En stille oase.

Idag hadde jeg besøk av presten. Det var et godt besøk, hvor han fikk meg til å innse at måten jeg takler sykdommen min på er å liksom være så praktisk. Helt fra starten så har jeg tatt det ganske så kaldt og rolig, og på en måte sett hvordan vi praktisk løser denne floka. Siden jeg ikke kan være med på det som daglig skal fikses og ordnes, jo så "lager" jeg oppgaver til meg selv. Jeg skisser opp i hodet til detalj hvordan jeg kan lage nye lamper, hvordan stua skal ommøbleres og hvordan det best lar seg gjøre å organisere kjellerrotet på, når tid vi kan være ferdig med oppussingen oppe og når det lønner seg å male gjerdet. Alle veldig viktige oppgaver som jeg bare MÅ ordne i mitt lille hodet. Det at jeg er syk, ligger i Oslo og har null mulighet til å gjennomføre disse oppgavene går meg liksom hus forbi.. Og det verste er jo at det er på nettene jeg ordner med det her.

Det er som om kropp og hodet ikke snakker sammen. Kroppen min er som en mann som har gjennomført en lang maraton og er ganske så knekt, trenger restituering og hvile. Mens hodet, jo det hodet står på startstreken det -full av iver i å sette igang. Ikke rart det blir konflikt!

Men nå har jeg funnet et rom. Et rom her på sykehuset hvor det er deilige stoler, tepper, puter, behagelig temperatur og HELT stille. Fantastisk! Jeg la meg der etter strålingen idag og håpet på et par timer med søvn, før Mannen kom. Desverre ble det ikke noe søvn (pga den idioten som står på startstreken) og tårene strømmet på når min kjære holdt rundt meg. Men nå har jeg ihvertfall funnet et sted, et sted som jeg skal komme tilbake til. Og kanskje jeg snart kan få litt søvn.