Til meg og alle dere kjære som følger meg.

Det var ikke en drøm, for jeg sov ikke. 

Det var ikke noe jeg fant på selv, for bildene var ikke mine.

Det bare kom til meg, som en vakker fortelling.

" Hun stod der i sin grå kjole med den sorte ulljakken hengende tungt nedover armene. Hun kikket opp og så ballongen sveve oppover og oppover, fortere og fortere til værs. Det hadde bare vært et lite øyeblikk uoppmerksomhet og så hadde hyssingen glidd ut av grepet hennes.

Mens ballongen steg og steg, sank hun selv lenger og lenger ned. Skoene ble våte, kjolen og jakken fyltes med vann og truet med å trekke henne ned, mens håret floket seg fast i det rotete underlaget. Hun kjempet ikke i mot. Bare la seg ned i fosterstilling, lukket øynene, klar for å drukne i en dam av egne tårer.

Det er det her som er slutten. Eller begynnelsen på slutten.

Det er sånn det er å dø...

Nå er det bare smerte, tårer, svette, oppkast, diaré, vonde krampetrekning og dårlige tanker igjen. Det er slutt. "Men jeg vil ikke dø, jeg vil leve!!!", skrek hun mens snørr og tårer dannet sorgerenner nedover ansiktet hennes. 

Hun var helt klar for at det ikke nyttet mer, men det var ikke de rundt henne.

Med kraften av venners gode tanker, positiv energi og kraftfulle bønner, ble tårene stilnet, smertene avtok og hun ble løftet med silketråder opp fra sitt våte element. Hun åpnet sakte øynene og satte seg opp. Rundt henne på alle kanter stod et hav av mennesker, nære, kjære, kjente og ukjente, alle holdt de en heliumballong i hånden. 

Hun reiste seg opp og så at denne fargerike menneskemengden som strømmet mot henne, hvor enn hun kikket så kom det flere til, fra alle verdens kanter. Som en gråsort lavastrøm med fargerike prikker bygget den seg opp under henne. De løftet henne opp.

Hun merket at hun steg og steg høyt til værs, som et fjell av gode mennesker. Hun kom opp av mørket og til den lyse himmelen. Hun fikk øye på den røde ballongen sin, strakte seg ut og grep et hardt tak om hyssingen.

Med ballongen trygt bevart i armene hennes forandret himmelen seg til mørk scene og hun hørte en stemme bak seg spørre om hun ville se hva som hadde foregått mens hun hadde ligget i dammen sin.

På en mørk scene foran henne lyste en spotlight på en mørk skikkelse som lå sammenkrøket på gulvet. Plutselig forandret spotlighten seg til en kjempestor mann med skinnende sølvhvit rustning. Han stod med et ben på hver side av skikkelsen på gulvet og i armene sine hadde han et stort sverd som han svingte rundt, og over seg i store bevegelser. Håret hans danset med.

Monsterne som stod rundt på alle sider, prøvde å angripe med sine store sverd, men gav etterhvert opp og stakk heller sverdet i sitt eget hjerte. Da de gjorde det forandret de utseende og krympet ned til så liten størrelse at de pilet forskrekket rundt og gjemte seg igjen. 

På gulvet våknet skikkelsen opp og tok i mot hånden til den hvitkledde og reiste seg opp. Og med ett hørtes høy sang fra alle kanter;

"The name of the Lord is

 a strong tower,

the rightous run in to it

 and they are saved

Blessed be the name of the Lord,

Blessed be the name of the Lord,

Blessed be the name of the Lord,

Most high. "

Jeg vet ikke med deg, men for meg så kom dette rett fra Gud.