Til ettertanke

Idag er det akkurat 6 måneder siden vi tok over huset vårt her på Rjukan. Det har vært 6 måneder med MASSE oppussing, og vi har gjort en hel del... Helt rart å tenke på hvor anderledes det så ut den aprildagen (som virker som en halv evighet siden) da vi fikk et knippe med nøkler som var en vaktmester verdig:) Vi har lært utrolig mye gjennom dette halve året, både hvordan man skal gjøre ting og hvordan man helst ikke bør gjør det. (Vi har også lært masse om oss selv og hverandre i form av hva man kan klare, både psykisk og fysisk) Og det er mange overraskelser som venter en i et gammelt hus, hvor andre har drevet med oppussing tidligere. En merker liksom hvor det er en "helligdag", og hvor det er lagt igjen både tid, krefter og penger. Så er det å lære seg evnen til å akseptere det en må ignorere og ha i bakhodet at dette huset aldri vil bli helt optimalt, for det er ikke bygget etter en 2015-standard. Men jeg er blitt veldig glad i huset og ser det potensialet det har som ramme for min familie og det hjem vi skal skape sammen. Jeg er også veldig fornøyd med de valg vi har tatt rundt selve oppussingen, vi har fått det både avslappet og lekkert uten å følge noen "trender", men kjørt vår egen stil og løp. Akkurat nå om dagen så gleder jeg meg veldig til faktisk å sortere papirer på kontoret, mens mannen gleder seg til å få orden i verktøyet... Det skal bli helt skjønt når helgearbeid i huset består av å vaske bad og gulver, og kanskje litt støv her og der (kjenner jeg meg selv rett så blir det nok ganske så sjeldent med det siste...) og man etterpå kan slenge seg i sofaen med dagens aviser:)Idag er det også en annen merkedag... det er nå 5 uker til termin og jeg legger herved ned malepensel, arbeidsbukse og andre oppussingsremedier. Jeg har nå innsett at jeg må ta meg en pust i bakken og kose meg max med Gull, før et nytt familiemedlem krever min fulle oppmerksomhet. Det er jo ganske så viktig å få tilstrekkelig med hvile før urkvinnen i meg skal sette et nytt barn til denne verden. Kanskje man bare må innse at nå må det være tid for å bare være Dagrun og ikke få dårlig samvittighet for at alt i huset ikke er helt på stell... Det vil jo bli bra til slutt og det viktigste er jo, at om ikke lenge så vil jeg se ned på magen min og gjennom et vell av tårer møte blikket til mitt nye lille barn. Den som jeg har ventet på i 9 måneder og gledet meg så til å bli bedre kjent med. I det magiske øyeblikk så er hele verden glemt. Glemt er alle nattlige dobesøk, leggkramper og andre kroppslige plager og aller mest: hus får være hus.