Aller siste blomsterbukett..

Ute er det skikkelig høst, med trær som skifter farger, vind som blåser løvet rundt omkring og så er det mørkt om kvelden, skikkelig mørkt. 

Nå er det ikke lenge til frosten kommer til Rjukan og de siste blomstene takker for seg. For en uke siden plukket jeg den siste buketten og den har utfoldet seg bare mer og mer. 

Jeg er ganske fornøyd med meg selv og mine hagekunnskaper. Da vi tok over huset for over fire år siden bestod hagen av plen og en gressløk. År for år så har det kommet flere og flere planter til, og alle har fått sin helt spesielle plass. 

Fjellsyrinen står værutsatt til, men med sitt buskete utseende så gir den god ly for buskrosen like bak og sammen med hortensiaen er det første gjester ser når de kommer. Klatreplanter vokser både på et gammelt nettinggjerdet (fra den tiden huset var gårdshuset og ikke en del av et nabolag), gamle trær og nye fra året er klatrerosen under epletreet (da kan vi ha blomster fra tidlig vår til sen høst) 

Fra kjøkkenbenken kan man se opp mot lekestua, men også mot det som kommer til å bli et vakkert Magnoliatre med rosa blomster. Ved klesststativet har jeg plantet en velduftende jasmin, vi har epletrær, forskjellige ripsbusker, plommetre (faktisk innflyttingsgave..) og et bed med både nyttige og unyttige planter. 

Det som er så gøy med hage er å se utviklingen den har både innad i en sesong, men også fra år til år. Jeg har stor tro på at det som vi har plantet kommer til å bli så bra :) Må bare la det få noen år på å få satt seg og så er det jo alltid spennende med hva som har klarer vinterens kulde og vårens skumle vårsol. 

Der andre fester en rosa sløyfe til jakken sin, så er dette mitt bidrag til rosa oktober. Et bidrag som nå åpner seg mer og mer opp, og sprer fantastiske dufter på kjøkkenet. Som en av de alt for mange brystkreftrammede så er jeg glad for alle pengene kreftforeningen får inn til forskning, selv håper jeg bare at de snart finner en effektiv cellegift til meg, slik at jeg kan få tatt knekken på denne aggressive kreften. Jeg har jo en hage å pleie, planlegge og nyte...

Om jeg bare orket...

Jeg har så mye å fortelle, for de siste ukene har vært innholdsrike. Men etter fem uker på sykehus og hjemmefra hverdagslivet, så havnet jeg nok en gang på sykehus. Heldigvis bare elendig høy feber og infeksjon, men jeg er på Rjukan sykehus og det betyr mye. 

Tenk det, de flotte hjemmesykepleierne som i totiden i natt bare svippet meg opp til sykehuset, sånn at jeg skulle få hjelp så fort som mulig. 

Og her på avdeling stod de bare og ventet på meg. Ingenting er som Rjukan :)

Rapport fra DNR

Når en våkner i halv sju tiden om morgenen, etter en natt med mye vondt i ryggen, da er det ikke gøy at dagen faktisk begynner og en ikke bare kan snu seg rundt og prøve å få noen få timer til. I dag var en sånn dag med mange ting på programmet, litt for mange ting til at jeg følte meg komfortabel.

Når du våkner opp med intens hodepine og aner ikke hva du skal gjøre for å bli kvitt den, da anbefaler jeg ikke en MR av hodet. Ikke bare må en ligge på en av disse spisebordkvalitetsbenkene som sykehuset har, eller ligge superduper musestille med hodet godt puttet inn i en metallhjelm, men når en etter en liten stund blir bombardert med intens lyd (som går igjennom hørselsvern og ørepropper) så er spørsmålet; hva fokuserer man på eller vekk fra? Den intense lyden, smerten i hodet eller ryggen som holder på å si stopp? 

Mens det sier PIIIPdunk, PIIPdunk tenker en at det er ikke så ille. Så begynner piiipDUNK, piiipDUNK etterfulgt av flere forskjellige varianter av lyd og dunking, og tilslutt rister kroppen av alle dunkene og jeg skjønner ikke at bildene kan bli så veldig klare.. Etterpå suser det i hodet som etter en storslagen konsert, før flere lyder og dunker begynner igjen og sånn holder det på i nærmere førti minutter.

Nei, MR av hodet er ikke en god start på en mandag med hodepine.

Jeg liker å sove, sover endel dårlig og drar gjerne natten utover morgenen, men når du sovner i gangen på utsiden av CTundersøkelsesrommet, da er du trøtt! Ligge sånn like før en sovner, for så å bli vekket og lagt på en ny spisebordkvalitetsbenk og en ny runde med undersøkelser. Heldigvis ikke så lang og ikke med mye lyd, men dagen blir allikevel brutt opp flere ganger.

Så får man seg en liten halvtime på øyet før en igjen blir hentet av portør, trillet rundt i korridorene på sykehuset og må legge seg på nok en vond benk, da begynner kroppen og hodet å få så nok, at en går rundt som en zombie. Etter litt elting og velting på bordet (for å få meg til å ligge helt millimeterperfekt) så venter nok en intens lyd. (Guri! Nå eksploderer snart hodet mitt!) Men etter bare noen få minutt er det hele over og glemt. Ferdig med tre, kun sju igjen.

Men om jeg ligger førti minutter eller fire minutter, så stivner kroppen helt og det er klinisk helt umulig å forflytte seg på egenhånd, så de hvite englene tar et godt grep i armer og rygg, får meg opp i sittende sakte nok til at jeg ikke får blodtrykksfall, før jeg stabrer meg ut til senga, kryper oppi og belager meg på søvn.

Og når dagen blir sånn, så er det kanskje ikke så rart at jeg kl åtte på kvelden, fremdeles har på meg pysjen og håper at a) bildene ble såpass gode at jeg ikke må gjøre det om igjen og b) at de ikke finner noen flere hvite ansamlinger av kreftceller, hverken i indre organer eller hodet.

Så noen mandager er bare litt sånn rare..

Status akkurat nå..

De siste tre ukene har vært å komme tilbake til hverdagen etter ferien, få vekk sommerlekene og forberede seg på høsten. Vi har fått en toåring, en jente som sykler uten støttehjul og en helt fersk førsteklassing. Det har vært mange gode glimt etter ferien, men også veldig mange vonde..

Nå er jeg innlagt på Rjukan sykehus, så jeg får kommet meg til hektene og spist meg litt opp. De siste ukene har det vært mye oppkast, kvalme og ubehag. Alt kan ikke legges på cellegiften, for det er mye medisiner involvert også. Jeg har heldigvis leger som ønsker kun mitt beste og jobber for at jeg skal få en bedre hverdag. 

I løpet av ferien har jeg hatt vondt i ryggen og nå på slutten skal det ikke mye gåing eller annen "ekstrem" aktivitet før jeg må hvile ryggen og ligge helt flatt. Da er det ikke kjekt.. Så nå håper jeg at det er mulig å komme meg raskt inn til Oslo og få bestrålt den vonde ryggvirvelen. 

Inntil da så blir jeg vel liggende her på sykehuset og jobbe med å få opp både matlyst og magemål. Ikke helt sensommeren som jeg så for meg, men jeg får heldigvis hjelp og den hjelpen er god. 

Ønsker alle en god uke og ta vare på de gode øyeblikkene, hold fast på de positive glimtene og la alt det negative ligge. God kveld!

En sommerlig uke :)

Mandag fikk guttene sommerklippen sin av Josef. 

Vi var på ordentlig hageselskap til middag og på kvelden så hørte jeg flotte arier, innslag fra West side story, klingende rene toner og lett stemning i Brevik kirke, sammen med Mor. 

Operagutta leverte sakene sine og jeg kan anbefale konserten deres, om du skulle være i nærheten :)

På tirsdag feiret vi min svigerinne med loff og reker, eller jordbær, til lunsj. Det var kun to stykker som manglet ellers så var alle barn, svigerdøtre og barnebarn samlet rundt et langbord. 

Det var en varm dag og på slike varme dager er det bare en badebalje i hagen som hjelper :)

Etter en varm dag med lite drikke, men mye oppkast, ble jeg lagt inn pga dehydrering.. Kjedelig! Men veldig deilig å få hjelp :) Fra jeg kom inn på legevakten, så gikk det bare en og en halv time før jeg var på enerom og så Tyskland gruse Brasil.

Onsdagen skrev jeg meg ut fra sykehuset og vi reiste til kysten. Først til campingplassen i Helgeroa og så til Stavern. Temperaturen nærmet seg de tredve og det kjentes ut som Syden, eneste forskjellen var at jeg kjente stor forskjell på hender og føtter, når jeg vasset ut til magen og prøvde å bade. Det ble med det. Da vi skulle reise videre nektet Pusen, så hun ble igjen og fikk seg en natt i campingvogn -Stor stas!

På kvelden var det sterkt å se alle barna som lå på gulvet i Super Sommer-teltet og ba til Jesus. Da lederne spurte om det var noen som ønsket å bli bedt for, spratt hendene i været. Jeg fikk mulighet til å høre Tomas Sjödin tale om å vente på den planen Gud har lagt i våre liv. Han brukte Moses som ventet i 40 år som eksempel og ja, det er kun Gud som kan se den hele og fullstendige planen over våre liv. Utrolig deilig å komme til forbønn foran scenen. 

Etter møtet skulle vi bare pysje, mate og kjøre. Det gikk ikke helt etter planen... Overalt møtte vi folk vi kjente og det var så koselig å prate sammen. Det er nesten det beste med slike stevner, alle de gode gamle kjente som man møter igjen enten det er her eller der :)

Torsdag møtte vi igjen den lille snuppa vår som hadde hatt det fortreffelig på overnatting med masse bading og tøys med sin store kusine. Hun skjønte ikke helt hvorfor hun måtte reise vekk fra alt som var så bra, men en rennende is senere så var vi på plass, både på Liv & Vekst og i hoppeslottet! 

Jeg har slitt med mye kvalme, noe oppkast og veldig liten matlyst den siste uken, så formen min var ikke helt på topp. Mens de andre gikk til stranda, fant jeg meg en sofa og slappet av. Da jeg våknet opp til lukten av agurksalat og kjente at det var tid for mat ble skuffelsen stor da alle middagsbillettene var kjøpt og jeg måtte gå uten mat.. Heldigvis så var det en kjøkkenhjelp som forbarmet seg over meg og la de siste smulene over på en tallerken. Det er lenge siden mat har smakt så himmelskt godt!! Lykke på jord!

Da jeg satt på voksenmøtet og satt stille med lukkede øyne under lovsang og bønn, så merket jeg at det var noen som satte seg ved siden av meg. Først på høyre side og la hånden på skulderen min, så på venstre side og la hånden på skulderen min. Bak meg stod det tre stykker og foran meg var det fullt. Akkurat der og da så var det mange som ba for meg og jeg smilte da jeg åpnet øynene mine og så de tomme stolene rundt meg. En varm følelse bredte seg i meg da Håkon Fagervik salvet meg med olje i pannen og ba sterkt og inderlig for meg. Det er godt å vite at han vil fortsette å be for meg når han kommer hjem til Levanger. Om ikke legevitenskapen kan hjelpe meg til å bli fullt ut frisk, så får jeg henvende meg til den øverste legen og be om helbredelse.

I dag har alt gått som en ekspress. Jeg har fått satt inn en veneport i åra mi og det vil da si at det er slutt på at sykepleierne skal bruke meg som en prøveklut og nålepute.

Jeg trodde det var et lite sprøytestikk og så hjem, men nå fem timer senere har jeg vært både på operasjonssal, oppvåkning og litt innlagt på kreftavdelingen. Ja ja, godt en ikke vet alt en skal igjennom.. 

Etter middag var det dessert av nyplukkede bringebær og de beste bærene er de som forviller seg inn over gjerde fra en fjern hage. 

Min uke har vært full av gode øyeblikk som gjør at jeg glemmer alle de vonde. Nå venter en helg med masse nye inntrykk, men akkurat i kveld så tror jeg at jeg skal hvile meg littegranne.. Kanskje brette tøy og høre på radioen? Eller skravle til langt på natt med en gammel venninne? Hvem vet..

Status sliten..

De siste to ukers hardkjør med taxitur om morgenen inn til Oslo, stråle i 1,5 minutt og så kjøre 2,5 time hjem igjen (hver dag!) har gjort meg sliten. Bare kjøreturene gjorde meg sliten, så kommer bivirkningene fra stråling som gjør deg sliten og trøtt. 

Ble ikke stort bedre at bivirkningene fra ukens cellegift er trøtt og sliten (pluss en drøss av andre bivirkninger og råd for en bedre hverdag..)

Så siden torsdag kveld har kroppen skreket til meg og strittet imot. 

Jeg er så trøtt at jeg har vansker for å fokusere når jeg ser. Så vondt i hodet at jeg sov lenge etter Mannen i dag og hadde en totimers hvil og gikk i pysjen til 14.30. Så lite matlyst at jeg klarer ikke å få noe i meg i normalt tempo, og skynder jeg meg med maten, så blir jeg kvalm og spytter i do til det går over. Det er faktisk så ille matlyst at jeg heller mater Minsten enn å spise middagen min mens den er varm. 

Men så mye bedre det faktisk ble da jordbær med vaniljekesam, grillet maiskolbe og mørbrand med salat, lå i do  -ikke ferdig fordøyd.. 

Nå er bare hodepinen tilbake igjen, fordi jeg er så trøtt. Så nå satser jeg på en god natt med dyp søvn uten altfor mange forstyrrelser. Imorgen venter en ny dag og jeg håper jeg håper jeg våkner uthvilt, fresh, med mye energi, pågangsmot og en uendelig appetitt!

Om jeg bare får litt av dette, så blir det kroppslig mye bedre enn hva det var i dag. 

Samtidig priser jeg meg lykkelig for tanten som kom på helgebesøk og venninnen som kom så beleilig da muffinskaken akkurat var ferdig :) Godt med gode folk :)

Enda bra at pysjen er så fin, med tanke på at det er det plagget jeg bruker mest om dagen. Og natten!!

Litt alternativt...

For noen uker siden så ble jeg tipset om et kjerringråd som visstnok skal fungere mot kreft. Ja, ja, det skader ikke å prøve..

Så jeg skrelte seks (!!) hele hvitløker (ikke fedd, men hele sulamitten..) og i kjøkkenskapet stod det en flaske med akevitt. Hadde ikke Mannen drukket det opp før nå, så fikk det gå til verden av alternativ medisin. Så oppi blenderen med 2,5 dl akevitt og en hel bolle med hvitløk. Om det hadde lukta hvitløk i huset av å skrelle løkene, så var det ingenting mot nå..!

Hallbjørn Hareide hevdet at dette ikke ville lukte de tre ukene det skulle stå i kjøleskapet og trengtes kun litt clingfilm over bollen. Feil. Alt i kjøleskapet har luktet av hvitløk og sju lag med plastikk hjalp ikke. 

I dag var tiden kommet for å sile miksen. Inn under flere handleposer var dette synet som møtte meg. 

Verre ble det når jeg rørte i det..

Det er ingen filter på disse bildene, grønnfargen er reell.

Og nå skal jeg ta ti dråper av denne grønne væsken tre ganger om dagen. 

Med tanke på hvor mye det lukter og at i følge gammel tradisjon fra Nepal er sunt å spise hvitløk, så satser jeg på at dette er tingen i tiden fremover, sammen med medisinen som legene gir meg. 

Pluss pluss pluss skal denne gang ikke bli negativt, men positivt :)

Det gode livet gir..

Når livet er ganske så rått og brutalt, beskjedene er alt annet enn gode, øynene renner over av tårer og hodepinen truer seg igjennom flere lag med smertestillende -akkurat da er det så lett og grave seg enda lengre ned og være der.

Jeg skal innrømme at i det siste så har det vært mange tunge tanker, vonde tanker og hjerteskjærende oppdagelser. Jeg har helt siden jeg fikk diagnosen min (januar i 2013) valgt å være positiv og hatt som mål at jeg skal bli frisk, og at denne kreften skulle være en sånn "greie" som jeg ville referere til en gang i fremtiden.

Nå vet jeg at livet blir ikke som jeg trodde for ett år tilbake. 

Det vil aldri komme en dag der jeg kan kalle meg frisk og fri for kreft. Det vil heller være stadier av hvor tilstedeværende kreften er, hvor mye fokus den får og hvor mye behandling jeg trenger for å ha et godt liv. Medisinen som jeg får vil ikke være helbredende, men livsforlengende. Det er bare ett ord som skiller de, men et hav av muligheter og liv i mellom de.

For ikke å drukne i et hav av tårer, så har jeg begynt å skrive lister.

Ikke lister på alt som skal gjøres, men lister over goder. Gode lukter, smaker, lyder, gode steder og minner. Disse listene hjelper meg med å holde meg oppe, for i leten etter neste punkt ser jeg meg om etter alt som er positivt og godt i livet mitt. Sånn skal jeg fortsette hele sommeren igjennom.. Kanskje det på grunn av listene blir den beste sommeren ever, tross alt annet.. :)

Heia Rjukan!

Var på sykehuset i dag. Du har sikkert hørt om det, det sykehuset som noen ønsker å legge ned pga manglende pasientsikkerhet. Rjukan sykehus. 

Hadde time til røntgen kl tolv, førstemann etter lunsj. Kom inn presis kl tolv, tok to bilder og ble sendt videre opp til legen som skulle se på de. 

Der oppe ble jeg ganske trøtt ( hadde trent hardt hos fysioterapeuten litt tidligere på dagen) og spurte om å få ligge på undersøkelsesbenken til legen kom. Sykepleieren som var der hentet en pute til meg, så jeg skulle ligge litt bedre. Hadde så vidt fått lukket øynene så kom en hyggelig ung lege inn. Han kikket på bildene mine og klemte på akkurat det stedet som gjorde vondt. Leger har en helt spesiell evne til å treffe det verste stedet..

Siden jeg snart skal inn til Oslo på etterkontroll, og det ikke var så mye å gjøre med det vonde, så hentet han en nymotens fatle og ville personlig kontakte min lege i Oslo og fortelle om funnet. Selv kunne jeg bare gå ned i røntgenresepsjonen og hente en cd med bildene på for å ta med til min kreftlege, for sikkerhets skyld. 

25 minutter etter at jeg kom til sykehuset var jeg ute igjen med en cd med bilder, armen i fatle og diagnosen kragebensbrudd. 

Er ikke det effektivt, så vet ikke jeg. 

Det er kanskje ikke så rart at jeg på mandag står opp på et ukristelig tidspunkt for å rekke bussen inn til Oslo. Da skal jeg bli med på en demonstrasjon mot nedleggelsen av Rjukan sykehus, som de hevder ikke gjør jobben sin. 

Med kragebensbrudd, vond rygg og en hofteprotese skal jeg gå med krykker opp Karl Johan, for at de folkevalgte skal få opp øynene sine og høre på folket. 

Håper du blir med. For styret i Helse SørØst er på god vei til å slette ikke bare Rjukan sykehus av kartet, men hele samfunnet vårt. Og det burde de ikke få lov til. 

Et opphold er over.

Etter seksten dager i Oslo var det veldig deilig å komme hjem i går. Drosjesjåføren ble helt trollbundet av det vakre landskapet han kjørte i, og ja det er vakkert i Telemark. 

Jeg har vært til behandling på sykehuset i Oslo. En behandling jeg håper vil fungere,  svar vil jeg få om noen uker..

Hatt mine daglige runder på denne steinharde benken, umåtelig fascinert over at det faktisk går ann og at det blir så presist. 

Er det noe som er sikkert så er det at det er kjedelig å være på sykehus. 

Men disse (og andre på avdelingen) har gjort det mer levelig. Vi har spist de fleste måltider i sammen, reist på utflukt til CCVest i sammen og vært på konsert med Siri Nilsen. 

Jeg er også så heldig å ha mye familie og venner i Oslo som har kjørt meg rundt

(Her tante på nittien i full fart på ring 3)

Tatt meg med ut for å spise, sånn at jeg faktisk fikk i meg noe middagsmat..

Og etter denne turen på Sagene lunsjbar ble det biltur i Maridalen. 

Med plukking av hvitveis til slutt. 

En søndag kom mor og far inn på besøk. En dag med mye kjøring på kryss og tvers av Oslo.

Først møttes vi ved Ullevål Hageby, før vi reiste på kunstutstilling på Kjelsås. 

Etter litt improvisert jazzmusikk ble vi sultne. Reiste helt til Bygdøy, før vi endte opp på Smalhans på St. Hanshaugen. 

Ikke et dårlig valg. 

Jeg har vært hjemme hos folk for koselige stunder,

det ene stedet som var under oppussing gav meg mye inspirasjon 

Sjekk det nydelige gulvet!!

Men jeg har også vært heldig å fått låne en leilighet, et lite fristed med god kaffe

Men mest av alt muligheten for at familien kunne komme inn en langhelg. Fikk oss noen timer i Frognerparken, da ikke statuer, men lekeplassen. 

Men besøket var så lenge siden at Mammahjerte blødde av lengsel på slutten.

 Da var det helt eventyrlig godt å komme hjem, bli møtt med klem etter klem og timer med "Se her nå mamma. Se", men det var litt utfordrende når alle tre ville ha min fulle oppmerksomhet hele tiden. 

Kvelden ble avsluttet med deilig kake. "Nesten bursdag for Mamma da.."

Nå skal det bli godt å bare være hjemme. 

En morgen på Frogner.

Jeg er sånn halvveis våken, i glippen mellom de mørke gardinene siver det inn et grått lys og jeg skjønner at det er ikke morgen helt ennå. Klokken viser halv seks og det er kroppen som vil opp, ikke hodet. Mens det går mer og mer opp for meg at jeg MÅ stå opp, så savner jeg akkurat nå en mekanisk seng eller en søsterhjelp. Korsryggen er stiv av smerter og det nytter ikke å rulle ut av sengen, kan jo bli enda verre resultater.. Med fingre og hender som smerter tar jeg et tak i madrassen og får dyttet meg opp i en slags sittende stilling, før jeg snur meg sakte utover kanten og dingler med bena. Nå MÅ jeg få opp farten og komme meg på do, så jeg finner krykkene og humper nedover gangen. Med benet strukket rett ut på det varme badegulvet kjenner jeg igjen søvnen overmanner meg. Jeg kommer meg inn på soverommet, nå i et mer behagelig tempo og legger meg under den fremdeles varme dyna. 

Neste gang jeg våkner så vet jeg at det er morgen. Damen i leiligheten over krysser taket mitt konstant med sine høyhælete sko og jeg kjenner at hele kroppen verker etter påfyll av medisiner. Hvorfor tok jeg ikke et sugerør i vannglasset, så slapp jeg å sette meg opp en gang til!?! Igjen samme prosedyre, bare denne gangen enda vondere siden kroppen er fri for smertestillende.. 

Med medisiner skvulpende i magen ligger jeg å lytter etter lyder som ikke er der, ser etter den andre i enden av dunlandskapet, men nei. Denne gangen er det 130 kvm med stillhet som venter meg og det føles tomt og ensomt. En ting er å ligge i en sykeseng og vite at det bare er meg, noe annet er å oppsøke et felles sted og finne det forlatt. 

Jeg legger meg på siden for å avlaste den vonde ryggen og sovner mens medisinene gjør jobben sin. 

Jeg våkner fra en drøm og aner ikke helt hvor jeg er. Telefonen piper og den travle hverdagen til alle de andre krever et svar fra meg. Det er rart å være så på siden av samfunnet og samtidig være med. 

Når andre er ferdige med lunsjen, er jeg ferdig med senga. Før jeg etter frokost finner sofaen. Går ikke ann å henge med, når kroppen sier nei og stopper helt opp. 

Har så mange planer

Men sånn som i dag, så går de lett i vasken. Klokken er halv tre, jeg ligger på sofaen under teppet og her har jeg vært i hele dag. Har ikke stelt meg en gang, er fremdeles i pysjen.. Så utrolig sliten i kroppen og når alt blir et skikkelig tiltak, da lukker jeg heller øynene og sover litt igjen. 

Kan egentlig høres deilig ut å tilbringe en dag sovende på sofaen, men kun når det er noe du ønsker, ikke når det er det eneste du orker..

Lite til ingenting..

For noen dager siden fikk jeg en stor dose stråling. Bare en gang og bare et sted, men nok til at kroppen vil reparere seg. Nå har det gått noen dager og nå kommer ettervirkningene. Kroppen har nok med reparasjonen og orker ingenting mer.

Derfor er dette dagen for å ligge i senga, holde øynene så vidt åpne, før de blir for tunge og jeg bare må sove. Mat har vært uaktuelt i dag, men heldigvis finnes det drikke med sugerør.. :)

Så der andre nyter solen langs vannet, pjusker litt i hagen eller suser nedover fjellsidene, så ligger jeg inne i en sykehusseng -helt knocka ut! 

Mandagens treningstur.

Det er rart med det. Når man har det eller kan det, så tenker man ikke over hvor heldig man er. Når man plutselig ikke har det eller kan det lenger, når alt det en gjør blir en stor operasjon som krever flere involverte, en slagplan og tilrettelegging av hjelpemidler. Ja, da kan det føles helt håpløst, eller så blir man bare så glad for alle de fremskritt en gjør.

Det har jo aldri egentlig vært noe problem for de fleste av oss å komme oss opp av stolen/sofaen/sengen for å hente litt å drikke, hente avisa eller gå på do. For en uke siden gjorde jeg egentlig alle disse (og flere til) med stor letthet. Litt vondt hadde jeg i hofta, men ikke noe morfinen ikke kunne holde unna. :)

Nå må sårdrenet løsnes, upiduralpumpen hektes ned, puter under bena fjernes, sengeryggen rettes ut, ballerinaskoene må på, knyttenevene mine plantes i madrassen og så snur jeg meg ut mot sengekanten mens en sykepleier geleider det syke benet etter. Når jeg nesten sitter på kanten senkes sengen ned, slik at jeg har bakkekontakt. Så kommer prekestolen inn i bildet. Jeg lurer bakhjula inn under senga, med venstre benet rettet fremover, kommer jeg meg opp ved hjelp av høyre ben og armkraft. Etter noen kraftige magadrag er jeg så klar for å gå. Med rett rygg og stort fokus på hvordan jeg setter føttene fremfor meg og hvor mye kraft jeg legger både på de forskjellige benene og armene. 

Etter en treningsøkt som denne, så er kroppen så utslitt at den hungrer etter iskald drikke, og det fortjener den jammen og når jeg så legger den ned på en nyoppredd seng. Jeg hjelper veldig til med tilretteleggingen for gåturen, men når den er over så kollapser jeg og lar sykepleierne fikse alt av puter, slanger og alt det andre som hører til.

I dag gikk jeg de trettifem meterne bort til vinduet i korridoren. Stod der og kjente på solen som varmet så godt at jeg svettet. I kveld stod jeg der og kikket på bilene som kjørte forbi på ringveien, mens blåtimen var på hell og alt var på vei til å bli svart.

Etter hver gåtur har jeg også vært på do. Egentlig et kapittel for seg selv, men det skal jeg ikke skrive om her eller nå. 

Men det går fremover på mange vis, men guri så deilig det var for en uke siden å bare "sprette" opp og ut, uten noe større problemer. 

Om ikke så lenge så skal jeg klare det igjen, og da enda bedre enn hva jeg gjorde forrige uke ;)

God kveld!

Sportssøndag

Jeg har trimma i dag. Fysio visste ikke noe om det, men jeg hadde bestemt meg for at rommet var for lite. Jeg skulle ut på gangen. 

Da jeg kom ut dit der gulvet var fargekodet bestemte jeg meg for å gå til den gule, men jeg satte meg ikke ned og hvilte på en stol, før jeg var ved den grønne stripen. Da hadde jeg gått 20 meter :)

Etter en liten pust i bakken, fikk jeg inn teknikken og gikk fra følgerene mine. Veldig kult!

Tilsammen så har jeg i dag gått 40 meter, men etterpå så sov jeg som en sten i 2 timer. Tar på å trene!

Gleder meg til fortsettelsen i morgen.

Jeg er på vei opp mitt fjell for å plante flagget mitt!

God søndag videre :)

En hellig stund på 506

I dag hadde vi en hellig stund på rom 506.

Jesus har jo sagt at "der to eller tre er samlet i mitt navn, der er også jeg." 

Jeg ble salvet i pannen og som før så brant det. Jeg kjente at vi fire som var i rommet var ikke alene. Vi fikk tekster, sang, bilder og kjente Guds hellige Ånd som var så nær. 

Tidligere denne uken har flere forskjellige "fått" tekster, setninger, ord uten helt å se sammenhengen, men når vi samlet oss, så samlet også disse tingene seg og vi fikk se en klarhet.

Nok er nok, og jeg skal overleve.

Jeg skal gå opp av den mørke kjelleren, skritt for skritt opp trappen. På veien skal jeg lære mer om Gud og Jesus, og når jeg møter Jesus på trappen, så er ikke det for å tilbringe tid i Himmelen med han, men for å holde meg tett inntil han resten av livet.

Min familie, slekt og venner skal ta av seg sin sørgekappe og finne frem sine gledesklær, for det skal bli en gledens dag når jeg er fri fra fangenskapet! Gled dere med meg, for det vil bli en god dag :D

Ha en velsignet kveld videre!

Herren velsigne deg og bevare deg.

Herren la sitt ansikt lyse over deg og være nådig.

Herren løfte sitt åsyn på deg, og gi deg fred.

Livet er fullt av kontraster.

Og akkurat det har jeg fått kjenne på de siste dagene. For bare noen dager siden så hadde jeg denne utsikten 

Nøt livets gode dager med sommer, sol, mangois, ikledd en knallblå bikini og en flott ny hatt

Livet var faktisk bare så godt!

På tirsdag kveld skulle jeg bare flytte på Pusen, slik at hun ikke skulle falle ut av sengen å slå seg. Det var ikke hun som slo seg, det var meg.

På et øyeblikk så hørtes et knas og lårhalsen min brakk tvers av! 

Jeg har født tre barn med minimalt med smertelindrende medikamenter og hvis jeg kunne kombinert alle disse tre fødslene, så var smertene ingenting imot det jeg kjente på tirsdag. Jeg skrek ned i madrassen, hylte, hulket og bet på madrassen, mens snørr og tårer fosset! OJeg klarte ikke å kontrollere mine smerter, de var så ekstremt intense og det aller verste jeg har kjent. 

AMK, legen og venner kom raskt på pletten, men for meg kjentes det som en evighet. 

Etter opphold på intensiven på Rjukan sykehus, helikoptertur til Rikshospitalet, før en ambulansetur til Radiumhospitalet hvor jeg ble operert på torsdag.

Ulikt de fleste andre 32-åringer så har jeg nå en hofte av metall og vil alltid pipe i sikkerhetskontrollen.. ;)

Livet er fullt av kontraster og veien man går er ikke alltid en highway, og akkurat nå føler jeg at jeg og min familie har fått litt nok.

I dag har jeg sovet ut narkosen min, i morgen skal jeg opp og stå på min nye hofte. For fysioterapeuten vil ikke la deg hvile, men jobbe, trene og komme seg videre i livet.

Borte bra, men hjemme best

især når borte er forbundet med sykehus, leger og masse spørsmål, og hjemme er forbundet med ro.. 

Sånn så jeg ut mens jeg satt på venterommet, minuttene sneglet seg avgårde og jeg prøvde å få tankene over på noe annet mens jeg blafret gjennom et ukeblad. Hadde forberedt meg på det verste, gruet meg max og fylt magen til randen av bekymringer..

Sånn så jeg ut når jeg satt å ventet på banen, på Montebello-stoppet. Det var kaldt, vinden blåste surt og rumpa frøs nesten fast i trebenken, men inni skjerfet smilte jeg stort. 

"Det hadde begynt å snø igjen. Store krystaller laget et vakkert mønster på den sorte jakken og håret som flommet nedover ryggen. Hun så ikke lenger på snøen som frosne tårer som himmelen sendte over henne, men englestøv og gode ønsker. Hun stoppet opp i virmelen av travle byfolk, vendte ansiktet opp og smilte takknemlig. I et lite øyeblikk var hun tilbake i barndommens verden, mens kalde flak smeltet på tungen og forsvant sammen med bekymringer, frykt og redsler."

Etter Grandiosa-middag rundt et stort bord med mange venner, hyttetur i vinduskarmen, lørdagsgodteri på en onsdag, utpakking fra en Oslo-residens, så ristet (elendig føre mellom Kongsberg og Gransherad..) vi oss hjem til Rjukan igjen og feiret med sushi og britisk krim.

Etter en kort natt med besøk av ny kretsmester i turning, så er første dose med ny medisin inntatt og jeg ser frem til at kreftcellene nå skal begå massedrap på seg selv og sine frender.

Farvel til overgangsalder og hetetokter (dere vil ikke bli savnet!!) og hallo til tørre hender og føtter (isi pisi..!), jeg skal leve!!

Takk for all forbønn, det har hjulpet! :D

Gode gjerninger

"Hva kan jeg gjøre for deg?!"
"Hvordan kan vi hjelpe dere?"
"Er det noe du trenger så bare si ifra.."

Julen 2012 feiret vi hos svigermor og mannen, og det var det første ordentlige pusterommet som vi hadde hatt på mange måneder. Der i roen, freden og ettertanken fikk jeg tid til å puste og kjenne på hvordan livet som trebarnsmor var. Det var hektisk og den høsten som da var forbi hadde vært ganske så tung, fysisk og psykisk. Jeg følte meg fryktelig ensom og forlatt og egentlig litt venneløs.

2013 var ikke blitt to uker gammelt, før alt dette var snudd på hodet. Det var ikke bare selve livet som var snudd opp ned og på vranga, men også min oppfatning av verden rundt meg. Jeg var ikke lenger forlatt, ensom og en ubetydelig person, men kommet midt oppi mange menneskers tanker, bønner og dagligliv. Ikke bare de som var i min umiddelbare nærhet i hverdagen og familien, men for et stort antall mennesker verden over.

Nå har det gått et helt år.

For meg så har det egentlig ikke vært et grusomt år. Selvsagt har jeg gjennomgått prøver, behandlinger og traumer som jeg aller helst skulle vært foruten. Fysisk og psykisk, men det verste er en følelse. En følelse av at noe utrygt som har sneket seg inn i familielivet vårt. Det å ha en alvorlig kreftsykdom, som ikke bare påvirker meg, men alle oss. Plutselig slår den til, og tidspunktene passer aldri!

Men sykdommen har også ført med seg veldig mye godt. Jeg kjenner meg veldig rolig (noe jeg har gjort fra første stund) for jeg vet at dette styrer ikke jeg. Kontrollen over eget liv må gis over til de som med sin viten, vil gjøre alt for at jeg skal overleve. Men det aller beste har vært alle disse dryppene av gode gjerninger. Blomstene på døra. Postkassen full av blader. Middagsinvitasjoner. Barnepass når man egentlig ikke skal noen ting. Kort i posten. En nymåket gårdsplass. Det varmer så ufattelig masse, dere skulle bare visst hvor mange gledestårer det har blitt oppigjennom året..

Hvis det blir som onkologen min har forespeilet så vil jeg nok om kanskje bare to uker være igang med cellegift. Virkelig ikke det jeg hadde lyst til akurat nå. Jeg anser meg nå som så ferdig med det her sykdomsgreiene, men som sagt kreftsykdommen slår til når det passer den..
Men hvis det er det som skal til for at jeg skal komme meg igjennom dette, overleve og komme videre med livet mitt (og vårt), så er det bare å bite tenna i sammen og håpe på det beste.

Takk til alle dere som stiller sånn opp for oss. Ber og ber, og gir aldri opp. Sender tanke etter tanke, bønn etter bønn opp til Gud om at jeg skal bli helbredet. Jeg tror helt og holdent på at Gud vil helbrede meg, men jeg vet desverre ikke hvordan Hans timeplan og kalender ser ut..
Hvordan tiden fremover blir for oss, er igjen ganske uvisst. Blir jeg dausjuk, går det greit, får jeg ingen bivirkninger, jeg aner ikke. Ikke skal jeg søke på nettet etter "resultater" heller.

Jeg vet desverre hvordan det er å være på utsiden når noen er rammet av alvorlig sykdom, der man så gjerne vil hjelpe, men ikke vet hvordan. Jeg får daglig spørsmål om vi trenger hjelp til noe og i såfall hva. Svaret mitt må bli (akkurat nå) kom på besøk, ta meg med ut, få tankene mine vekk og over på noe annet. Men har du ikke muligheten, så ikke fortvil. Bruk din energi på å hjelpe noen i din umiddelbare nærhet, familie, venner, nabo, kjente, ukjente. Alle trenger vi å få og gi gode gjerninger i hverdagen vår.

God helg!

Vel anvendte penger?!

I dag har jeg hatt en liten bytur. Snøen lå fjærlett i gatene, temperaturen var deilig og kjære tre bein humpet rundt i gatene.. Etter en kaffe på kafeen og med en pose full av bokskatter fra biblioteket, fikk jeg tak i hva jeg trengte og ønsket meg. En ny hårbørste!

Det ble en Tangle teezer (takk for tipset Trine!), som er helt fantastisk å greie håret med. På dagens kveldstell var det ingen jenter som ropte og hylte, mens jeg prøvde å få ut de verste flokene. Guttungen ble helt salig når jeg greide han og Mannen likeså, selv har jeg ordnet mye med håret i kveld ;)

Har hørt så mye skryt om Moroccanoil, så da prøver vi ut en slik oljemikstur, slik at Barbiedukke-hår blir et fremmedord i dette huset.

Den gamle børsten ble i sin tid kjøpt på Swindons mest besøkte butikk, Poundland, og har den siste måneden blitt holdt litt sånn håpløst i sammen med en strikk. Det var en fryd å få kastet den.

Egentlig ganske så korttenkt og tåpelig av meg å gå hen å kjøpe flotte hårprodukter nå, for hvis det går som jeg har blitt forespeilet, så venter det meg cellegiftbehandling om bare noen få uker. Så mye gufne bivirkninger som den medisinen kan gi, så ser jeg ikke akkurat frem til det. Liksom ikke sånne planer jeg hadde for 2014..

Men jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe og orker ikke bruker mye tid og energi på noe som kanskje ikke vil komme til å skje, derfor velger jeg å se på det med naive øyne og ikke google noe som helst (!!), mens jeg børster mitt lange hår fritt for floker..

God kveld i stuen! :)