Noen dager gjør det så vondt at det er vanskelig å se bortenfor sin egen smertetåke.
De små gode ting blir glemt mens jeg teller dagens antall av hurtigvirkende morfin. Motiver blir sett, men bilder blir ikke tatt. Vakre stunder blir registrert, men ikke puttet i noe register. Det blir for mye å både oppleve, rapportere og skrive om hendelsene...
Så da holder jeg meg til å oppleve de, mens jeg venter på at tåka skal lette og hodet og kropp bli klart igjen.
Håper det ikke er så lenge til...