En hyllest!

Jeg synes det så ofte er de negative sakene om Norsk helsevesen som blir fortalt i media. De med lange ventekøer, pasienter som ikke blir trodd, feilbehandling og desverre ofte døden som utfall. Etterlatte sitter skuffet og såret tilbake med mange ubesvarte spørsmål, og en negativ opplevelse av vårt helsevesen.

Jeg har en helt annen opplevelse. Fra det øyeblikket (9. januar, klokken 14.20) da fastlegen min fortalte meg at han hadde dårlige nyheter, veldig dårlige nyheter, så har jeg vært i trygge hender. Å komme til akuttmottaket i Skien, legges inn på kreftavdelingen, ta tester og prøver som bare fant mer og mer kreft. Forstå sakte, men sikkert hva dette innebærer.. Da var det så godt å sitte der med kontaktpleieren min å snakke om alt og ingenting -det peip i lomma hennes, men hun ignorete det og jeg ble rolig en lørdagskveld. Vakker kunst på veggene, gode og hyggelige pleiere, en rolig atmosfære -ja, når det først er så ille, så var det liksom ikke så ille.

Da jeg skulle inn til Oslo med Helseekspressen ble jeg litt sliten, så da var det bare å legge seg på båren. Jeg sov hele veien inn og var uthvilt til det som ventet meg. Å komme opp på en avdeling med et helt annet driv, mange folk, lapper, ting som skjedde og måtte ordnes, da var det godt at de hadde ordnet et enerom til meg. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har hatt det rommet, for når ting har vært som verst så hadde det ikke blitt bedre av å dele med en annen på avdelingen. Især ikke med tanke på at jeg er den eneste unge her, de andre er som man sier godt opp i åra...
Sykepleierne, leger, ja alle som jobber her er utrolig profesjonelle. Trenger jeg mer smertestillinde, drikke, håndklær, en støttende hånd så er de der. Hvis middagen er litt kjip, så tilbyr de seg å lage en toast til meg. Har natta vært vond, så setter de seg på sengekanten og prater. Når tårene flommer over, så tar de seg tid til å trøste. Fysioterapauten er innom både for at jeg skal trene og slappe av, på Vardesenteret kan jeg komme og male, drikke te eller bare slappe av i sofaen. Til og med portørene slår av en prat når vi møtes i gangen, det er jo så hyggelig!

Med tanke på hvor mange av oss som desverre har kreft (jeg har nå blitt et nummer i statistikken..) er jeg helt imponert over hvor individuelt og godt jeg har blitt behandlet. Jeg kunne fort bare blitt enda en i rekka, men jeg er virkelig blitt sett som det enkelt individet jeg er. Når jeg hatt stråling så har alle mine behov blitt sett og fulgt. Alt fra hvordan musikk jeg vil, lydstyrken, om jeg ønsker å være dekket til, hvordan de skal legge meg ned og all støtte til nakken:) Når det har kommet nye på laget, så har de erfarne visst akkurat hvordan jeg vil ha det. Og så hyggelige mennesker. Jeg kan ikke få rost dere nok for den roen dere har gitt meg, den medfølelsen og det at dere er genuint opptatt av jeg skal ha det så godt som mulig. Tusen takk!
I morgen tidlig har jeg siste stråling og jeg synes det blir trist å ikke se dere mer.

Det blir også veldig trist å skulle forlate sykepleierne på avdelingen. Dere er så gode og har gitt meg så mye omtanke og kjærlighet i deres daglige rutiner. Jeg vet at kommer jeg til å dumpe over dere enten på sykehuset eller andre steder i Oslo, ja så kommer jeg til å slå av en prat:) Så er dere advart..

Imorgen forlater jeg Radiumhospitalet for denne gang (må komme jevnlig innom for kontroller, prøver og stæsj..) overfører meg selv til Rjukan sykehus og pleierne der. Etter erfaringene mine sålangt så tror jeg det blir godt. En glidende overgang til å komme helt hjem.
Det norske helsevesenet imponerer meg, både i effektiviteten, kvaliteten, kvantiteten, perfeksjonalisme ned til fingerspissene og selvsagt det at jeg er blitt sett akkurat som jeg er. Og jeg er glad for at jeg bor i Norge.