Små hindringer i hverdagen..

Oppgaver og ting som jeg før gjorde uten å tenke på det, er nå noe som utløser smerter eller enkelt og greit ikke går ann å gjøre. Det er utrolig frustrerende å kjenne på hvordan viljen er så mye større enn det kroppen klarer å gjennomføre.

Ta noe så enkelt som å strekke seg etter noe som er på en hylle høyt oppe. Nå er ikke jeg verdens høyeste person, men det har da aldri vært noe problem å ta ned stabelen med glassboller. Nå derimot går det ikke å strekke armene opp for så å bruke krefter (som jeg tydeligvis ikke har..) for å løfte noe ned. Enten må jeg spørre Mannen om hjelp eller bruke trappekrakken (som jeg fikk av Mannen til bursdagen..) for å fortsette med matlagingen.

En annen ting som jeg sliter med er luking. Noen vil nok hevde at jeg er skikkelig heldig som desverre ikke kan tilbringe sommeren med hodet ned i blomsterbedene for å gjøre det fint. Men jeg liker å luke. Jeg har riktignok ikke så mange bed å luke, men det jeg liker er å se resultater og hva gir vel bedre resultater enn en blomstrende hage om sommeren?! Nakken min er ennå så svak at den ikke klarer å holde hodet mitt stabilt når jeg ligger på alle fire. Og det går ikke bare utover hagen, men det setter også en stopper for å leke med minstemann (som trives veldig godt på gulvet).

Noen ganger så ligger gutten ute på piknikteppet og leker i skyggen. Jeg prøver å ligge ved siden av han og leke, men.. Uansett hvordan jeg prøver å sitte, ligge eller holde kroppen min sånn halvveis oppe, så stritter den imot. Så nok en gang så må jeg sette meg i en ordentlig stol ved siden av og trene på å rette meg opp i ryggen, senke skuldrene og holde hodet mitt som en Masai-kvinne.

Om morgenen inntreffer en annen "liten og ubetydelig" bivirkning av den hormonelle kreftbehandlingen min. Muskler og ledd er så stive, såre og ømme at det å klemme en ørepropp flat er vondt, men det verste er de ti første stegene.. Absolutt alt i kroppen min er stivt, vondt og har virkelig ikke lyst til å forflytte seg. For å si det sånn, det er lenge siden jeg spratt ut av senga om morgenen..!

Det er mange andre eksempler på småting som ikke funker.. 

Tilte hodet bakover for å få i meg den siste supen i colaboksen. Ligge på magen å lese. (Seriøst! Det skal ikke mer enn ti sekunder før korsryggen er helt ødelagt!) Legge minstejenta ned i sprinkelsenga. Snu hodet kjapt for å sjekke blindsoner ved bilkjøring (blir ofte lang venting for å være helt sikker på at det ikke kommer noen biler..) 

I kveld prøvde jeg meg på å klippe kantene rundt plenen vår (By the way.. Gressplen må være den mest krevende planten å ha i en hage.. :P ) Det gikk heldigvis ganske så bra for klipperen er liten og lett, men etter en stund så kjente jeg det i korsryggen. Da var det ikke bare for meg å slutte, for jeg hadde laget meg en liten "regel" om at jeg skulle holde på til tråden røk og det var ikke lov å mose klipperen inn i en stein for at tråden skulle ryke. Så det endte med at alle kantene ble tatt... Ble veldig fint, men jeg vet jo allerede nå at morgendagen vil bli en hekle-lese-sofa-dag.. 

Ja, og det blir ikke bare hekling og lesing på programmet i morgen. I morgen er jo den månedlige legetimen min -hurra! Reise opp til fastlegen, levere fra meg en sprøyte (like tykk og svær som de en ser i museumsmontere), for at han skal implantere en dings i magefettet mitt (sånn tårene-spruter-vondt) som i løpet av kommende måned vil stoppe østrogenproduksjonen min. 

Jeg vet jeg skal være glad for at kreftbehandlingen er så effektfull og lite synlig i hverdagen, men det hadde bare vært så himla godt å bare.. ja.. sluppet alt det her.. 

Men. Sånn ble det ikke.. 

Det eneste jeg kan trøste meg med er at det går fremover og for bare noen måneder siden så kunne jeg jo ikke engang løfte eller holde på den aller minste ungen min, gå uten en stokk (ikke visst jeg da at jeg faktisk hadde et brudd i bekkenet..) eller stå hele tiden mens jeg tok en dusj.

Så hvis det fortsetter i samme tempo, så har jeg jo egentlig bare gode dager å se frem mot:)

En deilig tanke på slutten av en lang dag, før jeg i morgen skal se det positive i situasjonene.

Unntatt kanskje akkurat når sprøyta blir satt..