Rapport fra DNR

Når en våkner i halv sju tiden om morgenen, etter en natt med mye vondt i ryggen, da er det ikke gøy at dagen faktisk begynner og en ikke bare kan snu seg rundt og prøve å få noen få timer til. I dag var en sånn dag med mange ting på programmet, litt for mange ting til at jeg følte meg komfortabel.

Når du våkner opp med intens hodepine og aner ikke hva du skal gjøre for å bli kvitt den, da anbefaler jeg ikke en MR av hodet. Ikke bare må en ligge på en av disse spisebordkvalitetsbenkene som sykehuset har, eller ligge superduper musestille med hodet godt puttet inn i en metallhjelm, men når en etter en liten stund blir bombardert med intens lyd (som går igjennom hørselsvern og ørepropper) så er spørsmålet; hva fokuserer man på eller vekk fra? Den intense lyden, smerten i hodet eller ryggen som holder på å si stopp? 

Mens det sier PIIIPdunk, PIIPdunk tenker en at det er ikke så ille. Så begynner piiipDUNK, piiipDUNK etterfulgt av flere forskjellige varianter av lyd og dunking, og tilslutt rister kroppen av alle dunkene og jeg skjønner ikke at bildene kan bli så veldig klare.. Etterpå suser det i hodet som etter en storslagen konsert, før flere lyder og dunker begynner igjen og sånn holder det på i nærmere førti minutter.

Nei, MR av hodet er ikke en god start på en mandag med hodepine.

Jeg liker å sove, sover endel dårlig og drar gjerne natten utover morgenen, men når du sovner i gangen på utsiden av CTundersøkelsesrommet, da er du trøtt! Ligge sånn like før en sovner, for så å bli vekket og lagt på en ny spisebordkvalitetsbenk og en ny runde med undersøkelser. Heldigvis ikke så lang og ikke med mye lyd, men dagen blir allikevel brutt opp flere ganger.

Så får man seg en liten halvtime på øyet før en igjen blir hentet av portør, trillet rundt i korridorene på sykehuset og må legge seg på nok en vond benk, da begynner kroppen og hodet å få så nok, at en går rundt som en zombie. Etter litt elting og velting på bordet (for å få meg til å ligge helt millimeterperfekt) så venter nok en intens lyd. (Guri! Nå eksploderer snart hodet mitt!) Men etter bare noen få minutt er det hele over og glemt. Ferdig med tre, kun sju igjen.

Men om jeg ligger førti minutter eller fire minutter, så stivner kroppen helt og det er klinisk helt umulig å forflytte seg på egenhånd, så de hvite englene tar et godt grep i armer og rygg, får meg opp i sittende sakte nok til at jeg ikke får blodtrykksfall, før jeg stabrer meg ut til senga, kryper oppi og belager meg på søvn.

Og når dagen blir sånn, så er det kanskje ikke så rart at jeg kl åtte på kvelden, fremdeles har på meg pysjen og håper at a) bildene ble såpass gode at jeg ikke må gjøre det om igjen og b) at de ikke finner noen flere hvite ansamlinger av kreftceller, hverken i indre organer eller hodet.

Så noen mandager er bare litt sånn rare..