Hageterapi

Sitte på knærne med høye støvler og regnjakke på. Gresset og bakken er våt av mange dagers regnvær, og det fortsetter å regne. Med små krefter må man bruke små redskaper, og sakte men sikkert så blir gress, røtter, jord og stein fjernet. Kunne sikkert gått mye fortere å være to hvor en kan dirigere og en kan grave. Og sittestilling, arbeidsmåte og ressursbruk ville nok sjokkert både fysioterapeut, fastlege og kreftsykepleier.. Men akkurat idag var det ikke bare hagestell, men også terapi.

Å se fingrene grave og skrape vekk jord, mens neglene fylles med jord og jeg tenker; "Takk og pris, så har jeg ikke lakket neglene ferdig før helgens selskap.." det er faktisk veldig deilig. Bare for en stakkars liten time kose meg med å bygge og skape den fantastiske hagen jeg ser for mitt indre øye. 

Hage er ikke gjort med et trylleslag. Ideene til vår hage tenker jeg nøye igjennom. Hva vil jeg ha hvor og hva vil vi ha ut av vår hage? På kalde vinterdager kan jeg glede meg over tiden som skal komme og når frosten slipper taket så er det en fornøyelse å surre rundt i hagen og se hva som titter opp av jorda og hvor det spirer. Noe må klippes, noe må fjernes og flyttes, men som regel så er jeg veldig fornøyd med de hage- og plantevalgene jeg har tatt. 

Lykken er stor når plantedrømmene mine kommer på tilbud og det da er "meant to be". 

Mens smertene trykket i nakken når jeg gravde og bena nesten ikke ville flytte seg pga hoftevondt, så var det bare å dytte de signalene langt vekk -for nå ville jeg plante mine barndomsminner. Etter sten for sten, og bøtte for bøtte kunne jeg endelig sette ned skjærsminen ved tørkestativet. År etter år vil den vokse seg stor og sterk, sende ut sin nydelige blomsterduft og samtidig skjule våre håndklær og truser. Med tanke på at dreneringsrøret fra takrenna går like forbi plantehullet, så burde busken få alt det vannet den trenger i fremtiden, og akkurat nå i starten så trenger jeg ikke å tenke så veldig mye på vanning...

Noen av dere vil sikkert mene at det var regelrett idioti av meg å bruke alenetid på å holde på ute i hagen til jeg ble både våt og kald. Det mest fornuftige ville jo kanskje vært å sitte under etter teppe og lese en av mine ørten uleste bøker, eller ta en hvil..?! Men for dere som er så heldige at dere "dessverre" ikke har opplevd noe i nærheten av mine fem siste måneder, så kan jeg vel ikke si annet enn hold munn! Dere tror kanskje dere vet hvordan det kan være å havne oppi en lignende situasjon som min, men det å havne på en sånn fysisk- og psykisk karusell hvor man ikke har kontroll over øyeblikket og må overlate alt til andre, samtidig som en faktisk har en sykdom som mange dør av! Ja, da er det ikke alltid like kult..

Så akkurat idag ville jeg bare være litt "vanlig" igjen og gjøre ting som jeg normalt ville gjort på denne tiden av året, vær eller ikke vær. For noen ganger vil man bare glemme, ta en ekstra dose med morfin og late for så bare en stakkars liten time at alt er som det engang var. Alle dere som dessverre har vært i någenlunde samme situasjon som meg, skjønner vel kanskje hvorfor det var så veldig viktig for meg i dag å heller grave i jorda enn å lese en god bok.

Og hva er vel bedre etter en arbeidsøkt enn å spise god lunsj, ta en varm dusj og så hvile seg før middag?! Hagearbeid tar tid om dagen, men jeg håper å samle nok krefter slik at jeg om noen dager kan gå ut å plante enda en busk til min drømmehage.

God kveld!