En såkalt helvetesuke?!

Den siste uken er en uke jeg gjerne skulle vært foruten. Kjenne hvordan høy feber kan rive og slite i kroppen, bli svimmel bare en setter seg opp og ha store vanskeligheter med å få seg mat og drikke. For at legene skal kunne kontrollere hvordan det går så har jeg i gjennomsnitt tatt tre blodprøver om dagen og om ikke det har fått meg til å føle meg som en nålepute, toppet det seg den kvelden da anstestisykepleieren satt i en halvtime og dunket på handa mi for å finne en blodåre til veneflonen. Fant den, men desverre så sprakk den. Heldigvis så hadde jeg en hand til, satt like lenge for å finne en åre og med tanke på at det her var siste mulighet for å få satt en veneflon er jeg veldig glad for at det gikk og at den siden det har fungert helt optimalt.
Det verste med den uka her er at jeg har tenkt i negative baner og det er liksom første gang jeg har gjort. Hva om jeg ikke blir frisk?! Hva om jeg ikke lever til sommeren?! Er det sånn her det er å dø?! Altså ikke gode tanker å ha når en i tillegg er ganske så syk...

Men igår kveld, på vei hjem fra helbredelsesmøte i Heddal, kjente jeg igjen en stor ro og en ting jeg har erfart er at når jeg kjenner det, så er Gud nær. Jeg ble veldig rolig og kjente dypt inni meg at jeg vil bli helbredet. Gud vil helbrede meg. Jeg vet ikke hvordan og når, men jeg vet Han vil helbrede meg ett hundre prosent. Gud hører bønner og den som ber han skal få, så når så mange hundre ber om at jeg skal bli frisk, så vil Han gjøre meg frisk. Det er rett og slett helt logisk.

Derfor går jeg heller for logisk tankegang enn negativt svada.

Mens jeg venter...

Statusen er at jeg er fremdeles på sykehuset. Her har jeg vært siden søndag kveld og det positive er at det er noen dager siden feberen forsvant, men jeg er fremdeles her... Mitt nivå av hvite blodlegemer er så lavt at det skal ingenting til for at jeg blir syk igjen, hvis jeg reiser hjem, så derfor er jeg her og venter på at nivået skal bli bedre.
En kjedelig bivirkning av antibiotika er at en blir litt kvalm og mister matlysten, så nå sliter jeg med det i tillegg til den ekle metallsmaken som er på absolutt alt. Så inntil videre sliter jeg altså med å få i meg mat, mens jeg gleder meg til å få litt frisk luft.
Ha en fin helg..

Ikke helt som planlagt...

Før-bildene av tvstua har jeg tatt og egentlig så skulle jeg legge ut et sånn se-hva-vi-har-gjort-tillegg-til-å-hatt-en-super-helg-innlegg, meeen sånn et innlegg ble det ikke nå.

På torsdag kom hjelpemiddelsentralen med alt som jeg trenger for å fungere i hverdagen og jeg ble skrevet ut fra Rjukan sykehus. Det har vært veldig fint å ha denne sakte tilvendingen til å være hjemme, men på slutten var jeg lei og ville bare legge meg hjemme -uansett hvor dyktige og hyggelige folk er på Rjukan sykehus. Men fra torsdag har det som sagt vært andre boller, for da kom den elektriske sengen min som står som en trone i tvstua (og følgelig krever en ommøblering..)

Selvom en er hjemme fra sykehuset så er det ikke dermed sagt at en er frisk. Kjenner at kreftene forsvinner fort og alt handler om prioriteringer og samhandling. Skal jeg først inn på kjøkkenet, så tar jeg jo med den skitne tallerken, for det lille jeg får med meg gjør jo at det blir en tur mindre å gå... Og    om jentene legger seg senere enn normalt, ja ja så hadde vi en rolig og hyggelig kvelds med masse boklesing, og det er jo viktigere.

Vi har hatt en veldig fin helg og vi har fått gjort mye. Fredag satt jeg og så på barnetv med en syk jente, før vi på ettermiddagen hadde middag hos et vennepar. Lørdagen ble det bytur med innkjøp av flere praktiske effekter og mange grønne potteplanter, og på kvelden kom naboen innom for en kaffe:) Idag kom det godtfolk fra Notodden. Noen reiste i Rjukanbadet, mens andre ble igjen hjemme hos meg der de vasket både kjøkken og lagde mat:) Men det beste må jeg si var at vår lille gutt skulle komme hjem etter en uke i Skien, og i bilen hadde han Farfar og svigerinne, så det var veldig stas. Planen min for uka var at Mamma og sønn skulle knytte litt bånd igjen. Jeg har nesten ikke vært med han siden begynnelsen av januar, så jeg er vel nesten som en fremmed for han og det er ikke en god følelse å kjenne på som Mamma.

Men er det noe jeg har fått erfare, så er det at det går ikke alltid som planlagt.
Jeg er tilbake på Rjukan sykehus.
Med et immunforsvar (som egentlig ikke er så mye til forsvar om dagen) så skulle det ikke mye til før  feberen var kjempehøy og terskelen for innleggelse var lav. Nå etter full sjekk og blodprøver settes jeg på antibiotika og må belage meg på noen dager her.. Takk og pris så er det ikke lang vei hjem eller til et sykehus (når en først blir syk) og så trivelig som det var første gang her, så går nok dette bra. Det blir bare litt anderledes uke, enn hva jeg hadde planlagt...

Tusen takk:)

Da jeg for fem uker siden sendte ut første beskjed om at jeg var blitt alvorlig syk, tikket meldinger inn. Meldinger fulle av sjokk, sorg, støtte, omsorg og kjærlighet. Meldingene var så gode for meg at jeg bestemte meg for å skrive de inn i en bok, slik at det i fremtiden er lettere å finne frem til de, når stundene blir for tunge. Boken ble kjøpt inn, og min svigerinne begynte å skrive de inn for meg.
Jeg tror jeg må kjøpe flere bøker, for boken er for liten i forhold til alle de hyggelige hilsnene jeg har fått fra dere.

Jeg vet at for mange av dere var det et stort sjokk å høre at jeg var blitt syk. Det var det selvsagt for meg også.. Men mange av dere lever jo akkurat sånn et liv som meg. Sånn rundt tretti år, har små barn, kanskje mann, en helt vanlig jobb og et liv som bare går sin gang. Man forestiller seg liksom ikke hva som vil skje hvis livet blir snudd helt på hodet.
Det gjorde ihvertfall ikke jeg -før det plutselig skjedde.
Det med at livet plutselig kan bli så totalt anderledes har kanskje satt en støkk i de fleste..?! og fått noen til å gjøre noen grep og valg med livet sitt?!

Oppi alt det her med at jeg har blitt syk, så er det så mange positive ringvirkninger. Mange av dere som det er lenge siden jeg har kontakt med har sendt lykkeønskninger til meg, slekt og venner i hele verden ber for meg, det har blitt helt naturlig å si; "Jeg er glad i deg!" og gi en klem. Støtten og oppmuntringen har vært helt enorm og jeg kjenner at det er et stort nettverk som står bak meg, både av folk som kjenner meg og ukjente som har blitt kjent med min historie. Jeg er ikke alene i denne kampen, dere er med og det takker jeg dere for. Om jeg ikke har maktet å skrive tilbake på meldinger, så skal dere vite det at de leses gjennom tårevåte øyne gjerne to og tre ganger. Dere er gode.

Alle disse positive ringvirkningene.. det blir nesten som den sommerfugleffekten.
Noe så tilsynelatende lite og ubetydelig som et vingeslag fra en sommerfugl kan produsere en ørliten forandring i atmosfæren. Denne lille forandringen kan rett og slett være utgangspunktet for en rekke forandringer som til slutt fremkaller en tornado på andre siden av kloden.

Idag lå det en pakke i posten til meg. En vakker sommerfuglbrosje, et nydelig kort og en sterk historie. Takk for at du ville dele den med meg, det gjør inntrykk.
Vi har nå knyttet et bånd. Et bånd med en vakker sommerfugl på. Takk.

Godt og vondt..

Om du møtte meg i jula og syntes jeg hadde en litt sånn humpete bekkenløsningsgange, ja da skal du se meg nå.. Over natta så føles det som om jeg har blitt sytti år.

Jeg er klar over at det er strålingen og den prosessen som kroppen er satt i gang i med å skufle ut alt av dårlige kreftceller og erstatte det med friske benceller som er grunnen til smertene mine, men det er ikke godt. Jeg har bestrålt et ganske så stort felt i bekkenområdet, fra korsrygg til hoftehuler og litt sånn overalt der nede så det er mye kroppen skal erstatte og reparere. Høyrebenet mitt vil liksom ikke være med, det subber litt etter der jeg saaakte, men meget målrettet tar meg frem. Har jeg noe å holde meg i eller støtte meg til, så går det bedre, men jeg begynner nå å fable om jeg trenger en stokk. Det å finne en riktig sittestilling er også en greie, for det er jo ikke bare vondt i bekkenet, men det er jo smerter i rygg, nakke og på grunn av den stive nakkekragen jeg må gå med.. Huff!
Igår kveld hadde jeg planer om å smøre inn bena mine med krem. Det gikk ikke. For å bøye meg ned eller i det hele tatt få satt foten litt opp var klin umulig, så da ble det krem på magen istedenfor. Så får jeg heller holde på med sånne luksusvaner om morgenen, når kroppen er uthvilt og klar for en ny dag.

I over en uke nå har jeg gått på ganske stor dose med kraftige sovemedisiner, allikevel har jeg strevet med å få sove. Har noen kvelder snudd og vendt på meg i flere timer før jeg har sovna. Igår ble jeg informert om at det tar TO timer før de tablettene begynner å virke, så da er det ikke rart jeg har sovet lite og dårlig. Så lenge før leggetid i går tok jeg en liten grønn pille og da det var gått nesten to timer senket jeg senga mi ned og sovna på et blunk:)

Og så fantastisk godt det er å sove her på Rjukan sykehus. Når jeg var i Oslo og måtte rømme til leiligheten for i det hele tatt få det litt stille rundt meg, så håpet jeg det skulle bli bedre når jeg kom til neste sted. Det har det virkelig blitt. Rommet er perfekt temperet, så istedenfor å bade i svette ligger jeg nå faktisk med dyna litt godt oppi nakken. Det er dobbelt med dører inn til rommet, så jeg hører ingen støy fra korridoren og nå som jeg har knekt tablettkoden så vil jeg faktisk hente meg inn i løpet av natta. Akkurat sånn som en skal.

Så med en uthvilt kropp, litt mer medisinering (?!) og en stokk som følgesvenn, så skal jeg komme meg igjennom dagene. For hver dag som går så lager kroppen min flere og flere friske benceller, svulstene mister mer og mer østrogenmat og jeg kommer nærmere målet med å bli frisk. Dette skal jeg klare, det er bare ganske vondt akkurat nå...

Til en Mor og en Mamma.

Idag feirer vi mødrene våre.
De som passer så utrolig godt på oss at de nesten glemmer å passe på seg selv. De som stiller opp på øyeblikksvarsel. De som reiser Østafjells rundt for at barn og barnebarn skal ha det best der de er. De som baker kaker og horn, vasker gulv og klær, gjør alt det de kan for at det skal være hyggelig å komme hjem. De som det er så hyggelig å bare være i sammen med, sitte i sofaen, holde hender og bare vite at kjærligheten er stor, sterk og uendelig.
Gratulerer med morsdagen!

Sammen igjen:)

Etter flere timer i bil med køkjøring på E18, matstopp i Drammen, forsiktig kjøring på isete og hullete dekke, før en bar Tinnsjøvei, ja da var det så utrolig godt å se det blå skiltet med "Rjukan" på og vite at rett borti gata der er vi hjemme.

Komme til et hus nyvasket, pyntet med vakre blomster, levende lys og fyr på peisen. Det ble fest med sjokoladekake, kaffi og drikke. En sofa fylt til randen av familie. Mor, svigermor, svigerinne og svoger. Men mest av alt min elskede og våre kjære små. Å, så godt å være samlet igjen:) Bare nyte synet av en gutt som snur og vender på seg, sender meg de vakreste smil og bare er helt fantastisk flott. Få en deilig god klem fra ei jente som krølla seg i fanget mitt, før hun sprang videre:) Høre høyt og tydelig "Mamma!", se smilet, snuse og stryke. Ja, så godt å komme hjem.

Etter noen timer hjemme var det å ta turen til Rjukan sykehus, hvor jeg skal sove. Det blir en glidende overgang til å komme helt hjem, og hittil så ser det veldig bra ut. Sykehuset har en elektrisk seng og den har jeg fått, så jeg er i trygge hender og fortsetter min ferd i det gode norske helsevesen.

Etter en lang natt søvn, så skal jeg i morgen være med familien min igjen. Gleder meg!

En hyllest!

Jeg synes det så ofte er de negative sakene om Norsk helsevesen som blir fortalt i media. De med lange ventekøer, pasienter som ikke blir trodd, feilbehandling og desverre ofte døden som utfall. Etterlatte sitter skuffet og såret tilbake med mange ubesvarte spørsmål, og en negativ opplevelse av vårt helsevesen.

Jeg har en helt annen opplevelse. Fra det øyeblikket (9. januar, klokken 14.20) da fastlegen min fortalte meg at han hadde dårlige nyheter, veldig dårlige nyheter, så har jeg vært i trygge hender. Å komme til akuttmottaket i Skien, legges inn på kreftavdelingen, ta tester og prøver som bare fant mer og mer kreft. Forstå sakte, men sikkert hva dette innebærer.. Da var det så godt å sitte der med kontaktpleieren min å snakke om alt og ingenting -det peip i lomma hennes, men hun ignorete det og jeg ble rolig en lørdagskveld. Vakker kunst på veggene, gode og hyggelige pleiere, en rolig atmosfære -ja, når det først er så ille, så var det liksom ikke så ille.

Da jeg skulle inn til Oslo med Helseekspressen ble jeg litt sliten, så da var det bare å legge seg på båren. Jeg sov hele veien inn og var uthvilt til det som ventet meg. Å komme opp på en avdeling med et helt annet driv, mange folk, lapper, ting som skjedde og måtte ordnes, da var det godt at de hadde ordnet et enerom til meg. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har hatt det rommet, for når ting har vært som verst så hadde det ikke blitt bedre av å dele med en annen på avdelingen. Især ikke med tanke på at jeg er den eneste unge her, de andre er som man sier godt opp i åra...
Sykepleierne, leger, ja alle som jobber her er utrolig profesjonelle. Trenger jeg mer smertestillinde, drikke, håndklær, en støttende hånd så er de der. Hvis middagen er litt kjip, så tilbyr de seg å lage en toast til meg. Har natta vært vond, så setter de seg på sengekanten og prater. Når tårene flommer over, så tar de seg tid til å trøste. Fysioterapauten er innom både for at jeg skal trene og slappe av, på Vardesenteret kan jeg komme og male, drikke te eller bare slappe av i sofaen. Til og med portørene slår av en prat når vi møtes i gangen, det er jo så hyggelig!

Med tanke på hvor mange av oss som desverre har kreft (jeg har nå blitt et nummer i statistikken..) er jeg helt imponert over hvor individuelt og godt jeg har blitt behandlet. Jeg kunne fort bare blitt enda en i rekka, men jeg er virkelig blitt sett som det enkelt individet jeg er. Når jeg hatt stråling så har alle mine behov blitt sett og fulgt. Alt fra hvordan musikk jeg vil, lydstyrken, om jeg ønsker å være dekket til, hvordan de skal legge meg ned og all støtte til nakken:) Når det har kommet nye på laget, så har de erfarne visst akkurat hvordan jeg vil ha det. Og så hyggelige mennesker. Jeg kan ikke få rost dere nok for den roen dere har gitt meg, den medfølelsen og det at dere er genuint opptatt av jeg skal ha det så godt som mulig. Tusen takk!
I morgen tidlig har jeg siste stråling og jeg synes det blir trist å ikke se dere mer.

Det blir også veldig trist å skulle forlate sykepleierne på avdelingen. Dere er så gode og har gitt meg så mye omtanke og kjærlighet i deres daglige rutiner. Jeg vet at kommer jeg til å dumpe over dere enten på sykehuset eller andre steder i Oslo, ja så kommer jeg til å slå av en prat:) Så er dere advart..

Imorgen forlater jeg Radiumhospitalet for denne gang (må komme jevnlig innom for kontroller, prøver og stæsj..) overfører meg selv til Rjukan sykehus og pleierne der. Etter erfaringene mine sålangt så tror jeg det blir godt. En glidende overgang til å komme helt hjem.
Det norske helsevesenet imponerer meg, både i effektiviteten, kvaliteten, kvantiteten, perfeksjonalisme ned til fingerspissene og selvsagt det at jeg er blitt sett akkurat som jeg er. Og jeg er glad for at jeg bor i Norge.

En stille oase.

Idag hadde jeg besøk av presten. Det var et godt besøk, hvor han fikk meg til å innse at måten jeg takler sykdommen min på er å liksom være så praktisk. Helt fra starten så har jeg tatt det ganske så kaldt og rolig, og på en måte sett hvordan vi praktisk løser denne floka. Siden jeg ikke kan være med på det som daglig skal fikses og ordnes, jo så "lager" jeg oppgaver til meg selv. Jeg skisser opp i hodet til detalj hvordan jeg kan lage nye lamper, hvordan stua skal ommøbleres og hvordan det best lar seg gjøre å organisere kjellerrotet på, når tid vi kan være ferdig med oppussingen oppe og når det lønner seg å male gjerdet. Alle veldig viktige oppgaver som jeg bare MÅ ordne i mitt lille hodet. Det at jeg er syk, ligger i Oslo og har null mulighet til å gjennomføre disse oppgavene går meg liksom hus forbi.. Og det verste er jo at det er på nettene jeg ordner med det her.

Det er som om kropp og hodet ikke snakker sammen. Kroppen min er som en mann som har gjennomført en lang maraton og er ganske så knekt, trenger restituering og hvile. Mens hodet, jo det hodet står på startstreken det -full av iver i å sette igang. Ikke rart det blir konflikt!

Men nå har jeg funnet et rom. Et rom her på sykehuset hvor det er deilige stoler, tepper, puter, behagelig temperatur og HELT stille. Fantastisk! Jeg la meg der etter strålingen idag og håpet på et par timer med søvn, før Mannen kom. Desverre ble det ikke noe søvn (pga den idioten som står på startstreken) og tårene strømmet på når min kjære holdt rundt meg. Men nå har jeg ihvertfall funnet et sted, et sted som jeg skal komme tilbake til. Og kanskje jeg snart kan få litt søvn.

BLÆÆÆH!!

Nå er det skikkelig æsj.

Tenk å våkne opp, kun fordi en har smerter i ryggen. Og jeg som endelig sov! Grunnet strålingen på nakken, så har også halsen blitt påvirket. Det kjennes som om hele halsen er peppra med knivblader og for hver minste lille svelg, så brenner det. Så for i det hele tatt ha mulighet til å ta noen smertestillende/morgenmedisinene mine (og begynne dagen) så må jeg drikke en liten shot som består av lyst slim iblandet fløte -nam.. Vente på effekten av det, før en kan få i seg litt medisiner og mat.
Heldigvis så blir jeg trøtt av begge deler, så om ikke lenge nå så skal sengeryggen legges flatt igjen og jeg skal sove litt mer. Alle forutsetninger var tilstede for litt søvn. Fysioterapauten kom innom med avslappningsøvelser, ikke forstyrr-lapp hang på døra, kroppen er skikkelig klar, men etter to timer så har jeg ikke sovet. Og nå er det tid for mer medisiner.. Prøve igjen om en liten stund..

Kreften min liker østrogen til frokost, middag og kvelds. Så for å stagge veksten og få den bort, så må også østrogenet i kroppen min bort. Dette har resultert i at jeg fra en dag til en annen er i overgangsalderen. Ikke kult.
Jeg har aldri hatt spesielt med kviser, men foran på brystet mitt så er det så mange kviser at sykepleieren min lurte på om jeg hadde fått utslett. Det er helt smekkfullt på brystet, ryggen, nakken, bak ører, i hodebunnen og ansiktet generelt. Og der er det skikkelig vanskelig å holde fingrene fra fatet;)
Og så varm som jeg er. Svetten siler og renner for ingenting, jeg kan ligge helt stille og kjenne hvordan det damper av meg. På kvelden er det verst og da må jeg ta av meg brillene, fordi det dugger så masse at jeg ser uklart. Så det de sier om litt hetetokter.. det føles som å ligge midt i solsteika -konstant. Takk og pris så er det vinter, for jeg ligger med vinduet åpnet og minimalt med dyne over meg, allikevel er sengetøyet klissvått. Når en er så varm, så blir en jo så hoven og.. så fingrene mine ser litt knakkpølse aktive ut:)

For å dempe smerter så har jeg gått på noe som gjør at jeg hovner veldig opp i ansiktet (det føles som om ansiktet ti tider skal sprekke) og har en veldig appetitt. En appetitt og en higer etter mat som er helt ekstrem! (Heldigvis skal de nå trappe ned på den, for det er alt annet enn behagelig.) Jeg spiser sånne ufattelige mengder og må ha ALT! Jeg spiser faktisk til jeg nesten sprekker, og det er ikke noen god følelse.

Den ene svultsen som jeg har i nakken har gjort sånn skade at den har brekt av en tapp på ryggvirvelen. Dette gjør at jeg døgnet rundt må gå med en varm og stram nakkekrage. Foret som den er, føles det som å gå med ullskjerf, og den ekstra varmen trenger jeg liksom ikke akkurat.. Så bakhodet mitt er konstant klissvått og kjennes ut som jeg akkurat har kommet ut av dusjen. Og sliten som jeg er av alt skal jeg oppi det hele være konstant rak og rett i ryggen og holde hodet mitt som en Masai-kvinne, for hvis ikke blir det jo bare mer belastining og vondt. Ikke greit det her.

Om ikke det var nok, så klarer jeg jo virkelig ikke å sove. Bruker hvert ledige øyeblikk i løpet av dagen til å slappe av, men når kjøkkentralla er rett på utsiden av rommet mitt, og de i dag skal begynne å rive kjøkkenet på naborommet... Hildrane du! Det skal bli så godt å komme hjem til stille, rolige Rjukan..

Nei, det her er virkelig ikke en situasjon jeg har lyst til å være oppi. Og jeg er så glad for at jeg har forbudt alle foto av meg, for jeg er virkelig ikke et vakkert syn!

Gode, vakre ting.

Siden jeg ble syk har jeg hatt et ekstra behov for å omgi meg med gode ting. Jeg vil ha velvære i hvert øyeblikk. Fra lange dusjer, kremer, pudder og stas, til å ha på meg myke, vakre og behagelige klær. Jeg pynter meg med vakkert smykke fra Mannen, nyter gode drikker og suger til meg varmt solskinn. På utsiden av leiligheten er det et vakkert lyspyntet tre, og det er så vakkert -jeg nyter synet av det hver kveld.

Men det beste er vel all kvalitetstid jeg bare må ha med de rundt meg. Jeg kjenner et stort behov for bare å være nær. Og det er så godt. De dype samtalene kommer lett og jeg merker at det er lett å åpne seg opp, ikke bare for de som kjenner meg fra før, men for alle som jeg møter. Jeg har tid til å gå i dybden, og det er så deilig:)

Etter et deilig formiddagsbesøk hos Beate tidligerer i uka, så jeg en lampe som bare var så vakker! Idag har vi vært på House of Oslo, og jeg gleder meg til å plassere min nye lampe hjemme på Rjukan. Et vakkert smykke. En av disse vakre tingene jeg bare må ha rundt meg.

Ha en fin lørdagskveld. Jeg er med min elskede mann og livet er godt.

Gud er ved min side.

Jeg tror Gud og Djevelen jobber på mange flere nivå enn vi mennesker kan fatte. Hvis Djevelen ser at hos dette menneske så er det en åndelig positiv vekst, ja så vil han gjøre det han kan for å bremse ned på det. Jeg tror at siden jeg er så rolig og sprer så mye "positivt" i hvordan jeg tar denne sykdomstilstanden jeg er i, det irriterer Djevelen noe helt sykt! At det skal komme så mye godt ut, til så mange, når jeg egentlig skal bare knekkes..
Men derfor tror jeg Djevelen har funnet ut hvor han kan ta meg. Nattesøvnen min. Den tiden på døgnet da jeg er så sliten og trenger sårt hvile, men ikke får sove. I natt tok jeg dobbel dose medisiner, men allikevel tok det tid. Helt til...

Jeg vet ikke hva klokka var, men jeg hadde vært oppe og spist, vært på do, drukket vann og alt var liksom greit, men hodet klarte ikke å slå seg av. Jeg kjente kroppen begynte å riste og jeg frykta at kroppen kunne gå i en slags sjokktilstand, en slags koma jeg ikke ville komme ut av. I min desperasjon så ropte jeg inne i meg: " Satan, vik fra meg! Satan, vik fra meg! Satan, vik fra meg!!" Med ett kjente jeg en fysisk klo som slapp grepet i ryggen min, jeg fikk en brekningsrefleks og noe åndet på en måte ut av meg. Kroppen ristet og jeg ropte i mitt stille; "Kjære Gud, fyll meg. Kjære Gud, fyll meg. Kjære Gud, fyll meg...." Da var det som noen slå hardt med hendene sine ( sånn når man bare lager masse luft og ikke lyd..) og jeg kjente en hånd som strøk med over ryggen i rytmiske, varme, store sirkler. Jeg hørte en lyd som om jeg var på et venterom og noen ble geleidet vekk fra rommet og inn til et annet sted. Jeg vet det var Djevelen som ble ført bort. Hele tiden hørte jeg han, hvordan han prøvde å komme tilbake, men hånden på ryggen var så fast, god og bestemt. Den strøk og strøk i gode sirkeler, helt til jeg slappet av og sovnet. I natt satt faktisk Gud ved min side og strøk meg i søvn.

Så i kveld når alt er klart for natta, kommer jeg til å ta to tabletter, legge meg ned, mens Mannen må sitte og be over og for meg.. Helt til han er sikker på at jeg sover i en dyp søvn, trygg for Djevelens inngripen.

Jeg vet det kan høres helt sykt ut å lese det her, men jeg måtte bare fortelle om opplevelsen. Jeg vet ikke om jeg var besatt eller hva, men jeg vet i hvertfall at Gud er med meg. Det vil Han alltid være og jeg tviler ikke et øyeblikk på Han. Og det burde ikke du heller.

Et steg videre.

Jeg har endelig fått en skikkelig knockout-sovemedisin, som skal få koble det hodet av og la meg sove. I natt hadde jeg første dose og det var så godt. Det var så godt å gå ombord i den lille båten, la meg drive ut fra land og bare sove. (Kan veldig godt sammenlignes med HinkelPinkel sin vanlig kveldstur, bare at jeg ikke skulle springe rundt i en blomstereng med HopsiDaisy...) Desverre så fant båten så altfor tidlig turen tilbake til land og jeg var dum og gikk i land. Etter kroppslige nødvendige behov var dekket, var desverrre hodet koblet på igjen og timene gikk...

Under strålingen min så har jeg liksom funnet musikken min. Det er en plate av Enya som spilles på full guffe!!! og det er skikkelig godt. Jeg begynte å nynne på denne musikken i natt, fant plata på Wimp og tenkte at det kanskje var godt å sovne til den?! Det skulle jeg aldri gjort, for plutselig var jeg som lenket til strålebenken. Panikken vokste som en gigantisk klump i brystet og det ble vanskelig å puste. Og musikken ble helt ufrivillig akkompagnert av laserapparatets lyder, beskjedene og beskrivelsene som gis når jeg ligger der. Helt forferdelig.

I morges hadde jeg siste stråling med maske, og etter nattens opplevelse så kan en jo si at jeg ikke hadde så godt utganspunkt. Heldigvis så gikk alt som det skulle, uten forsinkelser og endringer, og etter 20 minutt så var jeg fri. Når smerten i bakhodet er så intens at det kjennes som selve skallen blir deformert, ansiktet klemmer så ufattelig at nese og munn nesten faller av, jeg har så sterkt behov for å svelge et eller annet, men er så redd for å kveles i forsøket, tårene spruter og svetten begynner å piple.. Akkurat da hører jeg de kommer inn døra, forter seg til bordet og knepper meg opp. Og jeg trekker et lettelsens stort sukk. Jeg fyller lungene, åpner øynene og tenker: Takk og pris, jeg klarte det igjen. Idag tenkte jeg i tillegg; Takk og pris, aldri igjen!

I en pose på rommet har jeg nå masken min. Jeg vet ikke hva jeg skal med den, men akkurat nå vet jeg at jeg må ha den som et slags håndfast bevis på noe av det jeg må gå igjennom for å bli frisk. Den kommer nok til å bli lagt i kjelleren blandt blomsterpotter, malesaker og skrot.. Og kanskje det kommer det en dag da jeg bare skal ned å hente noe kjapt i kjelleren, hvor jeg bare stopper opp ved synet av masken og gjenopplever det hele igjen. Kanskje det blir godt, kanskje ikke.. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at det her kommer jeg aldri til å glemme. Og masken skal bli med meg hjem.