Borte bra, men hjemme best

især når borte er forbundet med sykehus, leger og masse spørsmål, og hjemme er forbundet med ro.. 

Sånn så jeg ut mens jeg satt på venterommet, minuttene sneglet seg avgårde og jeg prøvde å få tankene over på noe annet mens jeg blafret gjennom et ukeblad. Hadde forberedt meg på det verste, gruet meg max og fylt magen til randen av bekymringer..

Sånn så jeg ut når jeg satt å ventet på banen, på Montebello-stoppet. Det var kaldt, vinden blåste surt og rumpa frøs nesten fast i trebenken, men inni skjerfet smilte jeg stort. 

"Det hadde begynt å snø igjen. Store krystaller laget et vakkert mønster på den sorte jakken og håret som flommet nedover ryggen. Hun så ikke lenger på snøen som frosne tårer som himmelen sendte over henne, men englestøv og gode ønsker. Hun stoppet opp i virmelen av travle byfolk, vendte ansiktet opp og smilte takknemlig. I et lite øyeblikk var hun tilbake i barndommens verden, mens kalde flak smeltet på tungen og forsvant sammen med bekymringer, frykt og redsler."

Etter Grandiosa-middag rundt et stort bord med mange venner, hyttetur i vinduskarmen, lørdagsgodteri på en onsdag, utpakking fra en Oslo-residens, så ristet (elendig føre mellom Kongsberg og Gransherad..) vi oss hjem til Rjukan igjen og feiret med sushi og britisk krim.

Etter en kort natt med besøk av ny kretsmester i turning, så er første dose med ny medisin inntatt og jeg ser frem til at kreftcellene nå skal begå massedrap på seg selv og sine frender.

Farvel til overgangsalder og hetetokter (dere vil ikke bli savnet!!) og hallo til tørre hender og føtter (isi pisi..!), jeg skal leve!!

Takk for all forbønn, det har hjulpet! :D