En såkalt helvetesuke?!

Den siste uken er en uke jeg gjerne skulle vært foruten. Kjenne hvordan høy feber kan rive og slite i kroppen, bli svimmel bare en setter seg opp og ha store vanskeligheter med å få seg mat og drikke. For at legene skal kunne kontrollere hvordan det går så har jeg i gjennomsnitt tatt tre blodprøver om dagen og om ikke det har fått meg til å føle meg som en nålepute, toppet det seg den kvelden da anstestisykepleieren satt i en halvtime og dunket på handa mi for å finne en blodåre til veneflonen. Fant den, men desverre så sprakk den. Heldigvis så hadde jeg en hand til, satt like lenge for å finne en åre og med tanke på at det her var siste mulighet for å få satt en veneflon er jeg veldig glad for at det gikk og at den siden det har fungert helt optimalt.
Det verste med den uka her er at jeg har tenkt i negative baner og det er liksom første gang jeg har gjort. Hva om jeg ikke blir frisk?! Hva om jeg ikke lever til sommeren?! Er det sånn her det er å dø?! Altså ikke gode tanker å ha når en i tillegg er ganske så syk...

Men igår kveld, på vei hjem fra helbredelsesmøte i Heddal, kjente jeg igjen en stor ro og en ting jeg har erfart er at når jeg kjenner det, så er Gud nær. Jeg ble veldig rolig og kjente dypt inni meg at jeg vil bli helbredet. Gud vil helbrede meg. Jeg vet ikke hvordan og når, men jeg vet Han vil helbrede meg ett hundre prosent. Gud hører bønner og den som ber han skal få, så når så mange hundre ber om at jeg skal bli frisk, så vil Han gjøre meg frisk. Det er rett og slett helt logisk.

Derfor går jeg heller for logisk tankegang enn negativt svada.