Det siste blogginnlegg....

I dag er det 33 år siden jeg, Silje, ble storesøster til Dagrun. Etter Dagruns ønske skulle jeg skrive det siste innlegget på hennes blogg. Dagrun døde med sine nærmeste rundt seg 11. januar, og fikk en begravelse som var min kjære lillesøss verdig. Takk til dere alle som fulgte henne på bloggen, jeg vet hun satt enormt pris på det.

An apple a day..

I dag morges våkna jeg med to jenter (men ingen mann) i senga mi, kikka på mobilen og tenkte "Å Nei!" Etter å ha funnet frem til Lille prinsesse på telefonen, subbet jeg inn på kjøkkenet for å kutte opp litt frukt (alt for å sove litt lenger..) Der ble jeg ganske så glad når det på mikrobølgeovnen stod og blinket 08:23. Hmm, det var ikke så aller verst tidspunkt å våkne opp til allikevel, bare Apple som hadde ordnet tilbakestillingen for meg, uten at jeg var klar over det. :)
Så da gikk jeg tilbake i senga og jeg fikk sove videre jeg, over en time til ;)

Nye tider..

Schoolbag in hand, she leaves home in the early morning. Waving goodbye with an absent-minded smile. I watch her go with a surge of that wellknown sadness. And I have to sit down for a while. 

The feeling that I'm loosing her forever, and without really entering her world. I'm glad whenever I can share her laughter, that funny little girl. 

Teksten står Abba for, følelsen som den gir er det vel flere foreldre som kjenner seg igjen i. Plutselig og samtidig hvis jeg tenker godt etter så har det jo gått seks år å få en seksåring. En seksåring som går sammen med nabojenta til skolen, ei som jeg gjør lekser med på kvelden og får seg nye venner. Jeg kjenner stolthetsfølelsen vokse i hjertet over hvor flott jente hun har blitt og gleder meg til fortsettelsen <3

Aller siste blomsterbukett..

Ute er det skikkelig høst, med trær som skifter farger, vind som blåser løvet rundt omkring og så er det mørkt om kvelden, skikkelig mørkt. 

Nå er det ikke lenge til frosten kommer til Rjukan og de siste blomstene takker for seg. For en uke siden plukket jeg den siste buketten og den har utfoldet seg bare mer og mer. 

Jeg er ganske fornøyd med meg selv og mine hagekunnskaper. Da vi tok over huset for over fire år siden bestod hagen av plen og en gressløk. År for år så har det kommet flere og flere planter til, og alle har fått sin helt spesielle plass. 

Fjellsyrinen står værutsatt til, men med sitt buskete utseende så gir den god ly for buskrosen like bak og sammen med hortensiaen er det første gjester ser når de kommer. Klatreplanter vokser både på et gammelt nettinggjerdet (fra den tiden huset var gårdshuset og ikke en del av et nabolag), gamle trær og nye fra året er klatrerosen under epletreet (da kan vi ha blomster fra tidlig vår til sen høst) 

Fra kjøkkenbenken kan man se opp mot lekestua, men også mot det som kommer til å bli et vakkert Magnoliatre med rosa blomster. Ved klesststativet har jeg plantet en velduftende jasmin, vi har epletrær, forskjellige ripsbusker, plommetre (faktisk innflyttingsgave..) og et bed med både nyttige og unyttige planter. 

Det som er så gøy med hage er å se utviklingen den har både innad i en sesong, men også fra år til år. Jeg har stor tro på at det som vi har plantet kommer til å bli så bra :) Må bare la det få noen år på å få satt seg og så er det jo alltid spennende med hva som har klarer vinterens kulde og vårens skumle vårsol. 

Der andre fester en rosa sløyfe til jakken sin, så er dette mitt bidrag til rosa oktober. Et bidrag som nå åpner seg mer og mer opp, og sprer fantastiske dufter på kjøkkenet. Som en av de alt for mange brystkreftrammede så er jeg glad for alle pengene kreftforeningen får inn til forskning, selv håper jeg bare at de snart finner en effektiv cellegift til meg, slik at jeg kan få tatt knekken på denne aggressive kreften. Jeg har jo en hage å pleie, planlegge og nyte...

Om jeg bare orket...

Jeg har så mye å fortelle, for de siste ukene har vært innholdsrike. Men etter fem uker på sykehus og hjemmefra hverdagslivet, så havnet jeg nok en gang på sykehus. Heldigvis bare elendig høy feber og infeksjon, men jeg er på Rjukan sykehus og det betyr mye. 

Tenk det, de flotte hjemmesykepleierne som i totiden i natt bare svippet meg opp til sykehuset, sånn at jeg skulle få hjelp så fort som mulig. 

Og her på avdeling stod de bare og ventet på meg. Ingenting er som Rjukan :)