Der magien skjer!

Stort flott, luftig under taket, behagelig romtemperatur, litt deilig musikk i bakgrunnen (helt til Bono bestemte seg for å hoppe, harke og tøyse..) og midt i tommet står det en snedden sort steinbenk. En kan nesten trekke tråder til gammeldagse offerbenker, men det blir for drøyt;)

Oppå benken plasseres jeg etter millimillimillimeter og stabiliseres med en heldekkende ansiktsmaske. Masken er av all annen kvalitet og kan IKKE sammenlignes med de flotte, mykgjørende og føle-seg-som-ny-maskene man får på Bodyshop... Masken min er hard, tett, strammer og skal sitte som et skudd der den klipses fast til underlaget. Når den er på, så kommer jeg virkelig ingen vei.. Så er det pip, bip, summing, litt during, noen teiper som festes, sprittusjmerker som skribles på, mer bibing og fiksing. Alt mens jeg bare må konsentrere meg på å puste rooolig, slappe av, ikke tenke på masken som føles tre nummer for liten, men vite at om pittelitt, bare pittelitt lenger nå, så skal den av.. pust rooolig...

Mens jeg ligger der perfekt og stille som er min oppgave, så fikser et strålende lys resten. Det går rett på angrep, ikke noe nøling og oppdraget er å drepe det som drepes skal! Jeg kjenner jo ingenting, det brenner ikke og det gjør ikke vondt -og det er nesten litt rart med tanke på hvor heftig det faktisk er. Det forgår en indre maktkamp inne i kroppen min, de vonde begynner nok snart å skjønne at de er et tapende lag, for mot vitenskap, medisin, legene, lyset og ikke minst Gud som overvåker det hele, så har de ikke noe der å gjøre.

Litt ekstremt kraftig strålende lys i noen uker (inneklemt i min ubehagelige maske..), vel det klarer jeg helt fint, når resultatet er et langt liv. Et langt godt liv med verdens beste mann, våre elskede barn og alle de gode vi har rundt oss. Jeg kan ikke skjønne annet enn at livet mitt blir bare bedre og bedre -og jeg er så takknemlig og velsignet!