En nostalgisk reise..

Igjen stod jeg på Torp og ventet på å klatre om bord i et Ryanair-fly, for en svipp over til England. En kjølig norsk septemberbris blåste meg i ansiktet og fikk tankene mine til å svirre tilbake til alle de gangene jeg har stått sånn -sagt farvel til Norge og vendt mine tanker mot England. Imotsetning til de andre gangene så skulle jeg nå bare ha en god helg i London, og ikke et hav av oppgaver, essays og forelesninger å se frem til. (Som jeg i ettertid ser tilbake på i et rosa skinn fra glemsomhetens briller..) Det er ett eller annet som skjer med meg når jeg sitter på flyet over og er omgitt av respektløse nordmenn som turer frem. Jeg henter frem mine engelske fakter og håper ingen ser at jeg har samme passforside som de andre, samtidig som jeg går inn i min egen boble. På Stansted kjenner jeg gleden over det engelske kommer tilbake, med alle sine obs! obs!-skilt og høflige manerer som jeg med glede gjengjelder. Jeg er "hjemme".
Jeg var inneforstått med at disse følelsene ville komme, og gjerne bli sterkere når jeg hørte toget vestover med sitt stopp i Swindon, ble annonsert. Men at jeg ved et lite sniff på Paddington station skulle bli sendt rett tilbake til Kolkata, var jeg ikke klar over. Vips! så kjente jeg den lune varmen fra togskinnene, lukten av fordervert søppel på skinnegangen, så alle disse reisende med alle sine pakkenelliker og rødskjortede bærere med hodet fullt av tunge kofferter. Og alle tiggerne. De forkrøplete, de loslitte, de slitne kvinnene, de mange mange barn som vokser opp med utrygge fremtidsutsikter. Guri... jeg er for all del ikke ferdig med hverken England eller India.