En morgen på Frogner.

Jeg er sånn halvveis våken, i glippen mellom de mørke gardinene siver det inn et grått lys og jeg skjønner at det er ikke morgen helt ennå. Klokken viser halv seks og det er kroppen som vil opp, ikke hodet. Mens det går mer og mer opp for meg at jeg MÅ stå opp, så savner jeg akkurat nå en mekanisk seng eller en søsterhjelp. Korsryggen er stiv av smerter og det nytter ikke å rulle ut av sengen, kan jo bli enda verre resultater.. Med fingre og hender som smerter tar jeg et tak i madrassen og får dyttet meg opp i en slags sittende stilling, før jeg snur meg sakte utover kanten og dingler med bena. Nå MÅ jeg få opp farten og komme meg på do, så jeg finner krykkene og humper nedover gangen. Med benet strukket rett ut på det varme badegulvet kjenner jeg igjen søvnen overmanner meg. Jeg kommer meg inn på soverommet, nå i et mer behagelig tempo og legger meg under den fremdeles varme dyna. 

Neste gang jeg våkner så vet jeg at det er morgen. Damen i leiligheten over krysser taket mitt konstant med sine høyhælete sko og jeg kjenner at hele kroppen verker etter påfyll av medisiner. Hvorfor tok jeg ikke et sugerør i vannglasset, så slapp jeg å sette meg opp en gang til!?! Igjen samme prosedyre, bare denne gangen enda vondere siden kroppen er fri for smertestillende.. 

Med medisiner skvulpende i magen ligger jeg å lytter etter lyder som ikke er der, ser etter den andre i enden av dunlandskapet, men nei. Denne gangen er det 130 kvm med stillhet som venter meg og det føles tomt og ensomt. En ting er å ligge i en sykeseng og vite at det bare er meg, noe annet er å oppsøke et felles sted og finne det forlatt. 

Jeg legger meg på siden for å avlaste den vonde ryggen og sovner mens medisinene gjør jobben sin. 

Jeg våkner fra en drøm og aner ikke helt hvor jeg er. Telefonen piper og den travle hverdagen til alle de andre krever et svar fra meg. Det er rart å være så på siden av samfunnet og samtidig være med. 

Når andre er ferdige med lunsjen, er jeg ferdig med senga. Før jeg etter frokost finner sofaen. Går ikke ann å henge med, når kroppen sier nei og stopper helt opp.