Et bittebittebittelite frø

Tenk at alt her i verden starter som et bittebittebittelite frø. Alt som sprirer og gror på markene, de store trærne i skogen, hver en tanke så fri og alle store mennesker og personligheter. Alt var en gang så ufattelig lite at en nesten ikke kan se det med det blotte øye. I disse dager er det høsttakkefest i forskjellige kirker rundt omkring i landet, en fest og hyllest til Gud der vi takker for alt Han har gitt oss. Idag som i tidligere tider bærer man frem mat til alteret, men for meg som ikke er hverken bonde eller har de store avlingene i hagen, kan det bli litt søkt. Men jeg har jo så uendelig masse å takke Gud for. En mann som elsker meg, egne barn både rundt meg og inni meg, en stor familie (som bare blir større og større), gode venner, kreative evner og egenskaper, et varmt og godt hus i vakre og landlige omgivelser ...og slik kan jeg bare fortsette i det uendelige. Alt dette gode har jeg å takke min Far i himmelen for, Han passer på meg og mine. Alt jeg trenger å gjøre i gjengjeld er å bøye kne, stole på Han og legge mitt fulle liv i Hans hender. Da jeg for nå 8 (!!) år siden var i India, var det så lett å gi seg over til Gud og Hans planer, for det var så masse jeg ikke kunne styre. Alt ble lagt til rette for meg i forhold til mat og husstell, noe som gjorde at jeg kunne vie all min tid til Gud, Bibelen og arbeidet jeg var med å gjorde der, men jeg visste på en måte ikke hva som lå bak neste sving. Hvor Gud ledet oss og hva som ville skje med oss og de, både under og etter vårt møte. Her hjemme i Norge har jeg en kalender som er full av både tider og steder som jeg binder meg opp til å være. Selvsagt skjer det uforutsette ting her hos oss også, men det er bare smådetaljer som en ved et senere tidspunkt kan rette på. I India var vårt halve år delt opp i bolker på 1, 2 eller 3 ukers tid i forskjellige bispedømmer (med navn som ikke sa oss stort) og hva som ventet oss visste vi ikke. Men vi la stedene og tiden vår der i Guds hender og vi ble rikt velsignet. Ikke i penger og arvet gods, men menneskene, stedene, livet de levde og opplevelsene vi fikk har ihvertfall endret meg og mitt syn på verden. Tenk de fattigste av de fattigste som ikke hadde penger å gi i kollekten, kom med det de hadde (en liten pose med ris) og takket Gud for alt det Han hadde gitt de. Tenk om vi i all vår rikdom kunne takke Gud med en slik ydmykhet og hengivenhet, bare slippe tak i alt som vi må ha kontroll over og la Gud styre vårt liv. Hva som venter oss vet vi jo ikke, men Han som har skapt alt dette vakre på jorden kun fra et bittebittebittelite frø og bare vil oss vel, har nok en fantastisk plan for våre liv. Om vi bare bøyer kne, stoler på Han og lar Han lede oss på den rette vei.