Så banker det plutselig på døra og livet som du kjenner blir borte på null komma niks. Idag skal du ikke på skolen, du skal ikke treffe venninnene dine, du skal ikke treffe klassen din, du skal ikke lenger være her -for Politet har kommet for å hente deg, foreldrene dine og den lille søsteren din.
Fra nå av skal du bo i Bosnia.
Bildet er lånt fra Nrk og saken de skrev.Verona og hennes familie er en av alle disse familiene som det snakkes så mye om i mediene om dagen, to av disse asylbarna som er født her og har levd hele sitt liv i Norge. Jeg kjenner ikke saken og det kan fint hende at Norske myndigheter har rett med tanke på at de ikke har krav på opphold i Norge, men hvorfor må de bruke så himla lang tid på å bestemme seg!!
Familiene sitter jo ikke inne på et rom og venter på svar, de lever et liv midt i blandt alle oss alle. Barna lærer seg norsk, får gode venner, et sterkt nettverk, de er som alle andre norske barn (unntatt at de må leve med frykten over at alt de kjenner kan bli borte...)
Jeg kjenner ikke denne familien, men som badevakt på Rjukanbadet har jeg ofte sett Verona sammen med gode venner, og i et lite lokalsamfunn så møter man jo på hverandre. Jeg føler med alle de som ikke lenger skal tilbringe hverdagene sammen (alle har vi vel en god venn som flyttet fra oss når vi var små...) og det tomrommet som er igjen etter de. Alle de som kommer til å merke av dagens dato, som da alt endret seg.
Jeg kjenner et tungt sukk inni meg og kan virkelig ikke gripe hvor stor denne tragedien er for de involverte, men jeg tenker på de alle og synes det er umåtelig trist.
Må Gud være med dere på veien..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar