Et steg videre.

Jeg har endelig fått en skikkelig knockout-sovemedisin, som skal få koble det hodet av og la meg sove. I natt hadde jeg første dose og det var så godt. Det var så godt å gå ombord i den lille båten, la meg drive ut fra land og bare sove. (Kan veldig godt sammenlignes med HinkelPinkel sin vanlig kveldstur, bare at jeg ikke skulle springe rundt i en blomstereng med HopsiDaisy...) Desverre så fant båten så altfor tidlig turen tilbake til land og jeg var dum og gikk i land. Etter kroppslige nødvendige behov var dekket, var desverrre hodet koblet på igjen og timene gikk...

Under strålingen min så har jeg liksom funnet musikken min. Det er en plate av Enya som spilles på full guffe!!! og det er skikkelig godt. Jeg begynte å nynne på denne musikken i natt, fant plata på Wimp og tenkte at det kanskje var godt å sovne til den?! Det skulle jeg aldri gjort, for plutselig var jeg som lenket til strålebenken. Panikken vokste som en gigantisk klump i brystet og det ble vanskelig å puste. Og musikken ble helt ufrivillig akkompagnert av laserapparatets lyder, beskjedene og beskrivelsene som gis når jeg ligger der. Helt forferdelig.

I morges hadde jeg siste stråling med maske, og etter nattens opplevelse så kan en jo si at jeg ikke hadde så godt utganspunkt. Heldigvis så gikk alt som det skulle, uten forsinkelser og endringer, og etter 20 minutt så var jeg fri. Når smerten i bakhodet er så intens at det kjennes som selve skallen blir deformert, ansiktet klemmer så ufattelig at nese og munn nesten faller av, jeg har så sterkt behov for å svelge et eller annet, men er så redd for å kveles i forsøket, tårene spruter og svetten begynner å piple.. Akkurat da hører jeg de kommer inn døra, forter seg til bordet og knepper meg opp. Og jeg trekker et lettelsens stort sukk. Jeg fyller lungene, åpner øynene og tenker: Takk og pris, jeg klarte det igjen. Idag tenkte jeg i tillegg; Takk og pris, aldri igjen!

I en pose på rommet har jeg nå masken min. Jeg vet ikke hva jeg skal med den, men akkurat nå vet jeg at jeg må ha den som et slags håndfast bevis på noe av det jeg må gå igjennom for å bli frisk. Den kommer nok til å bli lagt i kjelleren blandt blomsterpotter, malesaker og skrot.. Og kanskje det kommer det en dag da jeg bare skal ned å hente noe kjapt i kjelleren, hvor jeg bare stopper opp ved synet av masken og gjenopplever det hele igjen. Kanskje det blir godt, kanskje ikke.. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at det her kommer jeg aldri til å glemme. Og masken skal bli med meg hjem.