Om jeg bare orket...

Jeg har så mye å fortelle, for de siste ukene har vært innholdsrike. Men etter fem uker på sykehus og hjemmefra hverdagslivet, så havnet jeg nok en gang på sykehus. Heldigvis bare elendig høy feber og infeksjon, men jeg er på Rjukan sykehus og det betyr mye. 

Tenk det, de flotte hjemmesykepleierne som i totiden i natt bare svippet meg opp til sykehuset, sånn at jeg skulle få hjelp så fort som mulig. 

Og her på avdeling stod de bare og ventet på meg. Ingenting er som Rjukan :)

Helt utrolig deilig :)

I natt våknet jeg og ble liggende å skrive på mine positive lister. På gode smaker skrev jeg " en neve blåbær rett fra tua i skogen". Det å ta en blåbærtur var også et mål for august, for nå er det tomt i kjelleren og hvordan skal det da gå med pannekakemiddagene fremover?!? 

I dag etter en utsatt stråling møtte jeg mannen til venninnen min i heisen, på vei opp til å besøke meg. Han hadde med en liten gave, 

En flaske blåbærsaft og en boks med blåbær, rett fra høyfjellet. Alt vakkert dekorert av barna. 

Tusen hjertelig takk! Nå skal jeg kose meg og drømme meg vekk til frisk skogsluft og et skue av blått i blått.