Mandagens treningstur.

Det er rart med det. Når man har det eller kan det, så tenker man ikke over hvor heldig man er. Når man plutselig ikke har det eller kan det lenger, når alt det en gjør blir en stor operasjon som krever flere involverte, en slagplan og tilrettelegging av hjelpemidler. Ja, da kan det føles helt håpløst, eller så blir man bare så glad for alle de fremskritt en gjør.

Det har jo aldri egentlig vært noe problem for de fleste av oss å komme oss opp av stolen/sofaen/sengen for å hente litt å drikke, hente avisa eller gå på do. For en uke siden gjorde jeg egentlig alle disse (og flere til) med stor letthet. Litt vondt hadde jeg i hofta, men ikke noe morfinen ikke kunne holde unna. :)

Nå må sårdrenet løsnes, upiduralpumpen hektes ned, puter under bena fjernes, sengeryggen rettes ut, ballerinaskoene må på, knyttenevene mine plantes i madrassen og så snur jeg meg ut mot sengekanten mens en sykepleier geleider det syke benet etter. Når jeg nesten sitter på kanten senkes sengen ned, slik at jeg har bakkekontakt. Så kommer prekestolen inn i bildet. Jeg lurer bakhjula inn under senga, med venstre benet rettet fremover, kommer jeg meg opp ved hjelp av høyre ben og armkraft. Etter noen kraftige magadrag er jeg så klar for å gå. Med rett rygg og stort fokus på hvordan jeg setter føttene fremfor meg og hvor mye kraft jeg legger både på de forskjellige benene og armene. 

Etter en treningsøkt som denne, så er kroppen så utslitt at den hungrer etter iskald drikke, og det fortjener den jammen og når jeg så legger den ned på en nyoppredd seng. Jeg hjelper veldig til med tilretteleggingen for gåturen, men når den er over så kollapser jeg og lar sykepleierne fikse alt av puter, slanger og alt det andre som hører til.

I dag gikk jeg de trettifem meterne bort til vinduet i korridoren. Stod der og kjente på solen som varmet så godt at jeg svettet. I kveld stod jeg der og kikket på bilene som kjørte forbi på ringveien, mens blåtimen var på hell og alt var på vei til å bli svart.

Etter hver gåtur har jeg også vært på do. Egentlig et kapittel for seg selv, men det skal jeg ikke skrive om her eller nå. 

Men det går fremover på mange vis, men guri så deilig det var for en uke siden å bare "sprette" opp og ut, uten noe større problemer. 

Om ikke så lenge så skal jeg klare det igjen, og da enda bedre enn hva jeg gjorde forrige uke ;)

God kveld!