Du er vel frisk og tilbake i arbeid igjen snart nå vel?!

I det siste er det en del som har spurt meg om det og det er kanskje ikke så rart for jeg ser jo ganske så frisk ut, og nå er det jo snart slutt på muligheten til å være sykemeldt så da må man vel jobbe..?!

Men oj..hadde det bare vært så vel.

Idag var jeg hos legen, fikk påfyll i magen og vi hadde en prat om de tingene man egentlig ikke snakker om. Det var både godt og vondt å få bekreftet fra en med medisinsk kunnskap at de vonde tankene som noen ganger melder seg, faktisk har rot i virkeligheten.
Med mindre jeg havner i en bilulykke eller lignende så kommer jeg nok mest sannsynlig til å dø av kreft. Så grenseløst urettferdig alvorlig sjuk er jeg. Og dosetten med smertestillende vil nok for resten av mitt liv være min trofaste følgesvenn.
Heldigvis så er det ingen som kan se noen tegn på at det vil skje i nær fremtid, for det går fremover, men en dag så kommer nok kurven min til å gå nedover igjen. Og det må jeg være innstilt på.

Daglig prøver jeg å være tilstede for mine barn og min mann. Derfor har jeg kanskje ikke overskudd til å være gjøre ordne alt det andre, for energien min tillater det ikke. Daglig må jeg lade meg opp med å sove på dagen, slik at jeg kan være tilstedeværende på ettermiddagen. Hvis barna må bli nødt til å vokse opp uten meg, så skal de ihvertfall huske meg som en som var der, ikke bare fysisk, men også psykisk. En som tok seg tid til å lese, leke, male, tegne og tøyse, mens rotet fløyt litt og støvdottene danset.
Jeg vil heller være, være, være enn gjøre, gjøre, gjøre.

Men aller helst vil jeg bli skikkelig gammel, rynkete, hvithåra og leve  livet til det fulle med huset fullt av mann, barn og barnebarn!