En indre kamp.

"Etter et par tre dager vil du kjenne at strålingen vil begynne å ha en effekt. Du vil føle deg litt slappere enn normalt og ha et større behov for å hvile."

En av mine kvalifikasjoner er det at jeg er god på å slappe av på biltur og det er mange ganger at jeg kan lukke øynene og kjenne at nå var det godt å hvile. Men jeg tar meg jo aldri egentlig den friheten det er å bare slappe helt av. Kan jo hende jeg kan gå glipp av noe...

Men nå har jeg ingenting jeg skulle sagt. Plutselig som lyn fra klar himmel, så kommer en helt ufattelig lammende følelse. Den er så tung, så ulidelig tung og helt umulig å riste av seg. Den setter setter seg i bena, armene, skuldrene og til og med fingrene kjennes ut som om de veier ti kilo for mye! Og når man har ti fingre, så blir jo det kjappe hundre kilo bare der..
Nå jeg bare lukke øynene og kjenne hvordan kroppen går inn i en stillstand og slår seg selv på stand by-modus. Og passer det ikke helt å sove (når man venter på regningen, grønn mann eller pusser tennene..) så er det jo bare å åpne øynene. Men tilslutt har jeg ingenting jeg skulle sagt for øyelokkene veier jo også noen kilo..

Akkurat nå foregår det en helt vanvittig heftig kamp inne i kroppen min. Det stråles med kraftig styrke over et stort område på kroppen min, kroppen min er full av gode og vonde medisiner og alt det syke skal ut. For en mekanisme som til vanlig aldri får noen medisiner enn en paracet i ny og ned, så skjønner jeg jo at det her er en heftig overgang. Kroppen min jobber nå konstant, hele tiden, natt og dag, for å bli frisk! Så da er det egentlig helt okay at den innimellom er så sliten at den bare må gå helt i dvalemodus, så får det bli min oppgave å lytte til min egen kropp, slå av hodet mitt og la den synkende følelsen ta helt overhånd.

For akkurat nå er jeg ikke herre over min egen kropp, jeg er satt på sidelinjen.