Et helt tiår siden...

Hvor var du for akkurat ti år siden?!

Jeg vet hvor jeg var, for i kjelleren har jeg en sølvslitt metallkoffert. En cargoboks full av minner, håp, drømmer og forventninger. En cargoboks full av dagbøker. Dagbøker hvor alt (og da mener jeg ALT) som jeg opplevde i India er skrevet ned. Når jeg har skummet litt igjennom de nå, så er jeg jo veldig glad for at jeg var så ekstremt nøye med detaljene, for med detaljene kommer husken tilbake.

For akkurat ti år siden lå jeg i sengen min på Astoria hotell, Sudder Street, Kolkata. Vi hadde vært ute og spist på Moulin Rouge etter å ha brukt dagen til praktiske gjøremål; kjøpt togbillett og sett Howrah Trainstation, benyttet oss av prinsippet med Taxi-booth, fått første opplevelse av kommunikasjon som ikke fungerte (gutten som kom etter oss, da vi vinket hadet. Grunnen til at jeg nå vinker som en kongelig...), kjøpt 20 doruller for siden å gå tilbake og krangle på prisen. Etter noen timers søvn skulle vi forlate Kolkata for å reise ut i det store ukjente.

Den indiske landsbygda og det arbeidet som ventet oss. 

Mange ganger skal en være glad for at en ikke vet hva som venter en. 

Dette var en av de gangene.

 

Å ha vært på team og især dette teamet har i ettertid lært meg mye. Når man stod midt oppi det og det til tider var skrekkelig tungt, så var det rett og slett ikke gøy. Men når det var bra og fantastisk flott, så ville jeg ikke være noe annet sted eller med noen andre mennesker! (Unntatt muligens Mannen da, som på den tiden gikk under tittelen fiance... og var dypt savnet!)

 

På de seks månedene vi var i India var vi innom og jobbet i fem bispedømmer, to sykehus, to barneskoler med internater, ett barnehjem (som vi fikk besøke to ganger!), en presteskole/trykkeri, to teplantasjer, en hel haug med menigheter, kirker og hjemmebesøk, spist maaange egg og drukket enda flere kopper med te, vært med på velsignelsen av en kyllingfarm, grunnstensnedleggelse av nytt radiobygg, vært æresgjester i et bryllup og sånn kunne jeg holdt på i nesten det uendelige...
Jo mer jeg tenker på det, jo flere minner og historier kommer opp til overflaten og underlig nok handler mange av dem om bæsj.

Det er nesten ille å si det, men nå ti år etterpå kan jeg se tilbake på hele denne opplevelsen og si tusen takk til Steilar, Ingonn og Jarli. Jeg ville aldri ha reist med noen andre enn dere, for tross alt vi gikk og ikke gikk igjennom så er jeg glad for at jeg gjorde det med dere. Sammen med dere har jeg opplevd, delt og erfart noe som ingen andre enn dere tre kan sette dere ordentlig inn i -for dere var der med meg. Hadde jeg hatt muligheten så skulle jeg gjerne ha gått tilbake og gjort en god del anderledes, men siden det ikke er mulig så må jeg bare innse at slik var det da og det er ikke mer å gjøre med fortiden, men heller gjøre det bedre i fremtiden.
Dere tre vil alltid og da mener jeg alltid være en del av mitt liv. Dere henger på veggen i stua, er lagret i minnebanken min og har en plass i hjertet mitt. Vil jeg dykke ned i ALT, så kan jeg finne fram et bibliotek av dagbøker, bilder og ting fra stunden vi vokste sammen i India.

Gud velsigne dere! 

(Hadde jeg kunnet brilliere med Santali, så hadde det selvsagt stått på det...)

Once upon a time.

Når jeg går ned trappen, fanges øynene mine av et vakkert bilde.
Når jeg kommer inn døren, så ser jeg et stemningsfult bilde.
Når jeg kommer opp av kjelleren, trollbindes jeg av roligheten i sterke farger.
Det jeg nå har hengende i entreen er det vakre trykket "Waterlilies", av Per Froth.

Det er noe med hele bildet... Fargene, teknikken, motivet, stemningen det gir meg og minnene som strømmer på. For meg så har bildet blitt en slags hyllest over en svunnen tid. En tid da man følte seg så stor, uovervinnelig og at hele verden og fremtiden lå foran en.

En varm sommerdag ble vi kjørt opp til Fjellvannet hvor vi skulle overnatte under åpen himmel. Meg, tre venninner og to islandske gutter ( han ene snakket ikke et kløyva ord av engelsk og norsk, så... ) Men de hadde tatt med øks for å finne ved, mer enn vi jentene hadde tenkt på. Det var bål, grilling, mye mygg og god stemning. Etter en hard natt hadde vi en fantastisk varm og solrik dag som har brent seg inn i minnet mitt. Kan ikke huske om det var noe spesielt som skjedde den dagen, men det var bare så godt. Vi var ferdig på ungdomsskolen og skulle begynne på det store ukjente videregående, men akkurat der var vi bare fire gode venner som hadde det helt perfekt i sammen:)

Når jeg ser trykket på veggen, så kjenner jeg en glede over alle de gode stundene vi hadde i sammen og ALT vi fant på. Jeg håper mine barn en dag får en vennegjeng med så flotte jenter, som støtter og tenker på hverandre. Som henger sammen både på skolen og på fritiden, reiser på turer og deler det meste. Hvor de kan ha en trygg og god ungdomstid, som gir god ballast i den voksne livet.

Takk jenter;)

Aldri si aldri...

Bilde fra forskning.no

Idag har jeg tilbrakt mange gode timer på Haugen Gartneri:) Jeg har pakket julestjerner, snittet flotte fløyelsroser, forvandlet kjedelige halmkranser til frodige kraner med gran, før jeg og en annen pyntet de med kongler, kunstige sopper og bær. Jeg har hatt en alle tiders dag!
og jeg gleder meg til jeg skal tilbringe morgendagen med å friske opp gamle kunstner og kreere noe vakkert av blomster. Det vekker skikkelig gode minner og gir meg mye julestemning å plukke julestjerner, dynke azaleaer, klippe granbar (og ha hendene fulle av kvae og støv) og høre snøen/regnet tromme mot drivhustaket mens jeg holder varmen i et fuktig miljø. Håper du tar turen innom det som må være Norges trivligste gartneri:)

The last supper...

Igår kveld var vi en tur opp til den røde Tuftebu i Rauland. Svigermor feiret bursdagen sin der, og vi barna kom strømmende fra fjern og nær. Vi har jo også vært spesielt heldige med at Gull har vært der hele helgen og fått frisk fjelluft ned i lungene:)

I tradisjonen tro så bestod menyen (selvsagt) av peisgrillet kylling, ris, salat og (litt for lite..) bernaisesaus. Det hele begynte en gang på 70-tallet da eldstesønn i slekta jobbet på en fabrikk som lagde frysere og tok med seg en frysekurv hjem. Bestemor Tufte tok den med opp på hytta, og vips! så var en ny trend på gang. Det er vel spesielt Askedelen av slekta som har favnet sterkt rundt disse peisgrilla fuglene, og for min mann så har dette vært den ultimate lørdagsmiddagen på hytta. Men nå var altså tiden kommet for siste måltid. Hytta blir desverre lagt ut for salg nå i september, og kyllingene må heretter blir grillet andre steder.

Etter en hyggelig kveld, med en ullinnpakka Benny sovende i sofaen, satte vi kursen hjem igjen med en ett(er)lys(t) bil...

Et spark bak...

Igår tok vi endelig ut sparken fra uteboden. Nå skal det sies til vårt forsvar at foran uteboden har det ligget en snøhaug på over 2 meter, så det har krevd litt graving:) (Takk og pris for at vi har en med traktor som måker gårdsplassen her...) Igår kveld var vi på sparketur, hele familen på en liten Nansen-spark som i følge min mann passer til dverger på tretten år... thihi:)
Det var deilig å kjenne vinden stryke i ansiktet mens vi suste nedover gatene, dog i et puslete og pysete tempo i forhold til hva jeg sparket med Silje og med Therese i min barndom. Nedover trapper, gjerne to i slengen, trange stier, ut på en trebro hvor det var viktig å få meiene på treplankene, og ikke i mellomrommene, eller kjørende på bilvei i full firsprang og gnistrete under meiene var det bare kult! Vel, vi hadde en koselig tur, selvom ryggen ble slengt rytmisk innn i en trepinne...
Synd at det idag var 6 grader pluss, og sparkeføre ser ut til å være over for denne gang.

Holi festival

He he he. Var innom vl.no idag og der hadde de en bildeserie fra Holi festival feiring i India. Og de som kjenner meg vet at fargerike bilder fra mitt India, ikke er noe jeg skipper over. Fikk meg til å tenke på vår deltakelse på en Holi feiring. Langfredag 2008, midt i Kolkata. Alle butikkene var stengt (hvem vil vel ha en horde av festglade mennesker fulle av malingspulver stormende inn i butikken...) og vi gikk og tuslet ned Sudder street etter en frokost på Blue Sky cafe (som alltid banana toast and pineapple shake). Plutselig kommer det en guttvalp mot meg og etter å ha lest reglene for Holi i en indisk avis på engelsk visste jeg at du alltid skal spørre om folk er med på feiringen. Det ble ikke spurt, kun klasket! (og jeg var ikke særlig blid...) Under litt skrubbing på hotell Galaxy (ikke så luksent som det høres ut...) ble vi observatører til et gateslagsmål, i farger! (Tenk om vi trauste nordmenn kunne slippe oss sånn løs..) Etter en stund lusket vi oss ut, men var stadig på vakt etter trommene som signaliserte fargekrig, og fikk tatt noen blinkskudd. (Husk, dette er totalt fremmende mennesker som jeg bare sa: "photo?!" til før jeg knipset) Det skal sies at når vi reiste fra Kolkata den påfølgende dagen var vannet under Howrah Bridge helt rosa av all fargen som folk vasket av seg, (her snakker vi om en elv som er like bred som Drammensælva...) og på flyet hjem en halv uke etterpå var det mange bleka huer med grønt og rosa innslag. Dumme turister...

India, mitt kjære India.

Soloppgang ved Varanasi og den hellige elv Ganges

Idag fikk jeg en utrolig flashback til dette vakre landet, som jeg har vært så heldig å blitt kjent med:) Bakpå avisen Varden hadde de idag et værbildet fra Chandigarh, og vips! så var jeg i minnenes land, pakket inn i et kashmirsjal for å holde på varmen og selvom klokken ikke kan være mer enn halv 5 om morgenen er jeg på farta for å rekke et tog som kanskje går etter rutetider, og ikke indisk tid. Kuer blir gjetet midt i veien, sjåføren skriker og bilhornet går konstant, allikevel er det stille og rolig. Landsbyer blir kjørt igjennom og jeg får et glimt inn i hverdagens morgenstell med vask og dagens første te. Lukten fra kull og åpne bål er intens og over det hele brer vinterdisen seg og legger et tungt og stille lokk over verden. En ny dag, som var for lenge siden...