Et hverdagsliv.

Det er internasjonal kvinnedag idag og siden jeg har blogg burde jeg vel skrive om noe kvinnedagstema, meeen det er liksom ikke helt fokuset mitt om dagen.

Jeg venter på solen. Jeg lengter etter at solen igjen skal skinne på huset vårt og jeg kan sitte på trappa og nyte varme stråler mens jeg drikker litt te. Jeg trenger energi og jeg vet at solen vil gi meg den energi og håp som jeg trenger. For når dagene blir så ensformige og jeg er så sliten, så er det liksom så kjedelig å våkne om morgenen.. Når jeg våkner klokken åtte så må jeg få i meg medisinene mine, vente de femten minuttene det tar før de fungerer, før jeg kan bevege meg ut av senga. Etter en liten stund er jeg sliten, må hvile og da sovner jeg. Jo mer jeg sover, jo trøttere bli jeg.. På en optimal dag så har jeg to hviler a kanskje halvannen til to timer og når klokken er ti på kvelden er jeg helt knekt! Guri min malle! Er det rart jeg ikke får gjort noe særlig om dagen, og jeg trenger energi?!

Min svigermor er kreftsykepleier og visste nok veldig hva som kom til å skje og hvordan hverdagen min ville bli da hun tidlig i januar kom med litt pudder til meg. For de dagene når en vil friske seg litt opp. Jeg trodde disse dagene var i Oslo, men de dagene er nå (og fremover?!)
Heldigvis så har jeg fire gode grunner for å kjempe videre. Mannen min og de tre barna våre. Finnes mange mange flere grunner for å leve, men akkurat disse fire er de viktigste for meg. Jeg biter virkelig tennene mine i sammen og gjør alt i min makt for at denne kreften ikke skal ta meg og vår hverdag, men det er så kjedelig når veien fra god til dårlig er så kort, mens den andre veien er fryktelig lang og strevsom.. Takk og pris for Mannen som gjør alt i hans makt for at hverdagen min (og vår) skal være god og minst mulig strevsom.

Akkurat nå er det desverre mange som må gå gjennom mye av det samme som meg. Det er desverre altfor mange som har kreft, hvor livet blir snudd opp ned og hverdagen er rett og slett anderledes. Forhåpentligvis så har man en eller flere grunner til å kjempe og overleve kreften på, hvis ikke så må man finne en grunn. For uten en grunn må det være lett å gi opp.

Kanskje det ble litt kvinnedagssak allikevel.. Til alle dere kvinner som kjemper med kreftsykdom av ett eller annet slag; ikke gi opp, men finn en grunn til å overleve!