Godt og vondt..

Om du møtte meg i jula og syntes jeg hadde en litt sånn humpete bekkenløsningsgange, ja da skal du se meg nå.. Over natta så føles det som om jeg har blitt sytti år.

Jeg er klar over at det er strålingen og den prosessen som kroppen er satt i gang i med å skufle ut alt av dårlige kreftceller og erstatte det med friske benceller som er grunnen til smertene mine, men det er ikke godt. Jeg har bestrålt et ganske så stort felt i bekkenområdet, fra korsrygg til hoftehuler og litt sånn overalt der nede så det er mye kroppen skal erstatte og reparere. Høyrebenet mitt vil liksom ikke være med, det subber litt etter der jeg saaakte, men meget målrettet tar meg frem. Har jeg noe å holde meg i eller støtte meg til, så går det bedre, men jeg begynner nå å fable om jeg trenger en stokk. Det å finne en riktig sittestilling er også en greie, for det er jo ikke bare vondt i bekkenet, men det er jo smerter i rygg, nakke og på grunn av den stive nakkekragen jeg må gå med.. Huff!
Igår kveld hadde jeg planer om å smøre inn bena mine med krem. Det gikk ikke. For å bøye meg ned eller i det hele tatt få satt foten litt opp var klin umulig, så da ble det krem på magen istedenfor. Så får jeg heller holde på med sånne luksusvaner om morgenen, når kroppen er uthvilt og klar for en ny dag.

I over en uke nå har jeg gått på ganske stor dose med kraftige sovemedisiner, allikevel har jeg strevet med å få sove. Har noen kvelder snudd og vendt på meg i flere timer før jeg har sovna. Igår ble jeg informert om at det tar TO timer før de tablettene begynner å virke, så da er det ikke rart jeg har sovet lite og dårlig. Så lenge før leggetid i går tok jeg en liten grønn pille og da det var gått nesten to timer senket jeg senga mi ned og sovna på et blunk:)

Og så fantastisk godt det er å sove her på Rjukan sykehus. Når jeg var i Oslo og måtte rømme til leiligheten for i det hele tatt få det litt stille rundt meg, så håpet jeg det skulle bli bedre når jeg kom til neste sted. Det har det virkelig blitt. Rommet er perfekt temperet, så istedenfor å bade i svette ligger jeg nå faktisk med dyna litt godt oppi nakken. Det er dobbelt med dører inn til rommet, så jeg hører ingen støy fra korridoren og nå som jeg har knekt tablettkoden så vil jeg faktisk hente meg inn i løpet av natta. Akkurat sånn som en skal.

Så med en uthvilt kropp, litt mer medisinering (?!) og en stokk som følgesvenn, så skal jeg komme meg igjennom dagene. For hver dag som går så lager kroppen min flere og flere friske benceller, svulstene mister mer og mer østrogenmat og jeg kommer nærmere målet med å bli frisk. Dette skal jeg klare, det er bare ganske vondt akkurat nå...