Hvitt og hvitt, og hvitt i hvitt.

Overalt hvor jeg ser så er det hvitt. Luften er så full av snø av fjelltoppene ikke synes, åpner jeg døren så virvles fnuggene inn og smelter i samme sekund. Vender jeg ansiktet mot vinden, må jeg lukke øynene mens nesen blir kald og våt.

Det er endelig blitt ordentlig vinterføre her og det er et vakkert syn.

I dag tok jeg meg en liten tur rundt Admini. Vasset i snø til knærne og kjente gleden i hjertet mitt. 

Hun hevdet sikkert at det ikke gjorde henne noe..

men hun så litt kald ut der med bare bryster og en topplue av snø.

Trærne er tynget ned som en treårings forsøk på muffinsglasur.

Men snøen lager også sterke kontraster og hjelper oss med å se noen konturer klarere.

Trærne rammer så fint inn et landskap i hvitt.

Men i alt det hvite, så vil alle vårens malejobber lyse mot en som på høylys dag. 

Admini står der på toppen og er riktig så staselig.

Et flott bygg over en tidsepoke som er forbi, men som i disse dager blir gjenskapt etter beste evne.

En inngang for hjelpere og en inngang for de viktige, ikke helt vanlig praksis i dagens Norge...

Standhaftig er det uansett.

I går var vi en tur oppe i bakken. Gleden over å ha en ekstra helgedag midt i uken, er jo at en kan gjøre ting sammen som en ikke fikk tid til forrige helg.

Stå på slalom.

Kjøre kjelke.

Eller spise pølser fra termos, med kalde røde kinn.

Det er deilig å være inne, tenne lys, fyre i peisen.

Sette seg ned med en god bok ("Munch" av Steffen Kverneland anbefales på det varmeste. Et utsøkt stykke arbeid over en kunstner uten sidestykke.)

Og vente på den blå timen.

Om dagen ser det sånn ut, men øyestraks ser det slik ut

Guri, så vakkert!!

Et vakkert blått strøk over alle detaljer, mens man gjør ferdig middagen og tenner litt flere lys.

Det er godt å leve.

Både i et hvitt og et blått landskap.

God middag!