål og alle hadde vi fullført en triathlon!

Med nye tskjorter, banan og smurfe-esker kunne vi sette oss ned og se på alle de andre som skulle ut i istjernet.

 All ære til tøffe barn som gav alt i dag -både i vannet, på sykkelen og i spurtoppgjøret.

 En superduper dag i flott vær! Det var meldt regnvær fra det startet, men de første dråpene kom ikke før vi var innomhus, men jentene ble våte for det om..

Hadde jeg visst hvor mye jeg skulle delta i under løpet så hadde nok ikke trilleturen i nabolaget blitt til spontan bringebærpiknik på Dale kirkegård. Siden det var en kjempekoselig to timerstur for meg og alle mine små, så er det godt at man ikke vet hva som kommer, planlegger for mye, men tar imot dagen som den åpenbarer seg.

Nå er det tid for å preppe ting til morgendagen. 

God søndagskveld!

Bringebærsaft!

Jeg har en drøm om bringebær i hagen. 

Det høres så pent, godt og enkelt ut. Hvert år kommer det bær på fjorårets skudd og når bærene er høstet kan en bare klippe ned de gamle skuddene og binde opp de nye. Enkelt og greit!

Med tanke på hvordan bringebærbuskene formelig gjør alt for å komme innenfor tomtegrensa, så tror jeg ikke det blir noe problem:) Og ja, gjerdet bør males i år, men kropp, sjel og sinn er innstilt på å male altfor mange meter med stakittgjerde i år, så vi får heller prøve til neste år...

Om vi ikke har bær i hagen, så var det ihvertfall mange bær rundt omkring på Tvergrot og tilslutt hadde jeg plukket 1,5 kilo!

Siden kvaliteten var heller dårlig var det ikke snakk om å lage noe syltetøy ut av herligheten, så da ble det... saft! (bombe..!)

Denne gangen med litt rabarbra og sitron. 

Bringebær er godt, rabarbra er godt og begge er de syrlige, så da slenger jeg oppi en sitron også for å fremheve syrligheten:)

Etter litt koking, lang avrenningstid (fikk et overraskende lunsjbesøk) og så litt oppkok med sukker, ble det to liter med saft som står lagret nede i kjelleren sammen med de andre flaskene med rødt. noen har vinkjeller, vi har en kjeller full av rød saft og syltetøy:)

Lørdagen startet med dunder og brak, men ble ganske så fin når onkel og to fettere plutselig stod på døra. Jeg synes det er så koselig å få sånt overraskende besøk, så takk for at dere la reiseveien om Rjukan, slik at vi kunne spise og skravle sammen:)