Hvorfor må det i teorien bli neste dag, før jeg endelig slår av lyset og sier god natt?! Dagene er jo så fulle av inntrykk og opplevelser at øynene renner og hodet nesten sprenges. Tenk om jeg kunne vært et barn og lagt meg tidlig, istedenfor å være en voksen som må vente til barnet sover, før en selv kan legge seg. Og når jeg har muligheten griper jeg den ikke, men blir sittende oppe langt og lengre en langt over leggetid. Det som opptar meg er samtaler, et hekleteppe fullt av blomster og en bok med et hemmelig blomsterspråk. 

Nå langt over midnatt, midt i mørket, sier jeg god natt og sovner før hodet treffer puta. :)