Første steg er tatt...

Hvilken dag, hvilken tur og hvilken suksess!

Lillebror (heretter kalt Kompis) og jeg har startet på en reise. En reise som vi ikke vet helt hvor vil føre oss, hvor mye det vil koste av tid og krefter, men jeg bare vet at det er riktig og viktig å ta reisen i sammen med vår lille Kompis. Siden vi akkurat har startet så er det uvisst å si hvordan veien videre vil bli, hvor mange svinger, humper og dumper det er eller hvor mange stopp det vil bli, men vi er ikke alene. Sammen med oss har vi Line med hennes spesialkompetanse og veska er full av skjeer, biteutstyr, bamseflasker og smakfull mat. 

Målet ligger mange år frem i tid, så vi har god tid på oss. 

Men mens vi jobber oss nærmere mot målet, så gleder vi oss over flotte fremskritt og resultater underveis. Line var veldig imponert over hvordan Kompis håndterte bamseflasken, hans smil og tålmodighet (slikt som varmer et Mammahjerte..) og jeg gleder meg over hjemmeleksene vi skal gjøre til neste gang vi møtes.

Etter årets hittil lengste tid bak rattet (for meg) så er jeg nå helt knekt! Sittende i sofaen, omgitt av stearinlys og med magen full av sushi så ble øyelokkene fryktelig tunge.. 

En lang dag og en lang tur senere kan jeg legge meg med et stolt smil på leppene. 

Fy søren, så flink jeg har vært i dag, skikkelig Supermamma.

Men, den supreste var så absolutt Kompis! Det er han som skal ha all fremtidig ære, for det er han som skal gjøre jobben. Vi foreldre skal bare støtte, veilede og hjelpe han på veien. Og når resultatene vil komme på løpende bånd, så er det bare å smile, le og glede oss sammen med Kompis. Dette vil bli veldig bra! :)