Et utfyllende svar til en leser..

For noen uker siden så skrev jeg et innlegg. Et innlegg om hvordan hverdagen min er, både på godt og vondt. Jeg fikk noen kommentarer, en svarte jeg på med en gang, den andre følte jeg ville gi et litt mer fullstendig svar til.

Det stod:

" With all due respect, mener du å si at det du kaller forbønn kan fjerne kreft? Eller at han gjør det hvis mange nok ber pent da? Og om man dør likevel, hva heter det da "Det var en mening med det"? Hilsen en som også har kreft, men som ikke trenger forbønn"

Det var og vil alltid være jeg som må gjennomgå de fysiske og psykiske prøvelsene, men jeg trenger ikke å gjøre det alene. Jeg tror at Gud passer på meg og at Han vil det beste for meg. Det vil ikke dermed si at jeg som kristen skal sveve på en rosa sky, men Han vil med sin hellige ånd være nær.

Da jeg fikk min kreftdiagnose så var det så alvorlig og overveldende at jeg kunne ikke gjøre annet enn å be om hjelp. Hjelp fra familie, hjelp fra venner og hjelp fra menigheten. Noen stod så nære at de hjalp meg med det praktiske, andre var så fjerne at de hjalp meg med å be. Jeg trengte ikke be til Gud om helbredelse for det var det et bønnenettverk (som ble verdenomspennende) som gjorde det for meg. Gud så hva jeg trengte før jeg så det selv.

Med sitt hellige nærvær så er Gud tilstede. 

Han er i bussjåførens smil. Han er i klemmen fra en barnehagetante. Han er i de vennlige ord som uttales i en forbigående samtale. Han er i de ømme blikkene jeg får. Han er i de vakre blomstene som kommer på døra. Han er i styrken som de andre sier jeg har. Han er i oppmuntringene når livet ikke blir helt som forventet. Han er i alle de gode tanker som tenkes om meg og min familie. Han er i de folede hendene som ber om Guds velsignelse over mitt liv.

Jeg har et stort ønske om å bli gammel, hvithåret og ha ansiktet fullt av rynker, mens huset er fullt opp av barn og barnebarn, og min kjære mann ved min side. Men om jeg får 30 eller 3 år, så vil jeg at det skal være gode år. År fulle av kjærlighet og gode opplevelser.

Men til svaret ditt.

Jeg tror av hele mitt hjerte at Gud kan helbrede meg. Jeg tror at Gud med legevitenskapen vil gjøre meg frisk. Jeg tror at den forbønnen som jeg har fått har vært en vesentlig grunn til at kreften har gått så mye tilbake. Jeg tror at Gud gir meg styrke til å takle sykdommen i min hverdag. Dette er noe jeg tror, jeg vet ikke, men jeg velger å håpe at det vil gå i oppfyllelse. 

Hvis det nå ikke skulle gå den riktige veien, så håper jeg at jeg klarer å være positiv helt til slutten. For det er hyggeligere å være sammen med noen som smiler og ler, enn noen som tar sorgene på forskudd. Selvsagt vil jeg bli lei meg, for jeg vil jo miste selve livet, men jeg trenger ikke miste livet mens jeg ennå lever.

Tror jeg slutter her..

Lykke til med alt ditt, oppi alt annet.

Ønsker deg og alle andre lesere en fin helg :)