Kafé nye tider.

Det er noe helt spesielt med Kafé nye tider. Idag kom vi inn i en helt tom kafe og valgte selvsagt sofaene:) Hadde en løs avtale med noen, men innen de kom så satt vi og skravla med noen andre, langt borte fra vesker og saker. Men det gjør liksom ikke no. Veldig hyggelig kafetur som begynte med bare oss fire, men 2 timer senere hadde jeg skraval med kjentfolk på 3-4 bord. Veldig ulikt meg...
Kafeturer kan være både avkoblende og ekstremt stressende, det som er litt synd at man vet ikke hvem av de det er, før det er over. Idag var av det avslappende hjørne, da Gull traff en fra barnehagen og de surra rundt med pappaene på slep (Væ med pappa!?)

Det som er litt synd med kafeer er at man ikke helt vet hvordan andre folk har det eller hva de ønsker ut av turen...
Skal jeg gå bort eller ikke? Skal jeg bare nikke eller slå av en prat? Kan jeg sette meg ned eller skal jeg finne noe for meg selv, langt borte? En vet liksom aldri hvor en har de andre som er der. Er de andre ute etter noe sosialt eller vil de være i fred? Er jeg ute etter noe sosialt eller vil jeg bare lese avisa "mi" og lukke verden ute? Jeg tror det er veldig mange som ønsker det sosiale, men ikke helt vet hvor en har de andre enn og vil helst ikke blande seg inn. Så jeg tør påstå at det er veldig mange som føler akkurat det samme som meg..
Det positive er at på Kafé nye tider så bare å slå av en prat og det er alltid plass til en ekstra ved bordet. Så neste gang du ser meg der. Jeg vil nok ikke stenge verden ute selvom jeg leser avisa "mi", jeg sjekker bare ut forholda mens jeg skummer over sistesida i RA og håper på å se et kjent fjes. Ser du meg, ja så slå av en prat, for jeg er jo der først og fremst for å være sosial:)