Et helt tiår siden...

Hvor var du for akkurat ti år siden?!

Jeg vet hvor jeg var, for i kjelleren har jeg en sølvslitt metallkoffert. En cargoboks full av minner, håp, drømmer og forventninger. En cargoboks full av dagbøker. Dagbøker hvor alt (og da mener jeg ALT) som jeg opplevde i India er skrevet ned. Når jeg har skummet litt igjennom de nå, så er jeg jo veldig glad for at jeg var så ekstremt nøye med detaljene, for med detaljene kommer husken tilbake.

For akkurat ti år siden lå jeg i sengen min på Astoria hotell, Sudder Street, Kolkata. Vi hadde vært ute og spist på Moulin Rouge etter å ha brukt dagen til praktiske gjøremål; kjøpt togbillett og sett Howrah Trainstation, benyttet oss av prinsippet med Taxi-booth, fått første opplevelse av kommunikasjon som ikke fungerte (gutten som kom etter oss, da vi vinket hadet. Grunnen til at jeg nå vinker som en kongelig...), kjøpt 20 doruller for siden å gå tilbake og krangle på prisen. Etter noen timers søvn skulle vi forlate Kolkata for å reise ut i det store ukjente.

Den indiske landsbygda og det arbeidet som ventet oss. 

Mange ganger skal en være glad for at en ikke vet hva som venter en. 

Dette var en av de gangene.

 

Å ha vært på team og især dette teamet har i ettertid lært meg mye. Når man stod midt oppi det og det til tider var skrekkelig tungt, så var det rett og slett ikke gøy. Men når det var bra og fantastisk flott, så ville jeg ikke være noe annet sted eller med noen andre mennesker! (Unntatt muligens Mannen da, som på den tiden gikk under tittelen fiance... og var dypt savnet!)

 

På de seks månedene vi var i India var vi innom og jobbet i fem bispedømmer, to sykehus, to barneskoler med internater, ett barnehjem (som vi fikk besøke to ganger!), en presteskole/trykkeri, to teplantasjer, en hel haug med menigheter, kirker og hjemmebesøk, spist maaange egg og drukket enda flere kopper med te, vært med på velsignelsen av en kyllingfarm, grunnstensnedleggelse av nytt radiobygg, vært æresgjester i et bryllup og sånn kunne jeg holdt på i nesten det uendelige...
Jo mer jeg tenker på det, jo flere minner og historier kommer opp til overflaten og underlig nok handler mange av dem om bæsj.

Det er nesten ille å si det, men nå ti år etterpå kan jeg se tilbake på hele denne opplevelsen og si tusen takk til Steilar, Ingonn og Jarli. Jeg ville aldri ha reist med noen andre enn dere, for tross alt vi gikk og ikke gikk igjennom så er jeg glad for at jeg gjorde det med dere. Sammen med dere har jeg opplevd, delt og erfart noe som ingen andre enn dere tre kan sette dere ordentlig inn i -for dere var der med meg. Hadde jeg hatt muligheten så skulle jeg gjerne ha gått tilbake og gjort en god del anderledes, men siden det ikke er mulig så må jeg bare innse at slik var det da og det er ikke mer å gjøre med fortiden, men heller gjøre det bedre i fremtiden.
Dere tre vil alltid og da mener jeg alltid være en del av mitt liv. Dere henger på veggen i stua, er lagret i minnebanken min og har en plass i hjertet mitt. Vil jeg dykke ned i ALT, så kan jeg finne fram et bibliotek av dagbøker, bilder og ting fra stunden vi vokste sammen i India.

Gud velsigne dere! 

(Hadde jeg kunnet brilliere med Santali, så hadde det selvsagt stått på det...)