En sommerlig uke :)

Mandag fikk guttene sommerklippen sin av Josef. 

Vi var på ordentlig hageselskap til middag og på kvelden så hørte jeg flotte arier, innslag fra West side story, klingende rene toner og lett stemning i Brevik kirke, sammen med Mor. 

Operagutta leverte sakene sine og jeg kan anbefale konserten deres, om du skulle være i nærheten :)

På tirsdag feiret vi min svigerinne med loff og reker, eller jordbær, til lunsj. Det var kun to stykker som manglet ellers så var alle barn, svigerdøtre og barnebarn samlet rundt et langbord. 

Det var en varm dag og på slike varme dager er det bare en badebalje i hagen som hjelper :)

Etter en varm dag med lite drikke, men mye oppkast, ble jeg lagt inn pga dehydrering.. Kjedelig! Men veldig deilig å få hjelp :) Fra jeg kom inn på legevakten, så gikk det bare en og en halv time før jeg var på enerom og så Tyskland gruse Brasil.

Onsdagen skrev jeg meg ut fra sykehuset og vi reiste til kysten. Først til campingplassen i Helgeroa og så til Stavern. Temperaturen nærmet seg de tredve og det kjentes ut som Syden, eneste forskjellen var at jeg kjente stor forskjell på hender og føtter, når jeg vasset ut til magen og prøvde å bade. Det ble med det. Da vi skulle reise videre nektet Pusen, så hun ble igjen og fikk seg en natt i campingvogn -Stor stas!

På kvelden var det sterkt å se alle barna som lå på gulvet i Super Sommer-teltet og ba til Jesus. Da lederne spurte om det var noen som ønsket å bli bedt for, spratt hendene i været. Jeg fikk mulighet til å høre Tomas Sjödin tale om å vente på den planen Gud har lagt i våre liv. Han brukte Moses som ventet i 40 år som eksempel og ja, det er kun Gud som kan se den hele og fullstendige planen over våre liv. Utrolig deilig å komme til forbønn foran scenen. 

Etter møtet skulle vi bare pysje, mate og kjøre. Det gikk ikke helt etter planen... Overalt møtte vi folk vi kjente og det var så koselig å prate sammen. Det er nesten det beste med slike stevner, alle de gode gamle kjente som man møter igjen enten det er her eller der :)

Torsdag møtte vi igjen den lille snuppa vår som hadde hatt det fortreffelig på overnatting med masse bading og tøys med sin store kusine. Hun skjønte ikke helt hvorfor hun måtte reise vekk fra alt som var så bra, men en rennende is senere så var vi på plass, både på Liv & Vekst og i hoppeslottet! 

Jeg har slitt med mye kvalme, noe oppkast og veldig liten matlyst den siste uken, så formen min var ikke helt på topp. Mens de andre gikk til stranda, fant jeg meg en sofa og slappet av. Da jeg våknet opp til lukten av agurksalat og kjente at det var tid for mat ble skuffelsen stor da alle middagsbillettene var kjøpt og jeg måtte gå uten mat.. Heldigvis så var det en kjøkkenhjelp som forbarmet seg over meg og la de siste smulene over på en tallerken. Det er lenge siden mat har smakt så himmelskt godt!! Lykke på jord!

Da jeg satt på voksenmøtet og satt stille med lukkede øyne under lovsang og bønn, så merket jeg at det var noen som satte seg ved siden av meg. Først på høyre side og la hånden på skulderen min, så på venstre side og la hånden på skulderen min. Bak meg stod det tre stykker og foran meg var det fullt. Akkurat der og da så var det mange som ba for meg og jeg smilte da jeg åpnet øynene mine og så de tomme stolene rundt meg. En varm følelse bredte seg i meg da Håkon Fagervik salvet meg med olje i pannen og ba sterkt og inderlig for meg. Det er godt å vite at han vil fortsette å be for meg når han kommer hjem til Levanger. Om ikke legevitenskapen kan hjelpe meg til å bli fullt ut frisk, så får jeg henvende meg til den øverste legen og be om helbredelse.

I dag har alt gått som en ekspress. Jeg har fått satt inn en veneport i åra mi og det vil da si at det er slutt på at sykepleierne skal bruke meg som en prøveklut og nålepute.

Jeg trodde det var et lite sprøytestikk og så hjem, men nå fem timer senere har jeg vært både på operasjonssal, oppvåkning og litt innlagt på kreftavdelingen. Ja ja, godt en ikke vet alt en skal igjennom.. 

Etter middag var det dessert av nyplukkede bringebær og de beste bærene er de som forviller seg inn over gjerde fra en fjern hage. 

Min uke har vært full av gode øyeblikk som gjør at jeg glemmer alle de vonde. Nå venter en helg med masse nye inntrykk, men akkurat i kveld så tror jeg at jeg skal hvile meg littegranne.. Kanskje brette tøy og høre på radioen? Eller skravle til langt på natt med en gammel venninne? Hvem vet..

En hellig stund på 506

I dag hadde vi en hellig stund på rom 506.

Jesus har jo sagt at "der to eller tre er samlet i mitt navn, der er også jeg." 

Jeg ble salvet i pannen og som før så brant det. Jeg kjente at vi fire som var i rommet var ikke alene. Vi fikk tekster, sang, bilder og kjente Guds hellige Ånd som var så nær. 

Tidligere denne uken har flere forskjellige "fått" tekster, setninger, ord uten helt å se sammenhengen, men når vi samlet oss, så samlet også disse tingene seg og vi fikk se en klarhet.

Nok er nok, og jeg skal overleve.

Jeg skal gå opp av den mørke kjelleren, skritt for skritt opp trappen. På veien skal jeg lære mer om Gud og Jesus, og når jeg møter Jesus på trappen, så er ikke det for å tilbringe tid i Himmelen med han, men for å holde meg tett inntil han resten av livet.

Min familie, slekt og venner skal ta av seg sin sørgekappe og finne frem sine gledesklær, for det skal bli en gledens dag når jeg er fri fra fangenskapet! Gled dere med meg, for det vil bli en god dag :D

Ha en velsignet kveld videre!

Herren velsigne deg og bevare deg.

Herren la sitt ansikt lyse over deg og være nådig.

Herren løfte sitt åsyn på deg, og gi deg fred.

Å være kristen vil ikke si at en aldri skal møte motgang eller bli rammet av sykdom og ulykker. Men når en blir rammet så trenger en ikke å frykte, for Gud er med. 

Hvis den Allmektige som har skapt meg, mine fine barn, vakre mann og gode familie, som sender en vakker blå time to ganger om vinterdagen og to fargesprakende himler om sommeren, som lar vårens blomster titte frem fra snødynen, lar naturens død bli et fargerikt skue, som strør den mørke himmelen full av vakre stjerner.. Hvis Han har lovet å være med meg i alle dager, inntil verdens ende, hva har jeg da å frykte?! Jeg har jo den sterkeste, største, beste og mest omsorgsfulle med meg hele tiden. 

Med Gud på laget, skal dette gå bra. Jeg trenger ihvertfall ikke frykte noe som helst på veien!

Gode gjerninger

"Hva kan jeg gjøre for deg?!"
"Hvordan kan vi hjelpe dere?"
"Er det noe du trenger så bare si ifra.."

Julen 2012 feiret vi hos svigermor og mannen, og det var det første ordentlige pusterommet som vi hadde hatt på mange måneder. Der i roen, freden og ettertanken fikk jeg tid til å puste og kjenne på hvordan livet som trebarnsmor var. Det var hektisk og den høsten som da var forbi hadde vært ganske så tung, fysisk og psykisk. Jeg følte meg fryktelig ensom og forlatt og egentlig litt venneløs.

2013 var ikke blitt to uker gammelt, før alt dette var snudd på hodet. Det var ikke bare selve livet som var snudd opp ned og på vranga, men også min oppfatning av verden rundt meg. Jeg var ikke lenger forlatt, ensom og en ubetydelig person, men kommet midt oppi mange menneskers tanker, bønner og dagligliv. Ikke bare de som var i min umiddelbare nærhet i hverdagen og familien, men for et stort antall mennesker verden over.

Nå har det gått et helt år.

For meg så har det egentlig ikke vært et grusomt år. Selvsagt har jeg gjennomgått prøver, behandlinger og traumer som jeg aller helst skulle vært foruten. Fysisk og psykisk, men det verste er en følelse. En følelse av at noe utrygt som har sneket seg inn i familielivet vårt. Det å ha en alvorlig kreftsykdom, som ikke bare påvirker meg, men alle oss. Plutselig slår den til, og tidspunktene passer aldri!

Men sykdommen har også ført med seg veldig mye godt. Jeg kjenner meg veldig rolig (noe jeg har gjort fra første stund) for jeg vet at dette styrer ikke jeg. Kontrollen over eget liv må gis over til de som med sin viten, vil gjøre alt for at jeg skal overleve. Men det aller beste har vært alle disse dryppene av gode gjerninger. Blomstene på døra. Postkassen full av blader. Middagsinvitasjoner. Barnepass når man egentlig ikke skal noen ting. Kort i posten. En nymåket gårdsplass. Det varmer så ufattelig masse, dere skulle bare visst hvor mange gledestårer det har blitt oppigjennom året..

Hvis det blir som onkologen min har forespeilet så vil jeg nok om kanskje bare to uker være igang med cellegift. Virkelig ikke det jeg hadde lyst til akurat nå. Jeg anser meg nå som så ferdig med det her sykdomsgreiene, men som sagt kreftsykdommen slår til når det passer den..
Men hvis det er det som skal til for at jeg skal komme meg igjennom dette, overleve og komme videre med livet mitt (og vårt), så er det bare å bite tenna i sammen og håpe på det beste.

Takk til alle dere som stiller sånn opp for oss. Ber og ber, og gir aldri opp. Sender tanke etter tanke, bønn etter bønn opp til Gud om at jeg skal bli helbredet. Jeg tror helt og holdent på at Gud vil helbrede meg, men jeg vet desverre ikke hvordan Hans timeplan og kalender ser ut..
Hvordan tiden fremover blir for oss, er igjen ganske uvisst. Blir jeg dausjuk, går det greit, får jeg ingen bivirkninger, jeg aner ikke. Ikke skal jeg søke på nettet etter "resultater" heller.

Jeg vet desverre hvordan det er å være på utsiden når noen er rammet av alvorlig sykdom, der man så gjerne vil hjelpe, men ikke vet hvordan. Jeg får daglig spørsmål om vi trenger hjelp til noe og i såfall hva. Svaret mitt må bli (akkurat nå) kom på besøk, ta meg med ut, få tankene mine vekk og over på noe annet. Men har du ikke muligheten, så ikke fortvil. Bruk din energi på å hjelpe noen i din umiddelbare nærhet, familie, venner, nabo, kjente, ukjente. Alle trenger vi å få og gi gode gjerninger i hverdagen vår.

God helg!

Til meg og alle dere kjære som følger meg.

Det var ikke en drøm, for jeg sov ikke. 

Det var ikke noe jeg fant på selv, for bildene var ikke mine.

Det bare kom til meg, som en vakker fortelling.

" Hun stod der i sin grå kjole med den sorte ulljakken hengende tungt nedover armene. Hun kikket opp og så ballongen sveve oppover og oppover, fortere og fortere til værs. Det hadde bare vært et lite øyeblikk uoppmerksomhet og så hadde hyssingen glidd ut av grepet hennes.

Mens ballongen steg og steg, sank hun selv lenger og lenger ned. Skoene ble våte, kjolen og jakken fyltes med vann og truet med å trekke henne ned, mens håret floket seg fast i det rotete underlaget. Hun kjempet ikke i mot. Bare la seg ned i fosterstilling, lukket øynene, klar for å drukne i en dam av egne tårer.

Det er det her som er slutten. Eller begynnelsen på slutten.

Det er sånn det er å dø...

Nå er det bare smerte, tårer, svette, oppkast, diaré, vonde krampetrekning og dårlige tanker igjen. Det er slutt. "Men jeg vil ikke dø, jeg vil leve!!!", skrek hun mens snørr og tårer dannet sorgerenner nedover ansiktet hennes. 

Hun var helt klar for at det ikke nyttet mer, men det var ikke de rundt henne.

Med kraften av venners gode tanker, positiv energi og kraftfulle bønner, ble tårene stilnet, smertene avtok og hun ble løftet med silketråder opp fra sitt våte element. Hun åpnet sakte øynene og satte seg opp. Rundt henne på alle kanter stod et hav av mennesker, nære, kjære, kjente og ukjente, alle holdt de en heliumballong i hånden. 

Hun reiste seg opp og så at denne fargerike menneskemengden som strømmet mot henne, hvor enn hun kikket så kom det flere til, fra alle verdens kanter. Som en gråsort lavastrøm med fargerike prikker bygget den seg opp under henne. De løftet henne opp.

Hun merket at hun steg og steg høyt til værs, som et fjell av gode mennesker. Hun kom opp av mørket og til den lyse himmelen. Hun fikk øye på den røde ballongen sin, strakte seg ut og grep et hardt tak om hyssingen.

Med ballongen trygt bevart i armene hennes forandret himmelen seg til mørk scene og hun hørte en stemme bak seg spørre om hun ville se hva som hadde foregått mens hun hadde ligget i dammen sin.

På en mørk scene foran henne lyste en spotlight på en mørk skikkelse som lå sammenkrøket på gulvet. Plutselig forandret spotlighten seg til en kjempestor mann med skinnende sølvhvit rustning. Han stod med et ben på hver side av skikkelsen på gulvet og i armene sine hadde han et stort sverd som han svingte rundt, og over seg i store bevegelser. Håret hans danset med.

Monsterne som stod rundt på alle sider, prøvde å angripe med sine store sverd, men gav etterhvert opp og stakk heller sverdet i sitt eget hjerte. Da de gjorde det forandret de utseende og krympet ned til så liten størrelse at de pilet forskrekket rundt og gjemte seg igjen. 

På gulvet våknet skikkelsen opp og tok i mot hånden til den hvitkledde og reiste seg opp. Og med ett hørtes høy sang fra alle kanter;

"The name of the Lord is

 a strong tower,

the rightous run in to it

 and they are saved

Blessed be the name of the Lord,

Blessed be the name of the Lord,

Blessed be the name of the Lord,

Most high. "

Jeg vet ikke med deg, men for meg så kom dette rett fra Gud.

Så var dagen endelig kommet og nedtellingen er over..

I dag deler Kirkens Bymisjon ut over 2000 julepakker til innsatte i norske fengsler. Sammen med litt gode saker så får de også juleevangeliet.

Illustrasjonen på forsiden har jeg vært så heldig å få utforme i år. Jeg så for meg at når himmelen ble fylt av engeler som priste Guds navn, så må det nesten ha vært som et nordlys i alle mulige farger. Tenk for et fantastisk skue det må ha vært! :)

Mine tanker går til alle de som sitter fengslet rundt omkring i verden, mange uskyldige, mange fordi de tror på Jesus, eller rett og slett uten dom.

Her er et utdrag av teksten til "Fangens julekveld", en sang som Garness har satt melodi til. Skribenten er en ukjent fange på Akershus landsfengsel, julaften 1932.

La meg være fri i kveld,
la kirkeklokker lede tanken hjem
La dem lyde klart og rent
så fangens sinn blir stemt til julefred

Julestemning, juleglede,
julefred i alle sinn
Julens gjest er selv til stede,
far og mor Ham lukket inn

La meg være fri i kveld
La julesangens gamle tone
mildne og forsone såret sinn

Med disse ord ønsker jeg alle mine lesere, følgere og venner en velsignet julehøytid.

Jeg logger herved ut, setter meg på gulvet og leker med mine små.

God jul!

Pynt med en baktanke..

I dag har skjør papirpynt kommet på sin tiltenkte plass og er herved reddet ut fra skaperenes hender. Så i stedenfor å bli flyttet rundt på og leket med, så henger de nå høyt oppe i et tre.

"En lignelse til la han fram: "Himmelriket er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i åkeren sin. Det er mindre enn noe annet frø, men når det har vokst opp, er det større enn andre hagevekster, så det blir til et tre, og himmelens fugler kommer og bygger rede i greinen på det."

På et gram sennepsfrø så kan man ha opptil 760 stk og planten kan bli over 2 m.

På badet har vi nå en påminnelse om vår kristne tro og eventuelt barnas fremtidige tro. Synes det er en fin påminnelse å ha i hverdagen. Hvilke frø er det jeg ønsker å plante, vanne, stelle, for at de skal vokse store og sterke i mine barns liv?!

Videre på treet så henger en himmelsk hærskare som daler ned i skjul.

Når stearinlyset er tent, så skinner det i den glitrende englekroppen.

Det har blitt litt ordentlig på servantbenken også, men fordi resten av badet speilet seg, så måtte det bli noen nærbilder ;)

En Ball Mason fra usa er nå stappfull av q-tips,

mens de viktige nam-namene er flyttet fra en stygg fluxboks og over på en liten vase.

Såpeholderen er en gammel flaske fra Safteriet og

oppi skålene med såper har Askepott glemt igjen en liten sko. Syntes det passet så fint nå til julen, at jeg nesten må finne tre små eikenøtter å legge ved siden av ;)

Gudsrikeleik -søndagsskole på en onsdag ettermiddag.

Klokken fire i dag troppet vi jentesterke opp i Rjukan kirke. Det var egentlig bare Gull og jeg som skulle, men Pusen har en jernvilje av de sjeldne, så med Løveungen under armen ble hun med.

I dag hørte barna om det lille sennepsfrøet. Det pittelille frøet som ble puttet i jorda og vokste seg stort som et tre. Så stort at allverdens fugler kom og bygde rede der. Når fortellingen var slutt, satte de seg ned og malte fine farger på utklipte fugler. 

Jeg satt og klipte ut fugler for disse små barna. De små barna som er som en åker der sennepsfrøene blir sådd. Om de får riktig stell, vann og næring, så kan det vokse store trær der.

Human Etisk forbund vil kanskje mene at det er galt av meg å ta barna med på et slikt arrangement, men vil man ikke det beste for sine barn da?! Og en gang der inne i fremtiden vil jeg at barna mine skal se tilbake på sitt liv og se at ja, det begynte en gang på søndagsskolen -enten den var på en søndag eller en onsdag. Og da vi kom hjem pratet vi mer om det vi hadde hørt, for vi foreldre er de beste lærere og troen vokser best i et trygt miljø -hjemme.

Neste gang skal de tørre fuglene få vinger og vi skal høre julefortellingen før det blir mer klipp og lim. Juleverksted fritt for nisser, men med det som julen handler om.

Hvis du har barn i alderen 4-7 år og har mulighet til å komme onsdag om to uker, så hadde det vært koselig å sett deg i kirkestua på Rjukan kirke. :)

Et utfyllende svar til en leser..

For noen uker siden så skrev jeg et innlegg. Et innlegg om hvordan hverdagen min er, både på godt og vondt. Jeg fikk noen kommentarer, en svarte jeg på med en gang, den andre følte jeg ville gi et litt mer fullstendig svar til.

Det stod:

" With all due respect, mener du å si at det du kaller forbønn kan fjerne kreft? Eller at han gjør det hvis mange nok ber pent da? Og om man dør likevel, hva heter det da "Det var en mening med det"? Hilsen en som også har kreft, men som ikke trenger forbønn"

Det var og vil alltid være jeg som må gjennomgå de fysiske og psykiske prøvelsene, men jeg trenger ikke å gjøre det alene. Jeg tror at Gud passer på meg og at Han vil det beste for meg. Det vil ikke dermed si at jeg som kristen skal sveve på en rosa sky, men Han vil med sin hellige ånd være nær.

Da jeg fikk min kreftdiagnose så var det så alvorlig og overveldende at jeg kunne ikke gjøre annet enn å be om hjelp. Hjelp fra familie, hjelp fra venner og hjelp fra menigheten. Noen stod så nære at de hjalp meg med det praktiske, andre var så fjerne at de hjalp meg med å be. Jeg trengte ikke be til Gud om helbredelse for det var det et bønnenettverk (som ble verdenomspennende) som gjorde det for meg. Gud så hva jeg trengte før jeg så det selv.

Med sitt hellige nærvær så er Gud tilstede. 

Han er i bussjåførens smil. Han er i klemmen fra en barnehagetante. Han er i de vennlige ord som uttales i en forbigående samtale. Han er i de ømme blikkene jeg får. Han er i de vakre blomstene som kommer på døra. Han er i styrken som de andre sier jeg har. Han er i oppmuntringene når livet ikke blir helt som forventet. Han er i alle de gode tanker som tenkes om meg og min familie. Han er i de folede hendene som ber om Guds velsignelse over mitt liv.

Jeg har et stort ønske om å bli gammel, hvithåret og ha ansiktet fullt av rynker, mens huset er fullt opp av barn og barnebarn, og min kjære mann ved min side. Men om jeg får 30 eller 3 år, så vil jeg at det skal være gode år. År fulle av kjærlighet og gode opplevelser.

Men til svaret ditt.

Jeg tror av hele mitt hjerte at Gud kan helbrede meg. Jeg tror at Gud med legevitenskapen vil gjøre meg frisk. Jeg tror at den forbønnen som jeg har fått har vært en vesentlig grunn til at kreften har gått så mye tilbake. Jeg tror at Gud gir meg styrke til å takle sykdommen i min hverdag. Dette er noe jeg tror, jeg vet ikke, men jeg velger å håpe at det vil gå i oppfyllelse. 

Hvis det nå ikke skulle gå den riktige veien, så håper jeg at jeg klarer å være positiv helt til slutten. For det er hyggeligere å være sammen med noen som smiler og ler, enn noen som tar sorgene på forskudd. Selvsagt vil jeg bli lei meg, for jeg vil jo miste selve livet, men jeg trenger ikke miste livet mens jeg ennå lever.

Tror jeg slutter her..

Lykke til med alt ditt, oppi alt annet.

Ønsker deg og alle andre lesere en fin helg :)

En mage full av sommerfugler og jernklumper.

Om noen dager skal jeg inn til første kontroll. Da skal jeg ta alle slags mulige bilder av hele kroppen min og endelig få noen svar på om de tre siste måneders opplegg har fungert.
Jeg kan vel ikke si annet enn at jeg er redd. Skikkelig redd for hva de skal finne..

I påsken ble jeg minnet på en historie. Historien om Jesus og den lamme ( Luk. 5, 17-26 ). En mann var så syk og lam i beina at fire av hans venner bestemte seg for å bringe han frem for Jesus. Da de kom frem til huset hvor Jesus talte, var det klin umulig å komme inn døra, så de gikk opp på taket og brøt det opp. Det må ha vært et ganske forstyrrende for både Jesus og alle de som hørte på, men vennene var overbevist om at Jesus kunne hjelpe den lamme, så de bare fortsatte med rivingen. Da hullet var stort nok firte de båren ned og da Jesus så vennenes tro, sa Jesus at den lamme bare skulle ta båren sin å gå. Og det var akkurat det han gjorde.

Historien har vært en liten tankevekker for meg..
Som den lamme er jeg også fanget i en helsesituasjon hvor jeg ikke kan gjøre så mye fra eller til, men stole på folkene rundt meg. Det er ikke noe jeg har gjort for å fått det og det er ingenting jeg kan gjøre for å bli kvitt det.. Men imotsetning til den lamme så har jeg ikke bare fire venner som bærer meg fremfor Jesus, men nærmere fire tusen.

I de nå mange stundene når min tro er svak, tårene strømmer og jeg tenker mer på døden enn livet.. Så vet jeg heldigvis at det er mange mange der ute som ber for meg, tenker på meg og som ønsker meg alt godt. Det som er ganske så ufattelig for meg å gripe er hvor mange jeg ikke vet hvem er eller aldri har møtt, som daglig ber for min helbredelse. Folk følger bloggen min, sender meg positive hilsener og her om dagen stod det en nydelig blomsteroppsats på døren min -jeg blir husket på, takk.

Jeg må nå bare stole på at i de stundene når min tro er svak, så ser Jesus mine forbederes tro og bare på grunn av deres tro, så vil han si til meg; ta båren din og gå.
Så får jeg bare inderlig håpe at Guds helbredende kraft jobber inne i kroppen min og at legene på Radiumhospitalet vil kunne gi meg mange positive svar i uken som kommer. Jeg krysser alt som krysses kan for at undersøkelsene skal være så smertefrie som mulig og at det vil være mange gode nyheter.

En såkalt helvetesuke?!

Den siste uken er en uke jeg gjerne skulle vært foruten. Kjenne hvordan høy feber kan rive og slite i kroppen, bli svimmel bare en setter seg opp og ha store vanskeligheter med å få seg mat og drikke. For at legene skal kunne kontrollere hvordan det går så har jeg i gjennomsnitt tatt tre blodprøver om dagen og om ikke det har fått meg til å føle meg som en nålepute, toppet det seg den kvelden da anstestisykepleieren satt i en halvtime og dunket på handa mi for å finne en blodåre til veneflonen. Fant den, men desverre så sprakk den. Heldigvis så hadde jeg en hand til, satt like lenge for å finne en åre og med tanke på at det her var siste mulighet for å få satt en veneflon er jeg veldig glad for at det gikk og at den siden det har fungert helt optimalt.
Det verste med den uka her er at jeg har tenkt i negative baner og det er liksom første gang jeg har gjort. Hva om jeg ikke blir frisk?! Hva om jeg ikke lever til sommeren?! Er det sånn her det er å dø?! Altså ikke gode tanker å ha når en i tillegg er ganske så syk...

Men igår kveld, på vei hjem fra helbredelsesmøte i Heddal, kjente jeg igjen en stor ro og en ting jeg har erfart er at når jeg kjenner det, så er Gud nær. Jeg ble veldig rolig og kjente dypt inni meg at jeg vil bli helbredet. Gud vil helbrede meg. Jeg vet ikke hvordan og når, men jeg vet Han vil helbrede meg ett hundre prosent. Gud hører bønner og den som ber han skal få, så når så mange hundre ber om at jeg skal bli frisk, så vil Han gjøre meg frisk. Det er rett og slett helt logisk.

Derfor går jeg heller for logisk tankegang enn negativt svada.

Gud er ved min side.

Jeg tror Gud og Djevelen jobber på mange flere nivå enn vi mennesker kan fatte. Hvis Djevelen ser at hos dette menneske så er det en åndelig positiv vekst, ja så vil han gjøre det han kan for å bremse ned på det. Jeg tror at siden jeg er så rolig og sprer så mye "positivt" i hvordan jeg tar denne sykdomstilstanden jeg er i, det irriterer Djevelen noe helt sykt! At det skal komme så mye godt ut, til så mange, når jeg egentlig skal bare knekkes..
Men derfor tror jeg Djevelen har funnet ut hvor han kan ta meg. Nattesøvnen min. Den tiden på døgnet da jeg er så sliten og trenger sårt hvile, men ikke får sove. I natt tok jeg dobbel dose medisiner, men allikevel tok det tid. Helt til...

Jeg vet ikke hva klokka var, men jeg hadde vært oppe og spist, vært på do, drukket vann og alt var liksom greit, men hodet klarte ikke å slå seg av. Jeg kjente kroppen begynte å riste og jeg frykta at kroppen kunne gå i en slags sjokktilstand, en slags koma jeg ikke ville komme ut av. I min desperasjon så ropte jeg inne i meg: " Satan, vik fra meg! Satan, vik fra meg! Satan, vik fra meg!!" Med ett kjente jeg en fysisk klo som slapp grepet i ryggen min, jeg fikk en brekningsrefleks og noe åndet på en måte ut av meg. Kroppen ristet og jeg ropte i mitt stille; "Kjære Gud, fyll meg. Kjære Gud, fyll meg. Kjære Gud, fyll meg...." Da var det som noen slå hardt med hendene sine ( sånn når man bare lager masse luft og ikke lyd..) og jeg kjente en hånd som strøk med over ryggen i rytmiske, varme, store sirkler. Jeg hørte en lyd som om jeg var på et venterom og noen ble geleidet vekk fra rommet og inn til et annet sted. Jeg vet det var Djevelen som ble ført bort. Hele tiden hørte jeg han, hvordan han prøvde å komme tilbake, men hånden på ryggen var så fast, god og bestemt. Den strøk og strøk i gode sirkeler, helt til jeg slappet av og sovnet. I natt satt faktisk Gud ved min side og strøk meg i søvn.

Så i kveld når alt er klart for natta, kommer jeg til å ta to tabletter, legge meg ned, mens Mannen må sitte og be over og for meg.. Helt til han er sikker på at jeg sover i en dyp søvn, trygg for Djevelens inngripen.

Jeg vet det kan høres helt sykt ut å lese det her, men jeg måtte bare fortelle om opplevelsen. Jeg vet ikke om jeg var besatt eller hva, men jeg vet i hvertfall at Gud er med meg. Det vil Han alltid være og jeg tviler ikke et øyeblikk på Han. Og det burde ikke du heller.

Hardt, kaldt og brutalt.

Som ved et trylleslag er alt anderledes. Det livet man kjenner er på ett øyeblikk blitt til et ukjent univers. Man blir sugd ut av sin kjente tilværelse. Som en filledukke blir man kastet inn i en virvelstrøm hvor alt bare snurrer og man har mistet kontroll og grep over eget liv.

Et liv er over. En mann er død. Han er hos Gud.

Jeg kjenner en smerte som river i hjertet over urettferdighet og sorg. Det er ikke mye jeg kan gjøre for dere, men dere er i mine tanker, bønner og hjerte. Må vår Herre gi dere kraft, styrke, ro og hvile i dagene som ligger foran dere. Må Herrens herlighet lyse over dere i deres nød og fortvilelse. Må Herrens beskyttende engler være nær og omslutte dere.

Det ber jeg om i Jesu navn. Amen.

En tryggende trall...

Du omgir meg på alle sider

Og held meg fast i di hand

Du omgir meg på alle sider

Og held meg fast i di hand.

Når min veg går gjennom tette skodda

nær ved bratte stup og djupe vatn.

Då er du nær meg, på alle sider,

ja du leier gjennom vatn.

Du omgir meg på alle sider

Og held meg fast i di hand

Du omgir meg på alle sider

Og held meg fast i di hand.

Når mi tru er svak og motet sviktar

og eg kjenne kalde redslevindar.

Då veit eg trass alt at du er nær meg

Du har lova væra med kvar ein dag.

Du omgir meg på alle sider

Og held meg fast i di hand

D omgir meg på alle sider

Og held meg fast i di hand.

Som et brennende kors i min panne.

Når man har vendt seg til snorke, kose, sutte, sovelydene til familien (må jo ærlig innrømme at det ikke bare er plass til to stykker i dobbeltsenga hjemme...) så er det fryktelig rart og inderlig ensomt å ikke høre de. Plutselig føler jeg meg så veldig alene. Da blir den store, myke og regulerbare senga, med rød alarmtråd ikke nok. For det eneste jeg ønsker er mitt normale hektiske og helt fantastiske liv tilbake!!
Men det er litt godt å være i Skien, kunne sende en melding og vips så er hele dagen fylt opp av besøk...
I ettermiddag fikk jeg forbønn med håndpåleggelse og salving. For noen av dere så blir nok det helt ekstremt fjernt og ganske så hokuspokus, men for meg så var det så godt:)
Korset som ble salvet i pannen min brant og jeg kjente en kraft så inderlig sterk. Den spredde seg til et helt spesifikt sted på kroppen min og sammen vibrerte disse motpolene mot og med hverandre. For en helt vanvittig følelse å kjenne Gud virke sånn på kroppen min. Det vonde må bare vike for nå er det Kongenes Konge og Herrenes Herre som styrer.
Jeg kjenner en ro, indre styrke og kraft. Dette skal gå bra. Det må bli bra og jeg SKAL bli helt frisk!
Det blir bare litt anderledes vinter og vår enn det jeg hadde regnet med for en liten uke siden...

Tusen takk til alle som løfter meg opp for Gud, ber for meg, sender en liten tanke, trøster mine kjære og i det hele tatt er med meg. Jeg er helt overveldet over alle som tenker på meg. Hadde jeg hatt tid og krefter så skulle jeg takket dere alle personlig, men vi får ta det på et senere tidspunkt:)

Bibelen 2011.

Jeg var så heldig å få den nye Bibeloversettelsen til jul av min Far, og den er så fin! Mørk brunt skinn, flott gull på arkene, lekker skrifttype og-farge, men det er et problem. Den er så fin, ikke en eneste strek eller krussedull i hele boka, ikke et eneste kort eller hilsen, så jeg vet ikke hvor jeg liksom skal begynne!! Min gamle Bibel fikk jeg til 13års dagen, den har vært med meg på x antall ta-med-bibel-og-skrivesaker-leirer, vært to ganger til India, blitt slengt oppi veska før gudstjenester og egentlig ikke blitt behandlet så veldig flott.. (Nå er jo egentlig ikke det et problem, for Bibelen er jo til for å leses, den skal jo ikke ligge pakket inn i et lekkert sjal, men det er jo måte på...) Og når jeg har hørt bra prekener, men manglet papir, så har det bare blitt skriblet og rablet inni mellom Bibelversene. Så vi snakker understrekninger, utgula vers, hjerter, symboler, hinter og linker gjennom hele Bibelen, men jeg kan jo ikke begynne sånn i den nye. Det må liksom gå seg til og i mellomtiden sliter jeg med hvor jeg skal begynne å lese. Føler liksom at jeg må ha den gamle ved siden av meg, mens jeg leser i den nye, men da blir det et slags studium og ikke bare koselesing. ( Snakk om luksusproblem, med tanke på at det finnes så mange mennesker her i verden som ikke har mulighet til å lese Guds ord på sitt eget talespråk...) Kanskje jeg i løpet av helgen skal klare å slå av tven og bare begynne. Kanskje med salmene... Eller Markusevangeliet eller et av de utfordrende og fantastiske brevene i det nye testamentet... Så får pennen ligge i skuffen og den gamle Bibelen ikke være langt unna. Hvis du ikke har peiling om hva jeg snakker om så vil jeg anbefale å lese fjorårets bestselger, Bibelen:)

Den lille julaften.

Huset er helt stille. Den eneste lyd jeg hører er peisen som knepper av all varmen den har sendt ut i dag. Juletreet stråler av lys, med kuler, fugler, engler, stjerner og andre nydelige ting som sammen gjør et vakkert tre. Under treet ligger det allerede flere pakker og mer komme det i morgen. Og denne julen tror jeg må være den første da jeg ikke kjenner noe kribling og spenning i forhold til gavene. Jeg gleder meg bare masse til å høre og se reaksjonene på de gaver som vi gir. Håper alt faller i smak:) I kjelleren står masse mat og drikke, gryter med klargjort mat og deilig frukt. Kjøleskapet bugner og jeg gleder meg til å stelle i stand for alle gjestene våre. I år skal vi prøve oss på noe nytt; hjemmelaget surkål og hvitvinsgløgg ( skal ikke nytes samtidig...) så det blir spennende å se om vi får det til... Før Gull gikk og la seg ikveld gikk hun ned i kjelleren og satte den tomme godteposen foran feieluka, og imorgen tidlig skal hun ned og se om nissen har vært der. Jeg tror han bare venter på at jeg skal komme meg i seng, slik at han kan få gjort jobben sin;) og det er vel virkelig på tide å legge seg nå, for det er imorgen den store dagen er, hvor mammaen vil være 100% tilstede og ikke sovne på sofaen. Håper advent har vært god for deg og at du har kjent en ro og glede over ventetiden som nå går mot slutten. Jeg er tilfreds med å ha så stålkontroll før et 10 personsselskap og gleder meg over å feire Jesus sin bursdag imorgen. Den aller aller største i universet kom til vår jord, født i en skitten og guffen stall der hygieniske krav var totalt borte. Tenk å kunne stole så blindt og herlig på Gud som Maria gjorde, hun var jo bare som et lite barn som selv skulle bli med barn. Slippe alle bekymringer og stress, legge alt fremfor Gud og bare vite at Han fikser det. Fredelig jul, hvorenn i verden du skal feire den:)

El Buen Samartano.

Er et hvitt hus langt inne i skogene i Cordobar-området, helt nord i Andalucia-regionen, i Spania. Hvordan jeg vet?! Vi har vært der nå i noen dager, og skal være her ennå noen dager:) Senteret driver med rusrehablitering og vi er så heldige å få blitt kjent med viktigheten av dette arbeidet. Vi (en gruppe på 11 personer fra Rjukan, Grenland og Kristiansand, alder fra 1-typp 50 år) som bor hjemme hos Francis og Natalie, i den stille landsbyen Anora. Vi skal bli kjent med området, arbeidet de gjør her og hjelpe til under den første uken av oliveninnhøstingen. Hyggelig å være til nytte og glede for andre:)

Et bittebittebittelite frø

Tenk at alt her i verden starter som et bittebittebittelite frø. Alt som sprirer og gror på markene, de store trærne i skogen, hver en tanke så fri og alle store mennesker og personligheter. Alt var en gang så ufattelig lite at en nesten ikke kan se det med det blotte øye. I disse dager er det høsttakkefest i forskjellige kirker rundt omkring i landet, en fest og hyllest til Gud der vi takker for alt Han har gitt oss. Idag som i tidligere tider bærer man frem mat til alteret, men for meg som ikke er hverken bonde eller har de store avlingene i hagen, kan det bli litt søkt. Men jeg har jo så uendelig masse å takke Gud for. En mann som elsker meg, egne barn både rundt meg og inni meg, en stor familie (som bare blir større og større), gode venner, kreative evner og egenskaper, et varmt og godt hus i vakre og landlige omgivelser ...og slik kan jeg bare fortsette i det uendelige. Alt dette gode har jeg å takke min Far i himmelen for, Han passer på meg og mine. Alt jeg trenger å gjøre i gjengjeld er å bøye kne, stole på Han og legge mitt fulle liv i Hans hender. Da jeg for nå 8 (!!) år siden var i India, var det så lett å gi seg over til Gud og Hans planer, for det var så masse jeg ikke kunne styre. Alt ble lagt til rette for meg i forhold til mat og husstell, noe som gjorde at jeg kunne vie all min tid til Gud, Bibelen og arbeidet jeg var med å gjorde der, men jeg visste på en måte ikke hva som lå bak neste sving. Hvor Gud ledet oss og hva som ville skje med oss og de, både under og etter vårt møte. Her hjemme i Norge har jeg en kalender som er full av både tider og steder som jeg binder meg opp til å være. Selvsagt skjer det uforutsette ting her hos oss også, men det er bare smådetaljer som en ved et senere tidspunkt kan rette på. I India var vårt halve år delt opp i bolker på 1, 2 eller 3 ukers tid i forskjellige bispedømmer (med navn som ikke sa oss stort) og hva som ventet oss visste vi ikke. Men vi la stedene og tiden vår der i Guds hender og vi ble rikt velsignet. Ikke i penger og arvet gods, men menneskene, stedene, livet de levde og opplevelsene vi fikk har ihvertfall endret meg og mitt syn på verden. Tenk de fattigste av de fattigste som ikke hadde penger å gi i kollekten, kom med det de hadde (en liten pose med ris) og takket Gud for alt det Han hadde gitt de. Tenk om vi i all vår rikdom kunne takke Gud med en slik ydmykhet og hengivenhet, bare slippe tak i alt som vi må ha kontroll over og la Gud styre vårt liv. Hva som venter oss vet vi jo ikke, men Han som har skapt alt dette vakre på jorden kun fra et bittebittebittelite frø og bare vil oss vel, har nok en fantastisk plan for våre liv. Om vi bare bøyer kne, stoler på Han og lar Han lede oss på den rette vei.

Ain't no party like a Norway party, 'cause a Norway party don't stop.

Jeg er veldig fornøyd med at mannen min og jeg er ganske så spontane, og får vi greie på noe som vi kunne tenke oss å være med på, ja så slenger vi oss rundt og prøver å finne en løsning slik at det kan gå. Igår var det en slik hendelse. Vi skulle egentlig til Sommarland i Bø, men grunnet overskya vær satte vi heller kursen mot Skien. Der fikk vi greie på at det skulle være konsert med Kirk Franklin på Risøya senere på kvelden. Vi fikk skaffet oss barnevakt, satte kursen mot ukjent farvann og fikk VIPassistanse helt frem til hovedscenen. Fantastisk flott med en som fikser det meste:) tilogmed backstage-kaffe:)
Hovedscenen på Skjærgårds har en gresslette rett foran scenen og siden den er vendt mot et berg, er det fullt mulig å få orkesterplass på en fjellhylle. Perfekt plassert mellom gamle Brus-folk danset og rocket vi til super gospelmusikk. Ikke bare var det kul musikk med mye mening, det var bare en sann fryd å se så mange unge folk være samlet pga Jesus. Jeg blir helt rørt til tårene når jeg ser så mange brenne så sterkt for Jesus og det fantastiske budskapet som han kom med. Det er håp for verden.

Skikkelig good old times, med Stine syngende rett bak meg:)

Etter to timer med super musikk og en Kirk i skikkelig dansemodus, vandret vi bort til Kompis sine indiske stands, hvor det skulle være konsert med The humming people! For en flott avslutning på en nydelig sommerdag og -kveld med flott musikk, ordentlig indisk chai i koppen og hyggelig prat med Washman:) Og det er lenge siden jeg har vært oppe til det ble lys morgen igjen...

Ain't no party like a Norway party, 'cause a Norway party don't stop!