Livet litt på pause..

Det er egentlig en ganske rar måte å leve på. Man lever liksom helt normalt i godt over to måneder, men så begynner datoen for innkallelse å nærme seg og det er som om en bare vil stoppe tida litt. Alt MÅ liksom oppleves litt ekstra.

Så er dagene her, man får på seg det hvite armbåndet og så er det andre som bestemmer. Man følger bare etter. Drikker når man skal drikke, får noen sprøytestikk, går til forskjellige venterom og venter, og undersøkelser blir utført. Som en slags viljeløs dukke vandrer jeg rundt her i gangene.

Det er egentlig ganske kjedelig å bli rykket ut av sin egen hverdag på denne måten. Det man vanligvis ikke har tid til, er det mye tid til her. Den flotte nye boken ligger urørt på nattbordet, for tankene er et helt annet sted. Hodet glemte jeg å pakke med meg..

Om noen timer kommer resultatene.

Om noen timer får jeg vite hva de bestemmer.

Om noen timer vil klumpen i magen forhåpentligvis løses opp og jeg kan reise hjem igjen til min hverdag, helt til neste kontroll...