Bling bling :)

Jeg har vært så heldig å fått noen aldeles nydelige gaver fra min søster. Hun vet virkelig hva jeg liker, for det er indisk og blinker som Alibaba sitt skattekammer!

I en pose fra Metro i Chennai, lå disse vakre skoene.

Utrolig vakre og akkurat sånne som jeg elsker å gå med. (De forrige jeg kjøpte i "real camel leather" kastet jeg motvillig da halve skosålen var slittbort og jeg egentlig gikk barføtt..)

Se de vakre detaljene!!

Og det passer perfekt sammen med deg vakre armbåndet jeg fikk. Med ett kom gifteringen så klart og tydelig fram :)

Sølv belagt med gull, med grønne og røde stener, store blanke "diamanter", mange små perler og utrolige detaljer. For hver gang jeg ser det, så ser jeg noe mer og nytt for meg.

Dette er et smykke som jeg allerede setter utrolig pris på og kommer til å bare bli mer og mer glad i.

Egentlig så er jeg pyntet som til en bryllupsfest. Det er bare et lite problem...

Skoene er for store! 

Ikke bare litt sånn la-oss-legge-inn-en-liten-såle-store, men sånn passer-for-en-dame-på-en-nittifem-store. Og det er ikke fint med raggsokker i sånne sko...

Finnes det noen der ute i bloggeverden som kan hjelpe meg?! Finnes det en mulighet for å "åpne opp" sålen og gjøre selve skoen mindre?! Kan dette gjøres av en landsens skomaker, eller må jeg inn på Grønland å prøve lykken?!

Gode svar mottas med takk.

I mellomtiden nyter jeg synet av dem og prøver de på i ny og ned. 

Måtte bare ha de...

Da jeg gikk nedover hovedgata i Molde og kommer over dette serveringsfatet, så måtte jeg bare ha det..

Thums up-cola var en ganske kjip brus som vi drakk i Dumka (India), men logoen er jo helt fantastisk. For ti år siden så kjøpte jeg med meg små colaflasker fra rundt omkring i verden, en av dem var Thums up. Nå passer det jo ypperlig at vi ikke har drukket den ennå :)

I våres kom jeg over en tysk produsent (tassen.tv)som lager keramikk med karikerte ansikter. Fant ikke noen norske butikker som solgte de, så gleden var veldig stor da jeg gikk inn for å betale for serveringsbrettet og fant bollen som vi bare kaller "Iiiilån!"

Aftenposten skriver om at vi nordmenn kjøper ting vi ikke trenger når det er salg. Disse var ikke på salg og jeg trenger de strengt tatt ikke, men allikevel så måtte jeg bare ha de:)

Et helt tiår siden...

Hvor var du for akkurat ti år siden?!

Jeg vet hvor jeg var, for i kjelleren har jeg en sølvslitt metallkoffert. En cargoboks full av minner, håp, drømmer og forventninger. En cargoboks full av dagbøker. Dagbøker hvor alt (og da mener jeg ALT) som jeg opplevde i India er skrevet ned. Når jeg har skummet litt igjennom de nå, så er jeg jo veldig glad for at jeg var så ekstremt nøye med detaljene, for med detaljene kommer husken tilbake.

For akkurat ti år siden lå jeg i sengen min på Astoria hotell, Sudder Street, Kolkata. Vi hadde vært ute og spist på Moulin Rouge etter å ha brukt dagen til praktiske gjøremål; kjøpt togbillett og sett Howrah Trainstation, benyttet oss av prinsippet med Taxi-booth, fått første opplevelse av kommunikasjon som ikke fungerte (gutten som kom etter oss, da vi vinket hadet. Grunnen til at jeg nå vinker som en kongelig...), kjøpt 20 doruller for siden å gå tilbake og krangle på prisen. Etter noen timers søvn skulle vi forlate Kolkata for å reise ut i det store ukjente.

Den indiske landsbygda og det arbeidet som ventet oss. 

Mange ganger skal en være glad for at en ikke vet hva som venter en. 

Dette var en av de gangene.

 

Å ha vært på team og især dette teamet har i ettertid lært meg mye. Når man stod midt oppi det og det til tider var skrekkelig tungt, så var det rett og slett ikke gøy. Men når det var bra og fantastisk flott, så ville jeg ikke være noe annet sted eller med noen andre mennesker! (Unntatt muligens Mannen da, som på den tiden gikk under tittelen fiance... og var dypt savnet!)

 

På de seks månedene vi var i India var vi innom og jobbet i fem bispedømmer, to sykehus, to barneskoler med internater, ett barnehjem (som vi fikk besøke to ganger!), en presteskole/trykkeri, to teplantasjer, en hel haug med menigheter, kirker og hjemmebesøk, spist maaange egg og drukket enda flere kopper med te, vært med på velsignelsen av en kyllingfarm, grunnstensnedleggelse av nytt radiobygg, vært æresgjester i et bryllup og sånn kunne jeg holdt på i nesten det uendelige...
Jo mer jeg tenker på det, jo flere minner og historier kommer opp til overflaten og underlig nok handler mange av dem om bæsj.

Det er nesten ille å si det, men nå ti år etterpå kan jeg se tilbake på hele denne opplevelsen og si tusen takk til Steilar, Ingonn og Jarli. Jeg ville aldri ha reist med noen andre enn dere, for tross alt vi gikk og ikke gikk igjennom så er jeg glad for at jeg gjorde det med dere. Sammen med dere har jeg opplevd, delt og erfart noe som ingen andre enn dere tre kan sette dere ordentlig inn i -for dere var der med meg. Hadde jeg hatt muligheten så skulle jeg gjerne ha gått tilbake og gjort en god del anderledes, men siden det ikke er mulig så må jeg bare innse at slik var det da og det er ikke mer å gjøre med fortiden, men heller gjøre det bedre i fremtiden.
Dere tre vil alltid og da mener jeg alltid være en del av mitt liv. Dere henger på veggen i stua, er lagret i minnebanken min og har en plass i hjertet mitt. Vil jeg dykke ned i ALT, så kan jeg finne fram et bibliotek av dagbøker, bilder og ting fra stunden vi vokste sammen i India.

Gud velsigne dere! 

(Hadde jeg kunnet brilliere med Santali, så hadde det selvsagt stått på det...)

Så vakkert at det gjør vondt.

Min søster har utfordret meg til å tenke ut en flott gave til 30årsdagen. Noe som alle kan være med på og som jeg kan ha resten av mitt liv. Jeg tenkte på "overraskelse-oppussing" av huset vårt, men det var ikke hun med på. Det måtte være noe jeg kunne ta med meg hvis jeg flytter og som betyr mye for meg. I London dumpet vi over en utstilling av Steve McCurry. Fantastisk fotograf med slående bilder. Det som slo meg rett i magen var dette: "Mother and child at car window, Bombay, India, 1993." Jeg kjenner tårene presser på og klumpen i halsen vokser når jeg ser dette motivet. Hvor mange ganger har jeg ikke opplevd akkurat dette, og bare sagt nei til bønnene om en rupi?! Tror det er viktig å også ha bilder som gir deg dårlig samvittighet og som får en til å revurdere sine egen valg, oppe på veggen. Livet og ihvertfall verden er ikke en drøm på en lyserosa sky..

Et bittebittebittelite frø

Tenk at alt her i verden starter som et bittebittebittelite frø. Alt som sprirer og gror på markene, de store trærne i skogen, hver en tanke så fri og alle store mennesker og personligheter. Alt var en gang så ufattelig lite at en nesten ikke kan se det med det blotte øye. I disse dager er det høsttakkefest i forskjellige kirker rundt omkring i landet, en fest og hyllest til Gud der vi takker for alt Han har gitt oss. Idag som i tidligere tider bærer man frem mat til alteret, men for meg som ikke er hverken bonde eller har de store avlingene i hagen, kan det bli litt søkt. Men jeg har jo så uendelig masse å takke Gud for. En mann som elsker meg, egne barn både rundt meg og inni meg, en stor familie (som bare blir større og større), gode venner, kreative evner og egenskaper, et varmt og godt hus i vakre og landlige omgivelser ...og slik kan jeg bare fortsette i det uendelige. Alt dette gode har jeg å takke min Far i himmelen for, Han passer på meg og mine. Alt jeg trenger å gjøre i gjengjeld er å bøye kne, stole på Han og legge mitt fulle liv i Hans hender. Da jeg for nå 8 (!!) år siden var i India, var det så lett å gi seg over til Gud og Hans planer, for det var så masse jeg ikke kunne styre. Alt ble lagt til rette for meg i forhold til mat og husstell, noe som gjorde at jeg kunne vie all min tid til Gud, Bibelen og arbeidet jeg var med å gjorde der, men jeg visste på en måte ikke hva som lå bak neste sving. Hvor Gud ledet oss og hva som ville skje med oss og de, både under og etter vårt møte. Her hjemme i Norge har jeg en kalender som er full av både tider og steder som jeg binder meg opp til å være. Selvsagt skjer det uforutsette ting her hos oss også, men det er bare smådetaljer som en ved et senere tidspunkt kan rette på. I India var vårt halve år delt opp i bolker på 1, 2 eller 3 ukers tid i forskjellige bispedømmer (med navn som ikke sa oss stort) og hva som ventet oss visste vi ikke. Men vi la stedene og tiden vår der i Guds hender og vi ble rikt velsignet. Ikke i penger og arvet gods, men menneskene, stedene, livet de levde og opplevelsene vi fikk har ihvertfall endret meg og mitt syn på verden. Tenk de fattigste av de fattigste som ikke hadde penger å gi i kollekten, kom med det de hadde (en liten pose med ris) og takket Gud for alt det Han hadde gitt de. Tenk om vi i all vår rikdom kunne takke Gud med en slik ydmykhet og hengivenhet, bare slippe tak i alt som vi må ha kontroll over og la Gud styre vårt liv. Hva som venter oss vet vi jo ikke, men Han som har skapt alt dette vakre på jorden kun fra et bittebittebittelite frø og bare vil oss vel, har nok en fantastisk plan for våre liv. Om vi bare bøyer kne, stoler på Han og lar Han lede oss på den rette vei.

Holi festival

He he he. Var innom vl.no idag og der hadde de en bildeserie fra Holi festival feiring i India. Og de som kjenner meg vet at fargerike bilder fra mitt India, ikke er noe jeg skipper over. Fikk meg til å tenke på vår deltakelse på en Holi feiring. Langfredag 2008, midt i Kolkata. Alle butikkene var stengt (hvem vil vel ha en horde av festglade mennesker fulle av malingspulver stormende inn i butikken...) og vi gikk og tuslet ned Sudder street etter en frokost på Blue Sky cafe (som alltid banana toast and pineapple shake). Plutselig kommer det en guttvalp mot meg og etter å ha lest reglene for Holi i en indisk avis på engelsk visste jeg at du alltid skal spørre om folk er med på feiringen. Det ble ikke spurt, kun klasket! (og jeg var ikke særlig blid...) Under litt skrubbing på hotell Galaxy (ikke så luksent som det høres ut...) ble vi observatører til et gateslagsmål, i farger! (Tenk om vi trauste nordmenn kunne slippe oss sånn løs..) Etter en stund lusket vi oss ut, men var stadig på vakt etter trommene som signaliserte fargekrig, og fikk tatt noen blinkskudd. (Husk, dette er totalt fremmende mennesker som jeg bare sa: "photo?!" til før jeg knipset) Det skal sies at når vi reiste fra Kolkata den påfølgende dagen var vannet under Howrah Bridge helt rosa av all fargen som folk vasket av seg, (her snakker vi om en elv som er like bred som Drammensælva...) og på flyet hjem en halv uke etterpå var det mange bleka huer med grønt og rosa innslag. Dumme turister...

India, mitt kjære India.

Soloppgang ved Varanasi og den hellige elv Ganges

Idag fikk jeg en utrolig flashback til dette vakre landet, som jeg har vært så heldig å blitt kjent med:) Bakpå avisen Varden hadde de idag et værbildet fra Chandigarh, og vips! så var jeg i minnenes land, pakket inn i et kashmirsjal for å holde på varmen og selvom klokken ikke kan være mer enn halv 5 om morgenen er jeg på farta for å rekke et tog som kanskje går etter rutetider, og ikke indisk tid. Kuer blir gjetet midt i veien, sjåføren skriker og bilhornet går konstant, allikevel er det stille og rolig. Landsbyer blir kjørt igjennom og jeg får et glimt inn i hverdagens morgenstell med vask og dagens første te. Lukten fra kull og åpne bål er intens og over det hele brer vinterdisen seg og legger et tungt og stille lokk over verden. En ny dag, som var for lenge siden...